Orion, Herkules og Andromeda er mer enn stjerner – de er gudehistorier skrevet på himmelen, og moderne astronomi viser hva som faktisk ligger bak de gamle mytene.

Kort fortalt

Antall offisielle stjernebilder
88, fastsatt av IAU i 1922, med grenser godkjent i 1928 og publisert i 1930
Ptolemaios’ katalog
48 stjernebilder og rundt 1000 stjerner, nedtegnet i Almagest rundt år 150 e.Kr.
Størst mytologisk stjernebilde
Herkules, femte størst av alle 88, med 1225 kvadratgrader
Andromeda-galaksen
Nærmeste spiralgalakse til Melkeveien, 2,5 millioner lysår unna
Innhold i artikkelen (6)
  1. Guden som ble stjerne
  2. De klassiske mytologiske stjernebildene
  3. Tall og trender
  4. Ptolemaios og klassifiseringen av himmelen
  5. Hva moderne astronomi sier om de gamle mytene
  6. Opplevelsen av stjernemytologien

Guden som ble stjerne

I oldtiden så mennesker på himmelen og så ikke bare lysende prikker – de så historier. Grekere og romere kartla gudene og heltene sine på stjernehimmelen, og mytene deres ligger fortsatt til grunn for mange av navnene som brukes i dag. Den internasjonale astronomiske union (IAU) fastsatte i 1922 en offisiell liste over 88 stjernebilder som dekker hele himmelen, og de eksakte grensene mellom dem ble godkjent i 1928 og publisert i 1930. Et flertall av stjernebildene – blant dem Orion, Herkules og Andromeda – er hentet fra gresk-romersk mytologi, mens andre er lagt til langt senere og oppkalt etter datidens vitenskapelige instrumenter. Historiene bak stjernebildene har overlevd i mer enn to tusen år og preger fortsatt hvordan nattehimmelen omtales.

Mange stjernebilder bærer gudehistorier fra oldtidens mytologi
Mange stjernebilder bærer gudehistorier fra oldtidens mytologi

De klassiske mytologiske stjernebildene

Orion Jegeren: Orion er oppkalt etter jegeren fra gresk mytologi. I myten skrøt han av at han kunne drepe alle dyr på jorden, og jordgudinnen Gaia sendte derfor en skorpion for å drepe ham; på stjernehimmelen er Orion og Skorpionen fortsatt plassert på hver sin side av himmelen, slik at de aldri er synlige samtidig. Herkules: Oppkalt etter Herakles, sønn av Zeus i gresk mytologi, og er ifølge Constellation Guide det femte største av alle 88 stjernebilder, med et areal på 1225 kvadratgrader. Perseus: Helten som i myten drepte Medusa, er avbildet på stjernehimmelen nær Andromeda, kvinnen han ifølge historien reddet. Andromeda: Prinsessen som i myten ble lenket til en klippe og reddet av Perseus, har fått sitt eget stjernebilde like ved hans. Pegasus: Den flygende hesten fra gresk mytologi har også sitt eget stjernebilde på nattehimmelen.

Annonse

Tall og trender

Av de 88 offisielle stjernebildene forestiller 42 dyr, 28 gjenstander og 16 mennesker eller mytologiske skikkelser, i tillegg til to naturformasjoner. Bare et mindretall er hentet fra gammel mytologi alene — mange av de nyeste stjernebildene, lagt til på 1600- og 1700-tallet, er i stedet oppkalt etter datidens vitenskapelige instrumenter.

Ptolemaios og klassifiseringen av himmelen

I Almagest, skrevet rundt år 150 e.Kr., katalogiserte den gresk-romerske astronomen Ptolemaios rundt 1000 stjerner fordelt på 48 stjernebilder. Verket var den ledende autoriteten på stjernekart i over 1000 år, og alle de 48 klassiske stjernebildene er hentet fra gresk-romersk mytologi eller de babylonske dyrekretstegnene. Fra Ptolemaios’ tid og frem til i dag har det kommet til 40 flere stjernebilder, mange oppkalt etter vitenskapelige instrumenter fra 1600- og 1700-tallet snarere enn gamle myter. Den internasjonale astronomiske union (IAU) fastsatte i 1922 en offisiell liste over 88 stjernebilder, og de eksakte grensene mellom dem – tegnet opp av den belgiske astronomen Eugène Delporte – ble godkjent på generalforsamlingen i Leiden i 1928 og publisert i 1930. De 88 stjernebildene dekker i dag hele himmelkulen og brukes fortsatt som referansepunkter for stjernekart og navigasjon.

Annonse

Hva moderne astronomi sier om de gamle mytene

Flere av de klassiske stjernebildene inneholder også objekter som utforskes av moderne astronomi. Orion inneholder Betelgeuse, en rød superkjempe som en dag vil ende som supernova – men ifølge Store norske leksikon ligger den trolig mellom 100 000 og flere hundre tusen år unna det punktet, så eksplosjonen er ikke nært forestående. Andromeda-stjernebildet inneholder Andromeda-galaksen, som på 2,5 millioner lysårs avstand er den nærmeste spiralgalaksen til Melkeveien. Stjernebildene er dermed ikke bare gamle myter – de peker også mot ekte himmellegemer som fortsatt studeres i dag.

Opplevelsen av stjernemytologien

Når stjernebildet Orion dukker opp på nattehimmelen, er det de samme stjernene mennesker så for tusenvis av år siden, og delvis den samme mytologiske historien som ble fortalt den gang. Det er en forbindelse mellom fortid og nåtid. Ta deg tid til å finne stjernebildene, lær om mytene bak dem, og berik din egen opplevelse av nattehimmelen.

Annonse

Emner

Olav Sie Rotvær
Skrevet avOlav Sie RotværSkribent og utvikler

Olav Sie Rotvær skriver og drifter Norsk Næring. Han er utvikler, ikke journalist, og har ingen fagutdanning innenfor mytologi, sagn & folkeeventyr. Artiklene bygger derfor på primærkilder som oppgis der påstanden gjøres.

Om forfatteren og hvordan artiklene kildebelegges →