Tid – når vi slutter å forstå verden

Vi lever i tid, men forstår den ikke

Augustinus skrev noe som jeg tenker på ofte: «Hva er tid? Hvis ingen spør meg, vet jeg hva det er. Hvis jeg skal forklare det til noen som spør – da vet jeg det ikke.» Det er 1600 år siden han skrev det, og vitenskapen er ikke merkelig mye nærmere et svar.

Tiden er selvfølgelig for mennesker – den flyter bare, og vi lever i den som fisk i vann. Vi bruker den til å organisere livet, planlegge fremtiden, huske fortiden. Men når vi prøver å gripe tiden intellektuelt, når vi spør «hva er tid egentlig» – da blir svaret merkelig og undvikende.

Jeg møtte Prof. Jon Henrik Andersen, filosof ved Universitetet i Oslo, for å snakke om hvorfor tid fremdeles er en av vitenskapens og filosofiens største mysterier etter tusenvis av år.

Tall og trender

Når fysikere forvirres

I klassisk fysikk flyter tid jevnt fra fortid til fremtid. Et sekund er et sekund, overalt, for alle mennesker. Men Einstein hadde andre ideer. Han viste at tid ikke flyter jevnt – den bremser ned nær massive objekter som svarte hull eller solen, og den går kjempefort når noe beveger seg meget raskt. «Hvis en astronaut sendes ut i rommet og flyr rundt med fantastisk hastighet rundt en massiv planet, hans tid går saktere enn din,» forklarer Prof. Andersen. «Han kan være borte i det som for ham føles som ti år, men når han kommer hjem, er det gått femti år for deg. Tiden er bokstavelig talt ikke den samme for dere.» Men så blir spørsmålet merkelig: hvis tiden flyter med ulik hastighet avhengig av hvor du er i universet – hvilken tid er «riktig»? Finnes det en universal, absolutt tid? Eller er tiden bare noe vi oppfinner for å organisere hendelser?

"Tiden er bokstavelig talt ikke den samme for dere. Så hvilken tid er riktig?"

Tiden vi husker er ikke tiden som skjedde

Her blir det enda merkeligre. Psykologer har funnet ut at vår oppfattelse av tid handler ikke om det som faktisk skjedde – det handler helt og holdent om det som vi husker. Minnene vi danner. Erfaringene som ble lagret.

Når du er ung og gjør masse nye ting, går tiden sakte fordi hver dag er fyllt med nye minner og nye opplevelser. Da du blir voksen og gjør det samme hver dag – samme rute til jobben, samme jobb, samme venner, samme rutiner – går tiden fort fordi du ikke danner nye minner.

Det betyr at tiden din er helt og holdent subjektiv. Den avhenger ikke av klokken eller kalenderens objektive måling. Den avhenger av hvor mye ny informasjon hjernen din prosesserer. Langkjedelige møter er kabal på egen hånd. Spennende ferier forsvinner i et blunk.

Tiden som kanskje ikke engang eksisterer

Noen av de dypeste filosofene argumenterer for at tid kanskje ikke engang eksisterer. Kanskje alt som har vært og alt som skal bli, eksisterer samtidig – og vi mennesker skjærer gjennom det med vår bevisstet, som en filmprosjektør som beveger seg gjennom et filmstrip.

Tenk på det sånn: når du ser på et filmstrip av en film, finnes alle bildene samtidig på materialet. De skjer ikke sekvensielt. Men når du spiller det av, ser du det som en sekvens som endrer seg, som årsak og effekt.

Kanskje universet er som filmstripet – alt eksisterer allerede, og bevisstheten vår er filmprosjektøren som beveger seg gjennom det. Så «nå» – det øyeblikket – er ikke virkelig. Det er bare hvor jeg er i den sekvensen.

Hvorfor det merkelig nok spiller rolle – og ikke spiller rolle

Her er paradokset: selv om vi ikke forstår hva tid er, kan vi måle den med fantastisk presisjon. Atomklokker kan måle tidsintervaller ned til nanosekundnivå. Vi har bygget hele moderniteten på presise tidsmålinger. Så på en måte vet vi nøyaktig hva tid er.

Men personlig lever vi i en helt annen tid. Vi lever i øyeblikk, i minner og i forventninger. Klokken sier at det er 14:30, men hjernen din vet ikke det. Hjernen din vet bare at du er lei eller glad eller nervøs eller spennende.

Og det som er virkelig fascinerende er at begge tidene eksisterer samtidig. Den objektive tiden som kan måles med stålfest presisjon. Og den subjektive tiden som bare du kan føle, som er helt personlig.

Vi lever i tid – uten å forstå den

Kanskje det faktum at vi ikke forstår tid er ikke et tegn på vårt manglende intellekt. Kanskje det er tegnet på hvor grunnleggende og fundamentalt tid egentlig er.

Tid er ikke noe vi kan holde og studere fra utsiden. Vi er inni tiden. Vi er laget av tiden. Tid er en del av hvem vi er, og så kanskje det er umulig for tidsbaserte vesener å forstå tid fra et objektiv perspektiv.

Men vi prøver. Og det er noe vakker ved menneskeheten – vår vilje til å spørre om ting som kanskje er ubesvarbare, og vår dedikasjon til å forstå universet selv når oppgaven ser hesslig ut.