Tid – når vi slutter å forstå verden

Mennesker lever i tid, men forstår den ikke

Kirkefaderen Augustin stilte spørsmålet i verket Bekjennelser rundt år 400: hva er egentlig tid? Han skrev at han visste svaret så lenge ingen spurte, men at forklaringen glapp i det øyeblikket noen ba ham sette ord på den (Augustins Bekjennelser, bok XI). Det er over 1600 år siden, og verken fysikken eller filosofien har kommet med et endelig svar.

Tid oppleves som selvsagt for mennesker – den flyter bare, og mennesker lever i den som fisk i vann. Den brukes til å organisere livet, planlegge fremtiden og huske fortiden. Men når man prøver å gripe tiden intellektuelt og spør hva tid egentlig er, blir svaret påfallende unnvikende.

Det samme spørsmålet dukker opp igjen når fysikken tar over: hvorfor er tid fortsatt et av vitenskapens og filosofiens største mysterier, mer enn tusen år etter at Augustin formulerte det?

Når fysikere forvirres

I klassisk fysikk flyter tid jevnt fra fortid til fremtid. Men Einsteins relativitetsteori beskriver noe helt annet: ifølge den spesielle relativitetsteorien går klokker som beveger seg saktere enn klokker som står i ro, og ifølge tidsdilatasjon bremser tiden også ned nær sterke gravitasjonsfelt. Det mest kjente eksempelet er tvillingparadokset: reiser en tvilling ut i rommet med svært høy hastighet og vender tilbake, har den reisende tvillingen blitt yngre enn tvillingen som ble igjen på jorden. Effekten er ikke bare teoretisk – ifølge Store norske leksikons artikkel om tid er den målt direkte, blant annet ved at kosmiske partikler som beveger seg nær lyshastigheten lever målbart lenger sett fra jorden enn de ville gjort i ro, og ved at en atomklokke plassert høyt over havet vinner rundt fem mikrosekunder i året sammenlignet med en klokke ved havnivå, fordi tyngdekraften er svakere lenger fra jorden. Det reiser et påfallende spørsmål: hvis tiden går ulikt fort avhengig av hvor i universet man befinner seg, finnes det da en universell, absolutt tid – eller er tid bare noe som oppstår for å organisere hendelser sett fra et gitt ståsted?

Tiden vi husker er ikke tiden som skjedde

Opplevelsen av tidens hastighet handler ikke bare om klokketid – den påvirkes sterkt av hukommelsen. En studie publisert i Memory & Cognition fant at det ikke er mengden minner fra en periode som avgjør om tiden oppleves som rask eller langsom, men evnen til å lagre ny informasjon i hjernen.

I studien, som testet 120 personer mellom 20 og 91 år, hadde eldre deltakere like levende og meningsfulle minner som yngre – men de som skåret lavere på tester av innlæring av ny informasjon, opplevde at det siste tiåret hadde gått raskere. Forskerne peker på at hjernen ser ut til å vurdere hvor mye tid som har gått ut fra hvor mye ny informasjon som er blitt lagret i perioden, ikke ut fra hvor mange minner som senere kan hentes fram.

Det betyr at opplevd tid i stor grad er subjektiv og avhenger av hvor mye ny informasjon hjernen bearbeider – ikke bare av klokkens og kalenderens objektive målinger. Rutinepregede perioder med få nye inntrykk kan derfor kjennes kortere i ettertid enn perioder fylt med nye opplevelser.

Tiden som kanskje ikke engang eksisterer

Innen filosofien har spørsmålet om tidens virkelighet en lang tradisjon. Filosofen John McTaggart skilte mellom to måter å ordne tiden på: en A-serie, der hendelser er ordnet etter fortid, nåtid og fremtid, og en B-serie, der de bare er ordnet etter «tidligere enn» og «senere enn» (Stanford Encyclopedia of Philosophy). McTaggart mente at A-serien er nødvendig for at det skal finnes ekte endring, men også selvmotsigende – og konkluderte med at tiden i en viss forstand ikke er virkelig.

Debatten lever videre i dag som striden mellom eternalisme og presentisme. Eternalister mener at fortid, nåtid og fremtid eksisterer like reelt, mens presentister mener at bare det nåværende øyeblikket finnes (Stanford Encyclopedia of Philosophy). Et bilde som ofte brukes for å forklare eternalisme, er filmstripen: alle bildene finnes samtidig på filmen, men når den spilles av, oppleves de som en sekvens av årsak og virkning.

Er eternalismen riktig, er det bevisstheten – ikke virkeligheten selv – som ser ut til å bevege seg gjennom tiden, slik en prosjektør beveger seg gjennom filmstripen. Da er «nå» bare et sted i sekvensen, ikke et øyeblikk med en spesiell status i universet.

Hvorfor det merkelig nok spiller rolle – og ikke spiller rolle

Selv om verken fysikken eller filosofien har et endelig svar på hva tid er, kan tid måles med enorm presisjon. Verdens tidsstandard er basert på rundt 260 atomklokker som til sammen holder en nøyaktighet på rundt 10⁻⁷ sekunder per år (Store norske leksikon om tid). Justervesenet, som forvalter norsk tid, bruker fem atomur – to hydrogenmasere og tre cesiumklokker – og avviket mellom norsk tid og verdens tidsstandard UTC ligger som regel på bare noen få nanosekunder.

Men opplevd tid følger ikke atomklokkene. Klokken kan vise 14.30, mens hjernen først og fremst registrerer om øyeblikket kjennes kjedelig, spennende eller nervepirrende – ikke hvor mange sekunder som har gått.

Det er to tider som eksisterer samtidig: den objektive tiden, som kan måles med atomklokkers presisjon, og den subjektive tiden, som formes av hukommelse og oppmerksomhet og bare kan kjennes innenfra.

Mennesker lever i tid – uten å forstå den

At tid er vanskelig å forstå, er trolig ikke et tegn på manglende innsikt. Det kan heller være et tegn på hvor grunnleggende tid faktisk er.

Tid er ikke noe som kan holdes og studeres utenfra – mennesker er inni tiden, og dannet av den. Det gjør det kanskje umulig for tidsbundne vesener å forstå tid fra et objektivt, utenforstående perspektiv.

Både Augustins undring på 400-tallet, Einsteins relativitetsteori og moderne forskning på hukommelse og tidsoppfatning peker mot det samme: tid er noe mennesker lever i og måler med stadig større presisjon, uten noen gang helt å gripe hva den er.