Fra sofa til ultramarat: Min ærlige reise 100 kilometer på bena

Hvordan ender du opp med å løpe 100 kilometer?

Hvis noen hadde sagt til meg for tre år siden at jeg skulle løpe 100 kilometer i ett strekk, ville jeg le. Jeg var ikke idrettsmenneske. Jeg frydet meg på sofa, spiste pizza, og tenkte folk som løpte maraton var galne. Men så skjedde det noe: jeg kjøpte et par joggesko for å gå ut (ikke løpe), og vennen min utfordret meg til å løpe 5 kilometer. Jeg gjorde det, kunne ikke tro at jeg gjorde det, og var hooked. Fra 5K gikk det til 10K, så halmaraton, så maraton. Og så møtte jeg folk som løpte 50, 80, 100 kilometer. Ultraløpere, kalt de seg selv. Og jeg tenkte: «Det er ikke mulig. Ikke for meg.» Men så litt senere tenkte jeg: «Hvorfor ikke?» Og det var da det startet.

Tolv måneder av løping, og det var bare starten

Treningen til ultramaraton er ikke som treningen til vanlig maraton. Du kan løpe maraton på tre måneder med riktig plan. Ultramaraton krever en helt annen tilnærming. Du må bygge ikke bare ben og hjerte, men også hodet ditt. Jeg brukte tolv måneder på å trene. Det begynte med å løpe 30, 40, 50 kilometer lange løp—«long runs» kalles de. Du starter klokka fem morgen og løper i åtte timer. Du lærer hvordan kroppen din reagerer når den er sliten. Du lærer å spise på løp (noe som virker trivielt til du har prøvd å spise en energibar etter 60 kilometer). Du lærer hvilket utstyr som fungerer, hvilke sko som holder, hvilke sokker som ikke klemmer. Det høres litt vemodssykt ut, men det var faktisk gøy. Det handler om konstante små forbedringer. Og hvert steg som ble tatt, ble jeg mer sikker på at jeg kunne det.

Dag X: Klokka fem, 100 kilometer venter

Natten før løpet kunne jeg ikke sove. Jeg var nervøs, oppspilt, full av adrenalin. Jeg hadde drikket meg gjennom hundre lister over «ting å huske», pakket sekken min fem ganger, og sjekket været ti ganger. Klokka 5 morgen møtte jeg 400 andre ultraløpere ved startlinjen. Noen så nerves som meg. Noen så som om de gjøre det hver helg. Pistolen gikk, og jeg løpet. De første timene var fine. Jeg følte meg bra, tempoen var høyt, livet var herlig. Km 20 visste jeg allerede at det skulle bli hardt. Km 50 var da kroppen begyntet å klage for alvor. Beina stente. Hoften sparklet. Det var ikke sårt, men det var utslitt-sårt, slags-jeg-har-krustet-disse-beina-i-ti-timer-sårt. Og jeg hadde fortsatt 50 kilometer igjen.

Tall og trender

Ultraløping vokser eksplosivt som sport.

Km 70: Da sinnet tok over fra kroppen

Rundt km 70, var kroppen ikke lenger på laget mitt. Beina ville ikke. Hoffet skrek. Jeg var sultne og tørstig, selv om jeg drakk 200 milliliter væske hvert 5 km. Jeg var ferdig. Jeg ville gi opp. Jeg satte meg ned på en benk ved ett av kontrollpostene og bestemte meg for å slutte. Jeg hadde løpet 70 kilometer—det var jo ekstraordinært. Det var OK å stoppe. Men så gikk min pacer (en venn som løper sammen med deg) og sa: «Du har 30 kilometer igjen. Det er som at løpe én lørdagstur. Bare gå hvis du må, men ikke gi opp.» Og noe snudde. Det var ikke kroppen som bestemte lengre—det var sinnet. Jeg bestemte meg for å fortsette. Jeg endret tempo, gikk når jeg måtte, løpet når jeg kunne, og fokuserte på å komme til neste kontrollpost. Ikke mål. Bare neste post.

Km 100: Når det er over

De siste kilometerne blakket ikke på fotografi fordi jeg var en død mann som vandret. Jeg var ikke glad. Jeg var ikke stolt. Jeg var bare... ferdig. Men da jeg krysset mållinjen, etter tolv timer og tjueåtte minutter, brast jeg i gråt. Ikke av glede eller stolthet—bare fordi det var over. Jeg var helt tom. Jeg kunne ikke gå uten å grimase. Og dog—jeg hadde gjort det. Jeg hadde løpet 100 kilometer. En distanse som for ett år siden virket umulig. Det var det dypeste bevis jeg kunne gi meg selv på at grænsene mye mindre er fastlåst enn man tror.

"Ultraløping handler ikke om å være den raskeste eller sterkeste. Det handler om å ville noe så mye at du er villig til å være ukomfortabel i tolv timer. Og når du har gjort det, innser du at du kan gjøre ting du ikke trodde var mulig. Det er terapien av det hele."