Underverdenen i verden: fra Hades til Helheim og videre

Hvorfor har alle kulturer en underverden?

Mennesker har alltid vært fascinert av spørsmål: hvor går vi når vi dør? Hva skjer med sjelen? Nærmest alle religioner og mytologier har skapt sitt eget svar — en underverden hvor døde blir bosatt, enten i straff, hvile eller glede.

Underverdenen tjener flere formål i menneskets fantasi: den forklarer døden, den motvirker dødsangsten ved å gjøre den til noe kjent og klassifisert, og den reflekterer samfunnets moral gjennom straff og belønning for de døde.

Fra gamle Egypter til moderne Hollywood, underverdenen er sentral i kulturell narrativ. Orfeus reiste til Hades for å hente Eurydike. Dante descendet gjennom helvete. Enuma Elish, den babylonske skapelsesmyten, begynner i Tiamat — urbedenen.

Hver kultur tegner sitt eget kart over dødens rike, basert på sine egne verdier, frykt og håp. Det som er moralt forkastet i en kultur straffes i underverdenen; det som er verdsatt belønnes.

Hades: det greske underverdenen med grensevakt

Hades var både gud over underlandet og navnet på selve riket i gresk mytologi. Her hersket Hades og hans kone Persephone — hun som ble bortført fra overflaten og tvunget til å bli hans dronning.

For å komme til Hades, måtte døde krysse elven Styx. En kilemannen-figur kalt Charon ruderet båten, men bare hvis de levende hadde lagt en mynt på den dødes tunge. Mange fattige kunne aldri krysse.

Greske underverdenen hadde flere områder: Tartarus for de straffede (Prometheus, Sisyfos), Elysium for de dygdige, og Asphodelslette for de ordinære dødelige. Straffe var ekstremt: Sisyfus må rulle en stein opp ad bakke for alltid, Prometheus får leveren sin spist av ørn daglig.

Et interessant trekk var at selv guder kunne besøke Hades, men må følge reglene. Ingen kunne forlate riket unntatt ved Persephones veksling mellem overflaten (6 måneder) og underverden (6 måneder) — en myte som forklarer årstidene.

Helheim: nordisk is og endelikt mørke

I nordisk mytologi er underverdenen kalt Niflheim («mist-realm») eller Helheim — det rike som styres av gudinnen Hel, halvdød halvlevende figur, datter av Loke. Det er ikke et sted for straff som i Hades, men et sted for «vanlige» døde.

Helheim er beskrevet som en isvær plass med elven Gjøl som endeløst flyter. For at en sjel skal komme dit, må den reise langs Helvägen — som kan ta dager. Valkyrier samler bare de krigerska som dør i kamp, som tar dem til Valhall.

Hel selv — havarianten av både hennes navn og riket — er en forferdelig figur: halvparten av kroppen hennes er levende (ung og vakker), halvparten er lik (råtnende og grå). Hun styrer rettferdig, uten å være ondsinnet.

Interessant nok forutså nordmenn at Helheim ville bli relevant selv for guder. Ved Ragnarok (verdens ende), må alle — guder, dødlige og demoner — gjennom Hel. Ikke engang gudene unnslipper underverden når tiden kommer.

Tall og trender

Underverdenen-mytene har formet litteratur, film, spill og kunstner i tusenår. Fra antikken til i dag, denne mørkurkelen fortsetter å inspirere.

Xibalba, Duat og andre underverdener rundt omkring

Maya hadde Xibalba — «the Place of Fright» — hvor dødeutt møter prøvelser og tester fra Lords of the Underworld. Popol Vuh forteller om tvillingbrødrene som seirer over disse herrene gjennom intelligens og trick.

Egyptisk religion var oppfylt med tanken på Duat — underverdenen hvor døde må passere igjennom 12 timer av natten, hver time med sine eget prøvelser. Pharao måtte kjenne «stille navn» av dørvoktere for å komme seg gjennom.

Meso-American kulturer som azteker hadde Mictlan — et sted hvor døde må vandre i 4 år før de når fred. Dette var ikke et sted for straff, men for prøvelse og transformasjon.

I uralte mesopotamiske myter var underverdenen («Kur») styrt av dødegudinne Ereshkigal. Inanna (gudinne for kjærlighet og krig) reiste dit frivillig, men kunne bare returnere ved å sende noen annen i hennes sted — så hun sendte Dummuzi (høstgudetingen).

Moral og straff: mørkt speil av samfunnet

Hver underverden reflekterer samfunnets moral. I gresk mytologi straffes drapsmenn, tyver og de ulykkelige i Tartarus. I egyptisk religion måles hjertet mot en fjer — hvis det veier mer (av synd), blir det spist av monster.

Dante Alighieri tegnet og katolsk underverden basert på synd: lyst, grådighet, vrede, tryghet, herjene, vold, svik — hver mindre enn en ring ned, hver verre enn den siste. Dante plaserte sitt eget samfunn i helvetet (Bonifacius VIII var der!), noe som gjorde Commedia til både religiøs og politisk tekst.

Nordiske underverdenen hadde mindre fokus på straff og mer på klassifisering. Krig dødelige gikk til Valhall, andre til Helheim — bare de mest utskjøvet (hengt, forgiftet, omkommet under bløthet) ble utstøtt.

Dette reflekterer verden deres: nordmenn verdsatte krigeraktivitet høyt, så stratifikasjon var mindre moralsk og mer rank-basert. Greekere og egyptere var besatt av etikk, så deres underverdener belønnet og straffet basert på atferd.

Underverdenen i moderne kunst og kultur

Underlandet fascinerer moderne forfattere og filmpmakere som lite annet. Dante påvirket Virgil, Milton skrev Paradise Lost og Paradise Regained, og Joyce brukte Hades som struktur for Ulysses. Hver generasjon tegner sitt eget underverdenen.

Moderne science fiction og fantasy reimagine underverdenen: Rick Riordan gir den moderne setting, Neil Gaiman gjør den til slum hvor mythene fortsetter (American Gods), og video-spill som Hades gjør den til ett dynamisk, iterativt univers.

HBO-serien Charon viser at folks fascinasjon med døden og hva som kommer etterpå er usvekket. Vi leger fremdeles med samme spørsmål som antikke mennesker: finnes det noe etter døden? Er det straff eller belønning? Hvem dømmer?

Underverdenen-mytene fortsetter å tjene sin opprinnelige funksjon: de hjelper oss å prosessere døden, å forstå moral, og å stille spørsmål om hva som betyr noe. Som lenge mennesker steller spørsmål, vil underverdenen leve i vår fantasi.