Underverdenen i mytologiene — en analyse

Hvem er redde for døden? Alle — så vi skapte underverdener

Mennesker har alltid vært fascinert av hva som skjer etter døden. I stedet for å bare spekulere, har kulturer verden rundt skapt detaljerte beskrivelser av underverdener — plasser for de døde, guder av døden, og regler for de etterliggende. Fra det evige straffeleiret Tartarus i gresk mytologi til det frytsende Niflheim i nordisk tradisjon, hver kultur leste sitt kulturelle DNA inn i sin underverden. Ved å sammenligne disse mytene kan vi lære ikke bare om gamle kulturer, men om universelle mennesekelige behov og frykt.

Tall og trender

Interesse for klassisk mytologi og underverdens-historier har eksplodert i populær kultur.

Felles mønstre i underverdener

Over 150 kulturer har underverden-myter, og fascinerende nok, deler de mange trekk. Nesten alle underverdener er mørke eller undervattne — fysisk atskilt fra verden av de levende. De er styrt av en eller flere døds-gudommer som har autoritét over ånder og sjeler. Det er ofte en grense eller port man må passere (elven Styx, Bifrost-broen). Straff for dårlige gjerninger og belønning for gode er vanlig. Muligheten for de levende til å reise ned og prøve å komme tilbake er et gjennomgangstema. Og tilstedeværelsen av uhyrer, dæmoner eller vakter som sikrer at menneskene ikke unnslipper.

"Underverdenen er menneskeheten sitt møte med det uendelige. Den forteller oss mer om hvem vi er enn om døden."

Underverdener i ulike kulturer

Gresk mytologi: Hades' underverden med tre dommere og Tartarus for de dårlige. Romersk: Ikke så ulikt Hades, men med mer fokus på Elysium-feltene. Nordisk: Niflheim, dominert av Hel, kald, trist, ikke som straffeleiret. Egyptisk: Duat, dominert av Osiris, med gjengjeldelse og prøvelser før man når eviglivet. Japansk: Yomi, beskittent og frysende, befolket av mørkende ånder. Hinduistisk: Naraka, en serie hellere med ulikt straff basert på karma. Sør-amerikansk: Xibalba i maya-mytologi, underverden med trickster-guder og farlige prøvelser. Alle er ulike, men alle tjener samme psykologiske funksjon — å forklare døden og rettferdigheten.

Psykologisk dybde — hvorfor underverdener betyr noe

Antropologer og psykologer mener at underverdenen-myter tjener flere funksjoner. For det første, de gir menneskene håp — ideen om at det er noe etter døden gjør at døden er mindre skremmende. For det andre, de enforcer moralitet — hvis du vet at dårlige handlinger straffes i underverdenen, handler du bedre nå. For det tredje, de tillater oss å prosessere tab og sorg — historier om reiser til underverdenen (Orpheus og Eurydike, Inanna fra Sumer) lar oss forestille muligheten av gjenfunn. Og fjerde, de tilbyr liminale rom — plasser som er hverken liv eller død, hvor normale regler ikke gjelder, og hvor sannheter kan bli fortalt.

Underverdenen i moderne kultur

Selv i sekulære samfunn, gjenekler underverdenen-myten. Det finnes i skrek-filantropi, videospill, og litteratur. 'Hades' videospillet reimaginer den greske underverdenen som en dynamisk rom som kontinuerlig endrer seg. 'Inferno' av Dante er fortsatt den mest innflytelsesrike litterære handlingen av en underverden. Marvel og DC har verden av ånder, dæmoner og døds-dimensjoner. Selv modernt filosofi og psykologi (Jung, Freud) brukte underverden som metafor for det ubevisste sinnet. Underverdenen dør ikke — den transformerer, helt som en sjel i en ny inkarnasjon.