Underverdenen i verdens mytologier: Ned til mørkest

Menneskets møte med det mørke

Hver kultur har sin underverden. Det er kanskje menneskets mest universelle mytos – ideen om at døden fører til ett annet sted, med egne regler, dommere og skjebner. Underverdenen er ikke bare et sted; det er et symbol på det ubevisste, på frykt og håp, på konsekvenser og gjenfødelse.

Fra de greske Hades til den nordiske Hel, fra egyptiske Duat til samoliske Xibalba, har alle sivilisasjoner forsøkt å forklare døden ved å beskrive dens gate, voktere og underganger. Disse mytene avslører hva hver kultur fryktet mest – og hva de håpet på etter døden.

Hades: Griekenlands rettferdige, mørkere rike

I gresk mytologi er Hades både gud og sted – underverdenen hvor alle sjeler samles etter døden, rik eller fattig. Det er ikke helvete, men et mørkt, grått sted hvor døde mennesker vandrer som skygger langs Lethe-elven. Charon, forteren, tar dem over for en mynt.

Det sentrale i Hades-myten er dommingen. Tre dommere vurderer hvilket felt døden skal bo i – Elysium for de gode, Tartaros for de onde, eller Asphodel-engen for de middelmådige. Dette er et bilde av griekers tro på at handlinger har konsekvenser, selv etter døden.

Persephone-myten er underverdenes mest kjente – Hades røver bort gudinnen og tvinger henne til å bo hos ham halve året. Det illustrerer vinter som underverdenes herredømme og vår som gjenfødelse.

Tall og trender

Underverdenen-motiver forekommer i 95%+ av verdens mytologier, med bemerkelsesverdig like trekk på tvers av kulturer.

«Underverdenen er psykikk, ikke geografi»

Underverdenen reflekterer det som skremmer og fascinerer mennesker – død, dommer, gjenfødelse og det som ligger under bevisst kontroll.

"Underverdenen er ikke et reelt sted – det er menneskets psyke projisert utover kosmos. Hver kultur tegner sin egen søtt-mørkhet."

Fra nordisk Hel til egyptisk Duat

I nordisk mytologi er Hel både navn på gudinnen og plassen – et kaldt, fuktigt rike under røttene av Yggdrasil. Hel er ikke så mørkt som Tartaros; det er heller et grått, uinteressant sted. Morti måtte reise til Hel for å hente Balder, den vakraste guden.

Egypterne hadde Duat – et stort, komplisert realm med 12 timer (områder) som solen passerer gjennom hver natt. Duat var en test. Den dødes hjerte ble veiet mot fje-fuglens fjær av sannhet. Hvis hjertet var tyngre av synder, ble det spist av Ammit, og sjelen ble utslettet.

Sør-amerikanske aztekere hadde Mictlan – underlandet hvor alle døde samles. For å komme dit måtte sjelen navigere gjennom 9 lag, hver med sine farer. De trodde at død ikke var slutt, men en vanskelig reise.

Underverdenen i dag: Fra Jung til populærkultur

Psykologen Carl Jung tolket underverdenen som menneskets ubevisste – det mørkere, «undergravde» delen av sjelen som må møtes for å oppnå helse. I denne tolkningen er Persephone som nedstigning til det mørkeste av seg selv – og gjenoppstandelsen som bevisstgjøring.

I dag lever underverdenen videre i populærkultur. «Dante's Inferno» er en litterær underverden-rejse. «Orpheus» og «Eurydike» fortelles på nytt. Marvel og DC Comics gjenskaper klassiske underverdener. Selv «The Song of Achilles» utnytter Hades-myten.

Moderne forfatterere som Rick Riordan og Neil Gaiman bruker underverdenen som et bilde på det som må møtes – mørkert, tabuer, det kulturelt forbudte – for å vokse.