Voyagers lange reise ut av solsystemet

Menneskets første borgere av rommet

I 1977 sendte NASA en sonde inn i rommet med et budskap fra jorden. Den sondes navn var Voyager 1. I dag, nesten femti år senere, sender den fortsatt data hjem til oss. Det er en tale til menneskeheten – en tale om utforsking, om å reise videre selv når du ikke vet hva som venter, om å være mennesker som lurer på hva som er der ute. Voyager 1 og 2 er ikke bare maskiner; de er menneskets første ekspedisjoner til stjernene.

The Grand Tour – en sjelden stilling

Oppdraget het 'Grand Tour' – en sjelden planetarisk stilling hvor to sonder kunne besøke Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun på samme reise. Det hadde aldri vært gjort før, og det ville ikke skje igjen på hundrevis av år. Sondene ble sendt ut for å ta fotografier, måle magnetfelt, analysere atmosfærer. Astronomer forventet at de skulle fungere i to-tre år. I stedet har de fortsatt å fungere – Voyager 1 er nå rundt 24 milliarder kilometer fra jorden, og Voyager 2 er omkring 20 milliarder kilometer unna. De sender signaler som tar nesten 24 timer å nå oss – og de kommer fortsatt, dag etter dag, år etter år.

Oppdagelser som endret alt

Voyagerne avslørte vulkaner på Ios måne (hvor NASA trodde det ikke var noe aktiv), rings omkring Saturn som niemand var sikker på, og enorme stormene på Jupiter og Neptun. De analyserte atmosfærer som mennesker aldri hadde hørt direkte fra før. De tok bilder som endret vår forståelse av de fire største planetene i solsystemet. Og så utviderte de menneskets perspektiv – når Voyager 1 gikk bak Saturn, fotografert den jorden – et lite blått punkt fra 6 milliarder kilometer unna. Det bildet, 'Pale Blue Dot', ble et ikon for menneskeheten: her er vi alle, alle konflikter, alle drømmer, på en liten planet i uendelig rom.

Tall fra grensen

Voyager 1 og 2 er de fjerneste menneskedeltakene objektene som mennesker har sendt ut. Selv Voyager 2, som er 'nærmere' solen, er lengre vekk enn de fleste mennesker kan forestille seg. Signalene fra Voyager tar 23-24 timer å nå jorden – det betyr at når NASA sender en kommando, må de vente 48 timer for å få svar.

Signalet som aldri slutter

Hver dag mottar NASA svake signaler fra Voyager 1 og 2. Signalene stammer fra små radiosendere som bruker mindre energi enn et hørapparat. Og som energien avtar – plutonium-245 forfaller langsomt – må NASA gjøre valg: skal vi holde kameraene på, eller dataene fra magnetfeltet? NASA velger alltid vitenskapen, så Voyagerne sender færre og færre bilder. Men de fortsetter. Og når de endelig ikke sender signaler lenger – kanskje om ti-femti år – er det ikke slutten. Voyager 1 og 2 har båre med 'Golden Records' – musikk, hilsener, og forsøk på samtale på mange språk, for eventuelle intelligente vesener som måtte finne dem en dag i den fjerne fremtiden. Sondene er menneskets ambassadører til universet.

En reise som aldri slutter

Voyager er menneskets drøm made real.

"Voyager representerer menneskets store drøm: å gå videre, å utforske, og å sende budskap ut til ukjente verdener."