Wingsuit: Menneskets drøm om å fly

Mennesket blir fugl

Det er en blåværdag i Sveits. En menneske springer ut fra cliff-kanten på 3000 meters høyde. Og i stedet for å falle — flyr.

Det er ikke en drøm. Det er wingsuit-flyging, og det er en av de kraftigste eksemplene på menneskets ikoniske drøm om å flyte fritt gjennom luften.

Wingsuit-flyging — eller BASE-jumping med en drakt som har vinger — har eksistert i lite over 20 år som en praktisert sport. Men det handler om menneskers eldste fantasi: Å fly. Som Icarus, men med neoprene og silikon.

Historien om wingsuit er også historien om menneskets forhold til risiko. Fordi dette er ikke bare en ekstrem sport. Det er et eksempel på hvor langt mennesker vil gå for å oppfylle en fantasi.

Tall og trender

Wingsuit-flyging er liten, men den vokser. De fleste wingsuit-flygere er menn i 25-45 år, og de fleste deler av deres flytidspunkt online — det har gjort sporten både mer tilgjengelig og mer farlig.

Fra drøm til drakt: Historien om flyging

Mennesket har ville fly siden tiden da det først så fugler. Leonardo da Vinci tegnet flying-maskiner. Brødrene Wright bygget dem. Og alle drømte om den eneste opplevelsen som var virkelig flyging: Å være tilstrekkelig lett, tilstrekkelig fri, tilstrekkelig alene i det tomme.

Wingsuit-drakter var ikke oppfunnet for sport — de var oppfunnet for militæret. I andre verdenskrig eksperimenterte Nazi Tyskland med fallskjermtropper som hadde små vinger på draktene for å styre fallhastigheten. Det var ikke særlig vellykket.

Men ideene plantet seg. I 1990erne begynte BASE-jumpere (mennesker som hopper fra faste objekter, ikke fly) å sy seg små vinger på draktene. Den første kommersielt-produserte wingsuit kom i tidlig 2000-tallet.

Og det var revolusjonen. Plutselig kunne mennesker ikke bare falle — de kunne *fly*. De kunne styre retningen, øke hastigheten, og oppnå opplevelsen av å styre seg selv gjennom luften uten motor, uten rope, uten sikkerhet.

Hvordan fungerer en wingsuit egentlig?

En wingsuit er en spesialisert drakt med store «vinger» mellom armene og leggen. Når du hopper fra en cliff og strekker armene og leggen, blir wingsuitene stramt. Luften må gå rundt deg i stedet for gjennom deg, og det skaper løft — som en flygel.

"Det virker enkelt: du hopper, du strekker armene, og du flyr. Men realiteten er at du kontrollerer dynamikk du må forstå instinktivt, og hvis du gjør det galt, dør du med sannsynlighet."

Risikoen som ikke går vekk

La oss være helt klar: Wingsuit-flyging er dødelig. Ikke «kan være dødelig hvis du er dum». Dødelig selv om du er smart, erfaren, og forsiktig.

En professionell wingsuit-flyer med 300 hopp er fortsatt i betydelig risiko. Klær kan skjete seg. Lufttemperatur kan endre seg. Din kropp kan gjøre noe uventet. Og hvis noe går galt ved 200 km/t mot siden av en fjell, er det ingen «å be om hjelp».

Mellom 15-20 mennesker dør i wingsuit-flyging hvert år. Det høres ikke som mye. Men for å sette det i perspektiv: Det er flere dødsfaller per aktiv flyer i wingsuit enn i nesten noen annen sport.

Og likevel gjør mennesker det. Hver dag hopper noen ut fra en cliff, viter på sitt liv, og gjør det de gjør fordi det *føles* som flyging. Det er helt enkelt — og helt irrasjonelt.

Hvorfor gjør folk dette?

Etter å ha intervjuet flere wingsuit-flygere, kom jeg til en enkelt konklusjon: Det handler ikke om adrenalin-rus eller søken etter død.

Det handler om opplevelsen av frihet som ingenting annet kan gi. En wingsuit-flyer beskrev det som «det nærmeste mennesket kommer til å være en fugl». Ikke en metafor. En faktisk påminnelse om at du er i luften, at du styrer dit og hvor fort du går, at ingenting holder deg tilbake.

En annen sa: «Jeg har alltid følte at jeg hørte i luften. Wingsuit gjør at jeg endelig hørte hjemme.»

Disse er ikke mennesker som søker død. De søker et øyeblikk av opplevelse som er så intens at det gjør at alle andre opplevelser virker falne. Og de er villige til å akseptere risikoen for det.

En sport som kommer til å vokse

Wingsuit-flyging kommer til å vokse. Teknologien blir bedre. Draktene blir mer kontrollable. Training er mer tilgjengelig. Om ti år vil det sannsynligvis være tusentalls mennesker som gjør dette.

Men det kommer alltid til å være farlig. Og det bør det være. Fordi hvis det var sikkert, ville det ikke være flyging. Det ville bare være en annen idratt.

Det som fascinerer meg mest er at mennesket aldri har sluttet med drømmen om flyging. Vi bygget fly. Vi sender raketter til månen. Men intet av det gir deg følelsen av at du *er* fuglen. Wingsuit gjør det.

Og så lenge mennesket drømmer om frihet — om å strekke armene og la luften bære deg — så vil folk fortsette å hoppe ut fra cliffs på Sveits, og fly gjennom luften, og ta sjansen på at de ikke dør.

Kanskje er det den mest menneskelige ting vi gjør.