Pontiac GTO, Dodge Charger, Chevrolet Chevelle SS, Plymouth Road Runner og Chevrolet Corvette — fem biler som definerte amerikansk muskelbilkultur fra 1964 til tidlig 1970-tall.

Kort fortalt

Pontiac GTO (1964)
389 kubikktommer V8, 325–348 hk (Muscle Car Facts)
Dodge Charger R/T (1970)
440 Magnum V8, 375 hk (Hagerty)
Chevelle SS LS6 (1970)
454 kubikktommer V8, 450 hk, 4 475 bygget (Newport Car Museum)
Innhold i artikkelen (6)
  1. Muskelbilenes gullalder
  2. Pontiac GTO (1964)
  3. Dodge Charger (1968–1970)
  4. Chevrolet Chevelle SS (1964–1972)
  5. Plymouth Road Runner (1968–1970)
  6. Chevrolet Corvette – sportsbil, ikke muskelbil

Muskelbilenes gullalder

Muskelbil-æraen i USA strekker seg fra 1964 til midten av 1970-tallet, en periode da amerikanske bilprodusenter satte store V8-motorer i relativt rimelige mellomklassebiler. Bilene var laget for kjøpere som ville ha rask akselerasjon uten å betale for en europeisk sportsbil.

Fem modeller — Pontiac GTO, Dodge Charger, Chevrolet Chevelle SS, Plymouth Road Runner og Chevrolet Corvette — viser hvor ulikt konseptet ble tolket av de forskjellige produsentene. Flere av de samme bilene er omtalt i gjennomgangen av klassiske amerikanske muskelbiler.

Klassiske muskelbiler som Dodge Charger og Chevrolet Corvette er fortsatt motorhobbyens helter.
Klassiske muskelbiler som Dodge Charger og Chevrolet Corvette er fortsatt motorhobbyens helter.

Pontiac GTO (1964)

Pontiac GTO debuterte i 1964 som en Pontiac Tempest utstyrt med en stor 389 kubikktommers V8, og regnes ifølge Muscle Car Facts som bilen som satte i gang æraen for rimelige, høytytende amerikanske biler. Standardmotoren ga 325 hestekrefter, mens Tri-Power-alternativet økte effekten til 348 hestekrefter.

I 1970 fikk den sportslige utgaven GTO Judge motoren Ram Air IV, offisielt vurdert til 370 hestekrefter, ifølge Sports Car Market.

Annonse

Dodge Charger (1968–1970)

Dodge Charger fikk sin andre generasjon i 1968 med en ny, aggressiv karosseriform, og salget økte med 343 prosent sammenlignet med 1967-modellen, ifølge Stellantis' egen historieomtale av Charger. Bilen ble kjent fra filmen «Bullitt» med Steve McQueen og senere fra TV-serien «The Dukes of Hazzard».

Standardmotoren i R/T-utgaven var en 440 kubikktommers Magnum-V8 som ga 375 hestekrefter, ifølge en 1970 Dodge Charger R/T til salgs hos Hagerty. Den kraftigere 426 Hemi-motoren var et dyrere tilvalg og fantes ifølge Stellantis i færre enn 2 prosent av 1969-modellene.

Chevrolet Chevelle SS (1964–1972)

Chevrolet Chevelle Super Sport ble bygget fra 1964 til 1972. Da GM fjernet et internt tak på motorstørrelse i mellomklassebiler for 1970, svarte Chevrolet med en 454 kubikktommers V8. Den sterkeste versjonen, LS6, var offisielt vurdert til 450 hestekrefter og 500 fot-pund dreiemoment, og var den eneste GM-modellen det året med høyere offisiell effekt enn Corvette, ifølge Newport Car Museum. Bare 4 475 eksemplarer med LS6-motoren ble bygget.

Annonse

Plymouth Road Runner (1968–1970)

Plymouth Road Runner debuterte i 1968 som en rimelig, lettvekts muskelbil rettet mot yngre kjøpere, med en 383 kubikktommers V8 som standard og den kraftigere 426 Hemi som tilvalg, ifølge MotorCities. Bilen fikk navn og karakteristisk horn etter tegnefilmfiguren Road Runner, og ble raskt en salgssuksess i sitt segment.

Chevrolet Corvette – sportsbil, ikke muskelbil

Chevrolet Corvette (1953–i dag) regnes vanligvis som en sportsbil snarere enn en muskelbil, men de kraftigste V8-versjonene på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet konkurrerte med datidens muskelbiler på ren ytelse.

I 1970 var den kraftigste fabrikkmotoren i Corvette en LS5 på 454 kubikktommer, offisielt vurdert til 390 hestekrefter. Den sterkere LS6-motoren fra Chevelle ble ikke tilgjengelig i Corvette før i 1971, og en planlagt LS7 på 460 hestekrefter kom aldri til vanlige kunder — den ble kun solgt som løsmotor, ifølge dette faktaarket om 1970-modellen.

Annonse

Kontakt & nettverk

Emner

Olav Sie Rotvær
Skrevet avOlav Sie RotværSkribent og utvikler

Olav Sie Rotvær skriver og drifter Norsk Næring. Han er utvikler, ikke journalist, og har ingen fagutdanning innenfor biler & motorsport. Artiklene bygger derfor på primærkilder som oppgis der påstanden gjøres.

Om forfatteren og hvordan artiklene kildebelegges →