Nietzsche og viljen til makt: Hva sa filosofen egentlig?

Misforståelse som filosofisk arv

Friedrich Nietzsche er en av filosofihistoriens mest misbrukte tenkere. Særlig konseptet «viljen til makt» (Wille zur Macht) er blitt lest som en rettferdiggjøring av brutal maktbruk, imperialisme og det å tråkke over andre mennesker. En viktig årsak er at boken «Der Wille zur Macht» ikke ble skrevet av Nietzsche selv: den ble satt sammen etter hans død av søsteren Elisabeth Förster-Nietzsche og Heinrich Köselitz (pseudonym Peter Gast) fra utvalgte notatbøker, og utgitt i 1901 og i utvidet form i 1906 (Wikipedia). Ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy gir denne postume samlingen et misvisende inntrykk av filosofens egne posisjoner.

Men det er ikke dette Nietzsche selv skrev i verkene han faktisk fullførte og publiserte mens han levde, blant dem Also sprach Zarathustra og Jenseits von Gut und Böse. Der er viljen til makt beskrevet som noe langt mer subtilt enn ren dominans.

Viljen til makt – hva det IKKE er

Viljen til makt er ikke en vilje til å dominere andre mennesker fysisk, eller en rettferdiggjøring for «survival of the fittest» og brutale metoder i konkurransesituasjoner. I Jenseits von Gut und Böse skriver Nietzsche at «life itself is WILL TO POWER; self-preservation is only one of the indirect and most frequent RESULTS thereof» (§13, oversatt av Helen Zimmern, Project Gutenberg), og at han vil forklare «our entire instinctive life» som utviklingen av «one fundamental form of will – namely, the Will to Power» (§36, samme utgave). I Also sprach Zarathustra, i kapittelet «Selv-overvinnelse» (Von der Selbst-Überwindung), lar han Zarathustra si: «Only where there is life, is there also will: not, however, Will to Life, but – so teach I thee – Will to Power!» (oversatt av Thomas Common, Wikisource).

Nietzsche fikk et psykisk sammenbrudd i Torino i januar 1889 og døde i 1900 (Stanford Encyclopedia of Philosophy; Store norske leksikon) – flere tiår før den tyske nazistbevegelsen fikk makt. Søsteren Elisabeth Förster-Nietzsche var selv antisemitt, noe Stanford Encyclopedia of Philosophy beskriver som noe Nietzsche selv fant sterkt plagsomt. Etter hans død stod hun for redigeringen og utgivelsen av notatene, drev Nietzsche-arkivet i Weimar og støttet det tyske nazistpartiet fra rundt 1930; arkivet fikk statlig støtte og oppmerksomhet etter at Hitler kom til makten i 1933, og Hitler deltok i hennes begravelse i 1935 (Wikipedia).

Viljen til makt er heller ikke en vilje til å samle penger, status eller posisjon i samfunnet – selv om det ofte forveksles med det. En forretningsmagnat som driver økonomisk dominering, er ikke nødvendigvis et eksempel på Nietzsches vilje til makt.

Fra notatbok til bokutgivelse

Sitatene over fra Jenseits von Gut und Böse er blant de få stedene der Nietzsche selv, i et verk han publiserte mens han levde, formulerer viljen til makt som en generell tese. Mye av det som populært forbindes med begrepet, stammer i stedet fra notatbøker han aldri fullførte til en egen bok, og som ble satt sammen og utgitt av andre etter hans død (Stanford Encyclopedia of Philosophy).

Viljen til makt – hva Nietzsche mente

Viljen til makt er, i Nietzsches publiserte tekster, beskrevet som en drivkraft for ekspresjon, vekst og skapelse – ikke først og fremst en vilje til å underlegge seg andre. Filosofen og Nietzsche-oversetteren Walter Kaufmann tolket viljen til makt som primært rettet innover: selvkontroll og utvikling av personlig og kulturell dugelighet, snarere enn dominans over andre, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy. Samme kilde advarer likevel mot at denne lesningen kan tildekke sider ved Nietzsches tekster som var ment å utfordre moralske intuisjoner direkte. Andre nyere fortolkere, som Bernard Reginster, har lest viljen til makt som en vilje til å overvinne motstand – å omforme egne omgivelser mot egne mål – snarere enn å beherske andre mennesker.

Kraft som noe mer enn dominering

For Nietzsche, innebærer viljen til makt i sin kjerne et ønske om vekst – om å bli noe mer enn det du var i går. En kunstner som jobber med sitt mesterverk, er drevet av viljen til makt. En forsker som prøver å løse et uløst problem, er drevet av viljen til makt. Et barn som lærer seg å lese, eller en idrettsutøver som perfeksjonerer sitt håndverk – alle disse er eksempler på viljen til makt.

Det Nietzsche hevdet, er at alle mennesker har denne drivkraften. Noen bruker det på konstruktive måter (kunsten, vitenskap, filosofi), mens andre bruker det på destruktive måter (dominering, kontroll, vold). Men det handler ikke om at noen mennesker HAR viljen til makt og andre ikke – alle har det.

Hvorfor Nietzsche fortsatt spøker

Nietzsche er relevant fordi han spør: Hva gjør deg levende? Hva driver deg? Hvis du strippet bort sosial konvensjon, forventninger fra andre og frykt for dom – hva ville du gjøre? Hvilken potensiell versjon av deg selv lengter du etter å oppnå? Dette er ikke spørsmål som blir mindre relevante jo mer «moderne» vi blir. Hvis noe, blir de mer brennende.

Nietzsche ber oss også om å spørre: Hvilke verdier har jeg adoptert uten å tenke over det? Hvilke av mine ønsker er virkelig mine egne, og hvilke er jeg programmert til å ha? For Nietzsche, handler frihet om å bli klar over dine virkelige ønsker og så – og så våge å føle dem, uavhengig av hva andre sier.