Nietzsche og viljen til makt — filosofi for dagligdagen

Filosofen som ble misforstått

Friedrich Nietzsche er en av filosofihistoriens mest misforståtte tenkere. Sitater fra ham er brukt til å rettferdiggjøre nasjonalisme og rasetenkning han selv tok avstand fra. En viktig årsak er at boken «Der Wille zur Macht» ikke ble skrevet av Nietzsche selv: den ble satt sammen etter hans død av søsteren Elisabeth Förster-Nietzsche og vennen Heinrich Köselitz (pseudonym Peter Gast), og utgitt i 1901 og i utvidet form i 1906. Filologene Giorgio Colli og Mazzino Montinari har senere vist at Nietzsche selv hadde forlatt planen om en bok med dette navnet allerede i 1888, og omtalt den postume samlingen som en forfalskning (Wikipedia).

Nietzsche skrev korte, kraftfulle bøker. Et av verkene hans, Götzen-Dämmerung, har undertittelen «Wie man mit dem Hammer philosophiert» – «Hvordan man filosoferer med en hammer». Hammeren er der ikke ment for å knuse, men for å lydteste filosofiske og moralske «avguder» slik en stemmegaffel avslører hva som er hult, skriver Nietzsche selv i forordet (Wikipedia).

Nietzsche er fortsatt relevant fordi han stilte spørsmål mange fortsatt strever med: Hvordan leve ekte? Hvordan finne mening når tradisjonelle kilder svikter? Hvordan bli den man er?

Tall og trender

Nietzsche regnes som en av de mest innflytelsesrike filosofene i vestlig idéhistorie, mer enn 125 år etter at han døde i Weimar i 1900 (Store norske leksikon). Ifølge Internet Encyclopedia of Philosophy har skriftene hans hatt enorm innflytelse på vestlig filosofi og idéhistorie, og en popularisert «Nietzsche-legende» vokste fram blant lesere utenfor akademia kort tid etter hans død. Han er fortsatt like omstridt som han er berømt, dels fordi filosofien hans lar seg tolke på svært ulike måter (Store norske leksikon).

Viljen til makt — ikke hva du tror

Nietzsches viktigste og mest omdiskuterte begrep er «viljen til makt» (Wille zur Macht). De fleste forstår det som et ønske om å dominere andre. Men i verkene Nietzsche selv fullførte og publiserte, betyr det noe annet. I Jenseits von Gut und Böse skriver han at «life itself is WILL TO POWER; self-preservation is only one of the indirect and most frequent RESULTS thereof» (§13, oversatt av Helen Zimmern, Project Gutenberg), og at all instinktiv livsutfoldelse i siste instans kan forstås som «Will to Power, and nothing else» (§36, samme utgave). Ifølge Internet Encyclopedia of Philosophy handler viljen til makt primært om skapende selvovervinnelse – menneskets evne til å skape verdier og mening – og ikke først og fremst om å underlegge seg andre. Filosofen Bernard Reginster har lest begrepet som en vilje til å overvinne motstand og omforme egne omgivelser mot egne mål, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Fra svakhet til kraft

Nietzsche mente mennesket kunne utvikle og omforme seg selv, snarere enn å være bundet av en fast, gitt natur. Sentralt står ideen om selvovervinnelse (Selbst-Überwindung): at mennesket kontinuerlig må bryte med egne vaner og arvede forestillinger for å skape seg selv på nytt, ifølge Internet Encyclopedia of Philosophy.

Én av Nietzsches mest kjente ideer er «Übermensch» (overmennesket), som først og fremst opptrer i Also sprach Zarathustra. Overmennesket er ikke en hersker over andre, men et unntaksmenneske som skaper sin egen sannhet i stedet for å overta ferdige normer, ifølge Store norske leksikon og Internet Encyclopedia of Philosophy. Fortolkere er uenige om overmennesket beskriver en egen, høyerestående type menneske, eller et ideal alle i prinsippet kan strekke seg mot, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Konsekvensen er at et menneske, i denne lesningen, ikke er bundet til å følge andres vei. Nietzsches oppfordring var å skape sin egen identitet gjennom selvrealisering, uten å støtte seg på noe utenfor selve livet – som Gud eller en sjel, ifølge Internet Encyclopedia of Philosophy.

Nietzsche i dagliglivet

Nietzsche skrev filosofi, ikke selvhjelpslitteratur, men enkelte temaer fra forfatterskapet hans er senere blitt lest som utgangspunkt for personlig utvikling. Ett tilbakevendende tema er selvovervinnelse: at mennesket kontinuerlig må utfordre egne vaner, arvede forestillinger og impulser for å forme seg selv, ifølge Internet Encyclopedia of Philosophy.

Et annet tema er amor fati – kjærlighet til skjebnen. I Die fröhliche Wissenschaft (Den muntre vitenskap) skriver Nietzsche: «I want to learn more and more to see as beautiful what is necessary in things; then I shall be one of those who makes things beautiful. Amor fati: let that be my love henceforth!» (§276, Wikipedia). Samme holdning preger selvbiografien Ecce Homo, der Nietzsche fremstiller selv smertefulle hendelser i eget liv – som farens tidlige død og hans eget svekkede syn – som noe å bekrefte snarere enn å fortrenge (Wikipedia).

Et tredje tema er skapelse av egne verdier snarere enn å overta ferdige normer ukritisk. Ecce Homo har selv undertittelen «Wie man wird, was man ist» – «Hvordan man blir den man er» – som oppsummerer tanken om at identitet ikke er gitt på forhånd, men noe som formes gjennom livet, ifølge Wikipedia.

Å leve som Nietzsche lærte

Nietzsche tilbrakte det siste tiåret av livet i alvorlig sykdom. Etter det psykiske sammenbruddet i Torino i januar 1889 ble han pleiet først av moren og siden av søsteren Elisabeth, og gled gradvis inn i total taushet, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy. Han fikk flere slag i sine siste leveår og døde av et slag med påfølgende lungebetennelse 25. august 1900 i Weimar (Stanford Encyclopedia of Philosophy; Store norske leksikon).

Spørsmålene han stilte, forblir åpne: Hvem er man? Hva vil man skape? Hvilke verdier vil man leve etter? Nietzsche besvarte dem ikke endelig på leserens vegne – han insisterte tvert imot på at hvert menneske må skape sitt eget svar, ifølge Internet Encyclopedia of Philosophy.

Å stille disse spørsmålene selv, og faktisk forsøke å svare på dem, er i denne lesningen kjernen i det Nietzsche kalte viljen til makt: den skapende drivkraften til å bli noe mer enn man var i går.