Isseiling og skøyteseiling er sport på islagt vann. En gjennomgang av utstyret, historien og sikkerhetskravene som gjelder når is skal bære vekten av mennesker i fart.
Innhold i artikkelen (6)
Når vannet blir fast
Isseiling er seiling på islagt vann med isbåter eller med håndholdt seil på skøyter, og drives både som friluftsaktivitet og som konkurransesport, ifølge Store norske leksikon. I Norge foregår aktiviteten i beskjeden skala sammenlignet med land med store, stabilt frosne innsjøer.
De to hovedformene er isbåtseiling, der en ramme med stålmeier og seil glir over isen, og skøyteseiling, der utøveren står på skøyter og styrer et håndholdt seil selv.
Utstyret og teknikken
En isbåt er typisk bygget som en korsformet ramme med stålmeier: én meie på hver side og én foran eller bak som brukes til styring, ifølge Store norske leksikon. Den mest utbredte båtklassen internasjonalt er DN-klassen, utviklet i USA på 1930-tallet gjennom en konkurranse i avisen Detroit News, der kravet var en ett-manns båt som var lett, billig og enkel å frakte, ifølge Store norske leksikon. En standard DN-båt er om lag 3,5 meter lang med et seilareal på rundt 6 kvadratmeter. DN-klassen forvaltes internasjonalt av International DN Ice Yacht Racing Association, som beskriver klassen som verdens største isbåtklasse med aktive seilere i 18 land.
Isbåter kan oppnå svært høy fart — Store norske leksikon oppgir at spesialbygde isbåter har passert 200 kilometer i timen, mens skøyteseiling med håndholdt seil kan nå opp mot 100 kilometer i timen, ifølge Store norske leksikon. Farten avhenger av vind, isforhold og båtens vektfordeling, og krever erfaring for å håndteres trygt.
En sport med rot
Organisert isseiling som konkurranseidrett oppsto på midten av 1800-tallet, ifølge Store norske leksikon. DN-båten, som i dag er den mest brukte isbåttypen, ble konstruert i USA på 1930-tallet, mens isseiling generelt har lengre tradisjon i land med store, islagte innsjøer.
I Norge foregår isseiling i beskjeden skala, ifølge Store norske leksikon, og aktiviteten er avhengig av innsjøer med stabil, trygg is over lengre perioder.
Tall og trender
Det finnes ingen offentlig statistikk over antall isseilere eller skøyteseilere i Norge. Aktiviteten omtales som en nisjesport som forekommer i beskjeden skala her i landet, ifølge Store norske leksikon.
Sikkerhet på isen
Is som skal bære vekten av mennesker og utstyr i fart stiller strenge krav til tykkelse og kontroll av forholdene. Varsom.no anbefaler minst 10 centimeter sammenhengende, solid is for vanlig ferdsel som gange og skøyting. Med sikkerhetsutstyr, redningskompetanse og flere personer sammen kan grensen i noen tilfeller strekkes ned mot 5 centimeter, men da øker sannsynligheten for gjennomising betydelig.
Isen bør sjekkes fortløpende, særlig ved skillelinjer der farge, snømengde eller isstruktur endrer seg, og med en ispigg som kan brukes til å teste bæreevnen før man går videre. Høye, korte lyder fra isen og stjerneformede sprekker er tegn på tynn is. Innløp, utløp, sund, odder og sivbelter har ofte svakere is enn åpne partier, og bør unngås. Oppdaterte isvarsler og observasjoner finnes på Varsom.no.
Framtidsutsikter
Isseiling er avhengig av stabile vintre med trygg is over lengre perioder, og aktiviteten er derfor sårbar for kortere og mer ustabile isperioder. Beslutningen om isen er trygg nok til å ferdes på, må uansett tas fra sesong til sesong og sted til sted, basert på oppdaterte observasjoner snarere enn faste datoer.
Skøyteseiling og isbåtseiling forblir avhengige av at frivillige og lokale miljøer holder aktiviteten i gang der forholdene tillater det.
Emner
