Slik er det å filosofere om skjønnhet – fra antikken til dagens kunstverden

Hva gjør noe vakkert?

Det er kanskje menneskehetens eldste spørsmål: Hva er skjønnhet? Hvorfor finner vi noe vakker mens vi ikke finner annet vakker? Og er skjønnhet noe objektivt som ligger i tingene selv, eller er det noe subjektivt som ligger i øyet og sinnet på den som ser? Filosofer har brukt tusenvis av år på å prøve å svare på disse spørsmålene, og likevel har de ikke kommet til en endelig svar.

For de gamle grekerne var skjønnhet noe meget konkret. Det handlet om matematiske proporsjoner – det gyldne snitt, den perfekte symmetrien, det rette forholdet mellom deler. En vakker statue hadde benene som var proporsjonale med kroppen, hodet som var proporsjonale med kroppen. En vakker tempel hadde søyler som stod i det rette forholdet til hverandre. Skjønnhet var ikke noe mystisk – det var noe som kunne måles og beregnes.

Fra Platons idealer til renessansen

Platon forestilte seg at det fantes en perfekt verden av ideer – og blant disse ideene fantes ideen av Skjønnheten selv. Alt som var vakker på jorden, var bare en svakere skygge av denne perfekte ideen. En dårlig terner, en dårlig maleri – det var forsøk på å måle opp til en perfekt skjønnhet som lå i idé-verdenen.

Hundrevis av år senere, under renessansen, prøvde kunstnerne å finne tilbake til de klassiske proporsjonene fra Grekland. De målte statuer, de studerte antikke tegninger, de forsøkte å gjenoppdage hemmeligheten bak skjønnheten. Leonardo da Vinci tegnet mennesker og målte forholdet mellom alle delene. Michelangelo studerte menneskekroppen med en intensitet som hadde vært umulig uten å forstå at han søkte etter noe som lå langt dypere enn bare kunst – han søkte etter Platons ide om perfekt skjønnhet.

Når subjektiviteten tok over

Men så kom oppgjøret med denne tankegang. I 1700-tallet skrev den tyske filosofen Immanuel Kant en bok som skulle forandre alt. Han sa at skjønnhet ikke er noe objektivt som ligger i tingene – det er noe som oppstår i møtet mellom mennesket og tingene. Når du ser noe vakker, er det ikke fordi tingen er vakker i seg selv, men fordi opplevelsen er vakker. Du liker at det er symmetrisk, at det er harmonisk, at det taler til dine følelser.

Fra det øyeblikket var skjønnhet ikke lenger noe man kunne måle og veie. Det var noe som var universelt og menneskeligt på en gang – vi kan alle være enige om at noe er vakker, men vi kan ikke bevise det på samme måte som vi beviser at to pluss to er fire. Moderne kunstnere tok denne ideen og løp med den. De begynte å eksperimentere. Hvis skjønnhet ikke var matematisk perfeksjon, hva var det da? Kunne noe stygt være vakka? Kunne noe kaotisk være vakka? Ja, sa kunstnerne – hvis det berørte dine følelser.

Tall og trender

Estetikk som filosofisk disiplin har gjennomgått enorm transformasjon de siste 200 årene. Fra å være en eksakt vitenskap basert på proporsjoner, til å bli en innfløkt diskusjon om kultur, samfunn og individuell opplevelse.

Fra kunsthistorikeren

Estetikken er kanskje det viktigste spørsmål som mennesker stiller. Det handler ikke bare om kunst – det handler om hvorfor vi lever, hva som gjør livet verdt å leve, og hvordan vi kan forbinde oss med andre mennesker gjennom delt opplevelse av skjønnhet. Hver gang du ser en vakker solnedgang eller leser et dikt som berører deg, eller hører en melodi som får deg til å gråte, så utforsker du estetikken.

""Skjønnhet er ikke noe vi kan definere – det er noe vi kan oppleve. Og akkurat det som gjør det så kraftig, er at det samler mennesker på tvers av språk, kultur og tid. En solnedgang som gjorde en menneske i Aten vakker, gjør fortsatt ett menneske i Oslo vakker i dag.""

Når du ser det vakre omkring deg

Det neste gang du ser noe vakker – en trelinje mot en gul himmel, en arkitektur som får sinnet ditt til å stille, en handling eller ett ord som berører deg – kan du tenke på hele denne filosofiske reisen. Du står da i møtet mellom det objektive og det subjektive, mellom det som ligger i tingene og det som ligger i deg. Du erfarer skjønnheten på en måte som filosof fra Platon til Kant ville forstått.

Og kanskje er det nettopp det som gjør oss mennesker – at vi kan se det vakre, at vi kan oppleve det vakre, og at vi kan dele opplevelsen med andre. Vi er ikke bare råmaterialer som beveger seg gjennom verdenen. Vi er vesener som søker og finner skjønnhet – og i den søkningen blir vi mer menneskelige.