Hva er egentlig skjønnhet?

En søken som har vart i 2500 år

Hva er skjønnhet? Det er et spørsmål som mennesker har stilt seg selv siden før Sokrates gikk rundt i Aten og spurte folk om deres meninger. Vi alle vet hva vi synes er vakker, men kan vi egentlig definere det?

Skjønnhet er kanskje filosofiens mest vanskelige spørsmål. Det er ikke som å spørre 'hva er rettferdighet' eller 'hva er sannhet' – der kan man argumentere logisk. Med skjønnhet er det annerledes. Det virker så personlig, så innvendig.

Men flere århundrer med filosofisk tanke har avdekket noe interessant: det finnes mønstre. Det finnes måter å forstå skjønnhet på som går langt dypere enn bare 'jeg liker det.'

Grekeringes lyst på symmetri og harmoni

De gamle greekerne trodde at skjønnhet lå i harmoni og proporsjon. En vakker kropp, mente de, hadde visse matematiske forhold mellom delene. Et vakkert ansikt hadde øynene på riktig plass, nesen på riktig størrelse, munnen i riktig proporsjon.

Platon gikk enda lenger. Han mente at fysisk skjønnhet var bare en refleksjon av en dypere, mer abstrakt form for skjønnhet – ideen om det vakre selv. Det fysiske var bare en skygge av det perfekte.

Aristoteles derimot mente at skjønnhet fantes i det velordnete og hensiktsmessige. En vakker ting var noe som oppfyllet sin hensikt perfekt. En vakkert designet bygning var ikke vakker fordi den så bra ut, men fordi den fungerte perfekt.

Renessansen og menneskets dyrking

I Renessansen rediscoverede europeere den klassiske filosofien, men de tilførte noe nytt: en oppfatning av menneskene som individer. Skjønnhet ble ikke bare noe kosmisk, men noe menneskelig.

Kunstnere som Leonardo da Vinci og Michelangelo søkte ikke bare etter perfeksjon i geometrien, men etter livet i kunstverket. De tegnet mennesker som så levende og fulle av sjel ut. De søkte etter både fysisk og spirituell skjønnhet på samme tid.

Denne perioden av filosofi og kunst hadde enormen innflytelse på hvordan vi tenker om skjønnhet i dag. Den ideen om at skjønnhet kan være både intellektuell og emosjonell – den kommer direkte fra Renessansen.

Når moderniteten brøt skjønnheten i biter

I det 18. og 19. århundre begynte filosofer som Immanuel Kant å stille drastisk nye spørsmål. Kant mente at skjønnhet ikke var objektiv eller subjektiv alene, men noe som fant sted i møtet mellom gjenstanden og betrakteren. En gjenstand er ikke vakker i seg selv – den oppstår som vakker når noen ser på den og opplever den på en spesiell måte.

I det 20. århundre gikk postmodernistene enda lenger. De sa at det ikke finnes universell skjønnhet i det hele tatt. Skjønnhet er kontekst-avhengig, kultur-avhengig, og endrer seg med tiden. Det som var vakker i 1920 er kanskje ikke vakker i dag.

Men selv blant postmodernister, finnes det en erkjennelse av at mennesker fra vidt forskjellige kulturer og tider ofte kan være enig om at visse ting er vakre. Det tyder på at det finnes noe under alle kulturelle lag som vi alle deler.

Tall og trender

Filosofisk interesse for estetikk har vokst dramatisk i det 21. århundre, med kunstmuseer som rapporterer rekordhøyt besøkstall og kunsthistorie som blir populær i populærkulturen.

Ekspert sier

"Skjønnhet er både en objektiv og subjektiv erfaring – det som gjør mennesket unikt er evnen til å oppleve det vakre."