De beste stumfilmene gjennom tidene — kinoens første gullalder

Da kinoen var stille men bildene skrek

Stumfilm er ikke en forgangsvei til «ordentlig» film — det er en egen kunstform, like fullverdig som opera eller ballett. I motsetning til det mange tror, var ikke stumfilm langdryg eller monoton. Filmene ble som regel vist med musikk, ofte fremført av orkester i salen, og med en visuell fortellerkunst som kunne formidle sterke følelser helt uten ord.

Fra 28. desember 1895, da brødrene Lumière viste verdens første offentlige filmforevisning i Paris, ifølge Store norske leksikon, og fram til slutten av 1920-tallet da lydfilmen tok over, hadde filmkunsten sine første tiår som selvstendig uttrykksform. Perioden var eksperimentell og formmessig nyskapende, og flere av filmene fra denne tiden er fortsatt referansepunkter for regissører i dag. Se også oversikten over Chaplin, Keaton og filmene som formet kinoens tidlige år for stumfilmens store stjerner.

Må-se-filmene fra stumfilmæraen

«Metropolis» (1927) av Fritz Lang er et dystopisk science fiction-mesterverk med en visuell ambisjon som fortsatt imponerer, ifølge Store norske leksikon. «Dr. Caligaris kabinett» (1920) av Robert Wiene grunnla den tyske ekspresjonistiske filmstilen, med hyperstiliserte kulisser og en fortelling om hypnose og nattlige forbrytelser, ifølge Store norske leksikon. «Nosferatu, eine Symphonie des Grauens» av F.W. Murnau er en uautorisert filmatisering av Bram Stokers Dracula og regnes som en av de mest innflytelsesrike tidlige vampyrfilmene, ifølge Store norske leksikon.

«Gullrushet» (1925) av Charlie Chaplin lar Vagabonden lete etter gull i Alaska, og filmen skal ifølge Chaplin selv være verket han helst ville bli husket for, ifølge Store norske leksikon. «Panserkrysseren Potemkin» (1925) av Sergej Eisenstein er en propagandafilm som revolusjonerte filmredigering — særlig kjent er montasjesekvensen der tsarens soldater skyter på sivile i trappen i Odessa havn, ifølge Store norske leksikon. «Sunrise: A Song of Two Humans» (1927), Murnaus første amerikanske film, forteller en kjærlighetshistorie gjennom visuell poesi og fikk fire Oscar-priser, ifølge Store norske leksikon.

Visuell storytelling på sitt finest

Uten dialog måtte regissørene stole helt på bilder, bevegelse og handling. Det tvang dem til å bli kreative: en glede kunne uttrykkes gjennom dans, sorg gjennom et blikk, frykt gjennom tempo og kamerabevegelse. Skuespillerne måtte bruke tydelig kroppsspråk og sterke ansiktsuttrykk fordi stemmen ikke var tilgjengelig som verktøy.

Redigering ble en kunstart i seg selv. Eisenstein brukte montasje — raske klipp mellom bilder — for å skape emosjonell og politisk virkning, som i Odessa-trapp-sekvensen i «Panserkrysseren Potemkin». Lang og Murnau bygde tunge, gjennomarbeidede kulisser som fikk scenene til å føles som egne universer, og brukte kameravinkling og bevegelse til å styre publikums oppmerksomhet og følelser.

Tall og trender: hvor fort tok lyden over?

Overgangen fra stumfilm til lydfilm gikk raskt etter at «Jazzsangeren» (1927), regissert av Alan Crosland, ble den første langfilmen med synkronisert tale og førte til lydfilmens kommersielle gjennombrudd, ifølge Store norske leksikon. Den første lydfilmen som ble vist i Norge, «The Singing Fool», hadde premiere på Eldorado kino i Oslo 2. september 1929, og rundt 1930 var det klart at stumfilmens tid var talte dager, ifølge Store norske leksikon.

Og hvordan de påvirket alt som kom etter

Stumfilmene satte standarder for visuell fortelling som filmkunsten fortsatt bygger på. Teknikkene til Murnau og Eisenstein undervises fremdeles på filmskoler, og montasjeteorien som ble utviklet av sovjetiske filmskapere som Eisenstein er fortsatt sentral i filmredigering. Chaplins fysiske, sentimentale komedie la mye av grunnlaget for komedie-sjangeren slik den så ut resten av det 20. århundret.

Skrekk-, science fiction- og actionfilm henter alle elementer fra stumfilmens eksperimenter med lys, kulisser og redigering. Nasjonale filmarkiver og institusjoner som Nasjonalbiblioteket arbeider aktivt med å bevare og restaurere disse filmene, og restaurerte utgaver gis blant annet ut av selskaper som Criterion Collection — arbeid som er nødvendig fordi store deler av stumfilmarven allerede er tapt for godt.

Hvordan ser man stumfilm i dag?

Det beste stedet å starte er med kjente navn — Chaplin, Murnau, Eisenstein, Lang, Wiene. I Norge har Nasjonalbibliotekets filmsamling landets største samling av film; filmer som er falt i det fri eller er rettighetsklarert, er fritt tilgjengelige på nett, mens de fleste andre digitaliserte filmene bare kan ses på pc-er i Nasjonalbibliotekets lokaler. Mange stumfilmklassikere finnes også gratis på strømmetjenester og i restaurerte utgaver fra Criterion Collection.

I Oslo arrangerer Cinemateket årlig Oslo stumfilmfestival i samarbeid med Nasjonalbiblioteket, der klassiske stumfilmer vises med spesialkomponert eller improvisert musikk fremført live i salen. Å se en stumfilm på lerretet med levende musikk er en helt annen opplevelse enn å se den hjemme — det er ofte da man forstår hvorfor filmene fortsatt regnes som kunstverk i egen rett.