Stumfilmens klassikere: Chaplin, Keaton og filmene som formet kinoen

Kinoens barndom: fra sort-hvitt til magiske sekvenser

Da 1890-tallet gikk mot slutten, opplevde publikum noe helt nytt. Brødrene Lumière hadde utviklet cinématografen, og apparatet ble vist offentlig for aller første gang 28. desember 1895 i Paris, ifølge Store norske leksikon. Stumfilmen var født, og med den en helt ny kunstform. De første filmene var korte opptak av hverdagslige hendelser — som «Spedbarnets måltid» — men filmskaperne så raskt at mediet kunne brukes til å fortelle historier.

For stumfilmen var visuell kommunikasjon alt. Uten dialog kunne filmene ikke hvile på ord — de måtte fortelle historier gjennom kamerarbeid, skuespilleruttrykk og gestikulering. Det tvang skaperne til å bli oppfinnsomme, og resultatet var noen av kinohistoriens mest kreative og rørende filmer.

Charlie Chaplin: Tramp-figuren og den fysiske komikken

Charlie Chaplin skapte ikke stumfilmen, men han perfeksjonerte dens virkemidler. Figuren hans, «Vagabonden» (Tramp) — mannen i slitte klær med liten mustasje og stokk — debuterte på film i 1914 og ble raskt selve symbolet på tidlig kinokunst, ifølge Store norske leksikon. Chaplin brukte hele kroppen til å formidle følelser: et blikk, en snubling, en usikker dans kunne få publikum til både å le og gråte.

Chaplin forsto at fysisk komikk er universell, og brukte den til å fortelle historier om klassekonflikt og menneskelig verdighet. «City Lights» (1931) er en kjærlighetshistorie der humor blandes med vemod, mens «Modern Times» (1936) — nesten uten dialog, med industrisamfunnet som bakteppe — regnes som en av hans siste og fremste stumfilmer, ifølge samme kilde.

Buster Keaton: kongen av fysisk timing

Mens Chaplin viste følelsene sine åpent, holdt Buster Keaton ansiktet helt stille. Den berømte «deadpan»-stilen hans — det uforstyrrede ansiktsuttrykket midt i det mest kaotiske slapstick — er ikonisk. I «The General» fra 1926 spiller Keaton en lokomotivfører under den amerikanske borgerkrigen som må redde både toget sitt og kjæresten, ifølge Store norske leksikon. Han var ikke bare skuespiller — han var også egen stuntman og en nyskapende filmskaper.

Keaton brukte selve filmkameraet som verktøy i komikken. I «Sherlock Jr.» fra 1924 går hovedpersonen bokstavelig talt inn i en film inni filmen — et av stumfilmtidens mest nyskapende visuelle grep, og et tidlig eksempel på hvordan stumfilmens beste skapere brukte mediet selv som fortellerressurs (samme kilde).

Stumfilmarven: hvor mye er bevart?

Store deler av stumfilmarven er gått tapt. En omfattende undersøkelse fra Library of Congress kartla amerikanske spillefilmer fra 1912 til 1929, og fant at bare 14 prosent finnes bevart i sin opprinnelige form. Ytterligere 11 prosent finnes bare som utenlandske versjoner eller i dårligere kvalitet, mens om lag 70 prosent regnes som tapt for godt, ifølge CBS News' gjengivelse av rapporten. Det gjør de bevarte filmene til Chaplin, Keaton og deres samtidige enda mer verdifulle.

Hvorfor stumfilmens fysiske komikk fortsatt betyr noe

Uten dialog måtte hver bevegelse bety noe, og det tvang fram en visuell fortellerkunst som skiller seg fra alt som kom etter lydfilmens gjennombrudd. Chaplins evne til å formidle sorg og glede med kroppen, og Keatons presise, nærmest matematiske stuntarbeid, regnes fortsatt som referansepunkter i filmhistorien, ifølge Store norske leksikons artikler om Chaplin og Keaton.

Hvordan se stumfilmer i dag

Nasjonalbiblioteket har landets største samling av norsk og norskrelatert film. Filmer som er falt i det fri eller er rettighetsklarert, gjøres fritt tilgjengelige på nett gjennom Nasjonalbibliotekets filmsamling. Internet Archive har også et stort bibliotek av eldre filmer der opphavsretten er utløpt, tilgjengelig gratis for strømming og nedlasting. Mange filmer med Chaplin og Keaton er dessuten fritt tilgjengelige på YouTube.

I Oslo arrangerer Cinemateket årlig Oslo stumfilmfestival, der klassiske stumfilmer vises med nykomponert eller improvisert musikk fremført live i salen, i samarbeid med blant annet Nasjonalbiblioteket, ifølge Cinemateket. Å se en stumfilm på lerretet med musikk fremført live er en helt annen opplevelse enn å se den hjemme.