Stumfilm vs lydfilm: kinoens største revolusjon

To filmformer som endret alt

Stumfilmens storhetsperiode varte fra filmmediets gjennombrudd i 1895 til slutten av 1920-tallet, da lydfilmen kom, ifølge Store norske leksikon. Stumfilm er film uten innspilt lyd og hørbar dialog, og deler av fortellingen formidles gjennom tekstplakater på lerretet, såkalte mellomtekster. Visningene var sjelden stumme; det var vanlig å tonesette filmene med live-musikk i kinosalen. Pianister, organister og orkestre spilte musikk som akkompagnerte handlingen på lerretet.

Stumfilm bygget på visuell fortelling der mimikk, kroppsspråk og billedkomposisjon bar historien fram. Lydfilmen introduserte synkronisert lyd og dialog tatt opp sammen med bildene, ifølge Store norske leksikon. Overgangen endret bransjen fundamentalt, men begge perioder har satt varige spor i filmhistorien. Stumfilm-æraen bragte med seg de første filmstjernene, for eksempel Charlie Chaplin og Buster Keaton, ifølge Store norske leksikon.

Stumfilmens opprinnelse: fra teknologisk nysgjerrighet til kunstform

Brødrene Lumières visninger i Paris 28. desember 1895 regnes som de første kinovisningene, ifølge Store norske leksikon. I tiden som fulgte arrangerte Lumière-brødrene og andre pionerer visninger i mange land med stor suksess. Etter hvert kom de første kinoene, ofte innredet i vanlige forsamlingslokaler eller butikklokaler. Gjennom 1900-tallets første tiår gjennomgikk kinobransjen i de fleste land en eksplosiv vekst, ifølge Store norske leksikon. De amerikanske småkinoene, kalt nickelodeons etter billettprisen som var én nickel (fem cent), passerte et antall på 10 000 i 1908, ifølge Store norske leksikon.

Kinoene viste til å begynne med programmer med flere korte filmer, men gikk rundt 1920 over til å vise langfilmer slik de gjør i dag, ifølge Store norske leksikon. Årene mellom 1910 og 1930, da stumfilmperioden gikk mot slutten, regnes som en svært fruktbar og innovativ periode for filmmediet, ifølge Store norske leksikon. Den klassiske Hollywood-filmen hadde sin opprinnelse i disse årene, mens fransk impresjonisme, tysk ekspresjonisme og sovjetmontasjen etablerte seg i Europa. Den filmhistoriske innflytelsen fra filmskapere som Sergej Eisenstein og Friedrich Wilhelm Murnau kan ikke undervurderes, ifølge Store norske leksikon.

Stumfilmens kjemper: Chaplin, Keaton og de andre

Charlie Chaplin var en sentral figur i Hollywood fra 1920-årene og utviklet en ikonisk landstrykerfigur etter sin filmdebut i 1914, ifølge Store norske leksikon. Figuren oppnådde en fantastisk popularitet verden over, og i 1919 startet Chaplin selskapet United Artists sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og David Wark Griffith, ifølge Store norske leksikon. Fra da av skrev, regisserte og produserte han selv sine filmer. Landstrykerfiguren kom særlig til sin rett i The Gold Rush (1925), ifølge Store norske leksikon.

Buster Keaton er ved siden av Charles Chaplin blitt stående som det største navnet innenfor filmkomikken, ifølge Store norske leksikon. Han er blant annet kjent for filmen Generalen (1926). Chaplins tidlige stumfilmer er eksempler på slapstick, en form for komedie rik på fysisk humor, ifølge Store norske leksikon. På sitt beste har filmene hans noe av den beste filmkomikk som er skapt, og Chaplins komikk formidler et ekte engasjement og en varme som gir ham en særstilling blant stumfilmkomikerne, ifølge Store norske leksikon.

Tallene som fortalte stumfilmens gullalders størrelse

Stumfilmens storhetsperiode varte fra 1895 til slutten av 1920-tallet, ifølge Store norske leksikon. De amerikanske småkinoene passerte 10 000 i 1908, ifølge Store norske leksikon. Kinoene viste til å begynne med flere korte filmer, men gikk rundt 1920 over til langfilmer, ifølge Store norske leksikon. Denne vekstperioden la grunnlaget for film som massekultur.

Musikken som fylte stillheten: ikke fyll, men kunstnerisk samarbeid

Stumfilmvisninger var sjelden stumme. Det var vanlig å tonesette filmene med live-musikk i kinosalen, fra pianister og organister til hele orkestre, ifølge Store norske leksikon. Besetningene kunne variere i størrelse, fra en enkelt pianist eller organist til et helt orkester, avhengig av kinoenes kapasitet, ifølge Store norske leksikon. Den enkelte kino bestemte hva som skulle spilles, og utvalget kunne bestå av alt fra kjente klassiske stykker og populære slagere til improvisert musikk, ifølge Store norske leksikon. Stumfilmen var en viktig kilde til arbeid for mange orkestermusikere i USA, ifølge Store norske leksikon.

Selv om stumfilmmusikken stort sett baserte seg på klassiske favoritter og populære slagere, ble det også i enkelte tilfeller skrevet originalmusikk, ifølge Store norske leksikon. Dette var en praksis forbeholdt større produksjoner. Joseph Carl Breil skreddersydde musikk til En nasjons fødsel (1915), ifølge Store norske leksikon. Edmund Meisel skrev musikk til Panserkrysseren Potemkin (1925) til premieren i Berlin i 1926, ifølge Store norske leksikon. Originalmusikk ble også skrevet til Metropolis (1926), ifølge Store norske leksikon.

Hvordan filmene ble lagd: kamera, klipp og visuelle effekter

Fordi stumfilm manglet innspilt dialog, ble klipping og visuell komposisjon avgjørende for å formidle handling og følelser. Sergej Eisenstein utviklet en montasjeteori hvor ideene i en film formuleres som motsetninger satt opp mot hverandre i dynamiske, kontrastfylte sekvenser, ifølge Store norske leksikon. Hans film Panserkrysseren Potemkin (1925) er et av stumfilmtidens mest berømte verker og bruker montasjeteknikken med stor virkning, særlig i scenen hvor tsarens tropper åpner ild mot sivile i trappene i Odessa, ifølge Store norske leksikon.

Den visuelle fortellingen krevde at skuespillerne brukte ekspressiv mimikk og kroppsspråk for å kompensere for manglende dialog. Tekstplakater ble brukt når nødvendig, men mye av historien ble fortalt rent visuelt. Montasjeteknikken fra denne perioden er fortsatt grunnleggende i moderne film, og mange av grunnprinsippene for billedfortelling ble etablert i stumfilmens tid.

Kvinnene som stjerner: Lillian Gish, Greta Garbo og andre

Greta Garbo reiste i 1925 til Hollywood og ble en av stumfilmens største stjerner, ifølge Store norske leksikon. Hennes første amerikanske film var The Torrent (1926), men hun slo for alvor igjennom i The Flesh and the Devil (1926), ifølge Store norske leksikon. Hennes særpregede utstråling fascinerte både publikum og kritikere.

Garbo klarte å beholde posisjonen sin da lydfilmen gjorde sitt inntog, med en lett distansert spillestil og en dyp og klangfull stemme, ifølge Store norske leksikon. Hennes siste film ble The Two-Faced Woman (1941), ifølge Store norske leksikon. Siden levde hun et svært tilbaketrukket liv.

Kvinner på lerretet

Kvinner var blant de største stjernene i stumfilmens tid. Greta Garbo ble en av periodens mest kjente navn og beholdt posisjonen også etter at lydfilmen kom, ifølge Store norske leksikon. Visuell fortelling la vekt på utstråling og mimikk, egenskaper som ikke var avhengige av språk.

Stumfilmens store klassikere og genrer

Stumfilmens tid omfatter flere retninger og store verk som har satt preg på filmhistorien:

• Tysk ekspresjonisme: Robert Wienes Dr. Caligaris kabinett (1919) ble stildannende med sin ekspresjonisme i iscenesettelse, scenografi og spill, ifølge Store norske leksikon.
• Sovjetmontasje: Sergej Eisensteins Panserkrysseren Potemkin (1925) bruker montasjeteknikken med stor virkning og regnes som et av stumfilmtidens mest berømte verker, ifølge Store norske leksikon.
• Filmkomikk: Buster Keaton er ved siden av Charles Chaplin blitt stående som det største navnet innenfor filmkomikken, ifølge Store norske leksikon. Charlie Chaplins tidlige stumfilmer er eksempler på slapstick, en form for komedie rik på fysisk humor, ifølge Store norske leksikon.
• Originalmusikk: Joseph Carl Breil skreddersydde musikk til En nasjons fødsel (1915), og Edmund Meisel skrev musikk til Panserkrysseren Potemkin (1925), ifølge Store norske leksikon.
• Carl Th. Dreyers La Passion de Jeanne d’Arc er en sentral film fra perioden, ifølge Store norske leksikon.

Lydfilmens ankomst: hvordan «The Jazz Singer» endret alt på kort tid

The Jazz Singer (1927) blir ofte omtalt som den første lydfilmen, ifølge Store norske leksikon. Ifølge Store norske leksikon kom lydfilmens gjennombrudd for alvor i 1927, da Warner Brothers lanserte denne filmatiserte musikalen, som også var den første egentlige talkien. Teknologien gjorde det praktisk mulig med synkronisert dialog i slutten av 1920-årene, ifølge Wikipedia.

Lydfilmen krevde store investeringer i nytt utstyr og akustikk, men viste seg å være lønnsom og ble en viktig årsak til at kinobransjen kom seg ut av lavkonjunkturen i 1920-årene, ifølge Store norske leksikon. Film med innspilt lyd ble innført i 1920-årene og fortrengte snart stumfilmen fullstendig, ifølge Store norske leksikon. Overgangen gikk raskt og endret både produksjon og visning av film.

Overgangen fra stum til lyd: tallene bak teknologi-revolusjonen

The Jazz Singer markerte starten på lydfilmæraen i 1927, ifølge Store norske leksikon. I Norge hadde den amerikanske filmen The Singing Fool premiere på Eldorado Kino i Oslo 2. september 1929, ifølge Store norske leksikon. For alle som ikke behersket engelsk, var det laget et eget hefte med dialoger og sangtekster. Overgangen gikk raskt, og stumfilmen ble fortrengt i løpet av få år.

Fra stum til lyd: en bransje i endring

Overgangen til lydfilm påvirket skuespillere ulikt. Ifølge Store norske leksikon fortsatte enkelte skuespillere karrieren etter at lydfilmen fortrengte stumfilmen i slutten av 1920-årene, mens andre ikke fant seg til rette. Musikalkomedien Singin' in the Rain (1952) handler blant annet om denne vanskelige overgangen for mange Hollywood-skuespillere, ifølge Store norske leksikon.

Stumfilmen hadde vært en viktig kilde til arbeid for mange orkestermusikere i USA. Også i lydfilmens tidligste år videreførte de store filmselskapene estetikken fra de mer påkostede stumfilmproduksjonene og holdt seg med egne orkestre, ifølge Store norske leksikon. De tidlige lydfilmene var enten stumfilmer med konservert musikkakkompagnement eller filmatiserte musikaler.

To ulike estetiske tilnærminger

Stumfilm og lydfilm representerer to ulike estetiske tilnærminger. Mens stumfilmen bygget på visuell fortelling og levende musikk i salen, ga lydfilmen mulighet for synkronisert dialog og innspilt lyd. Begge perioder har satt varige spor i filmhistorien, og moderne film bruker fortsatt teknikker utviklet i stumfilmens tid. Det er ikke et spørsmål om én form er overlegen den andre, men om ulike uttrykksformer med hver sine styrker.

Stumfilmens arv i filmkunsten i dag

Sovjetmontasjen og stumfilmens visuelle fortelling er fortsatt grunnleggende for moderne film. Ifølge Store norske leksikon har det blitt laget enkelte pastisjer i nyere tid som per definisjon er å regne som stumfilm. Et eksempel er The Artist (2011), som vant Oscar for beste film.

Moderne regissører bruker fortsatt stumfilmens teknikker, som montasje, ekspressiv mimikk og visuell komposisjon, for å skape spenning og følelser uten dialog. Arven etter stumfilmmusikken var tydelig i lydfilmens tidligste år, da de store filmselskapene holdt seg med egne orkestre, ifølge Store norske leksikon.

Slik ser du stumfilm i dag — og opplever den slik den var ment å bli opplevd

For å oppleve stumfilm best mulig i dag, kan du se etter godt restaurerte utgaver. Den visuelle kvaliteten i stumfilmer, spesielt fra 1920-årene, var ofte av meget høy kvalitet, ifølge Wikipedia. Tidligere dårlige kopier og feil avspillingshastighet på fjernsyn ga dem et ufortjent dårlig rykte.

Se gjerne filmene med levende musikk, slik det var vanlig i stumfilmens tid. Gi deg god tid og oppmerksomhet, og følg med på skuespillernes mimikk og kroppsspråk. Det visuelle uttrykket står sentralt, og denne formen for fortelling kan fortsatt være sterkt engasjerende. Velg en rolig setting uten forstyrrelser, slik at du kan konsentrere deg om billedspråket.