Slik er det å være blind leder i norsk næringsliv

Det handler ikke om øynene – det handler om løsningene

Du møter tre mennesker rundt et møtebord. En av dem er blind. Møtet foregår akkurat som alle andre møter – men med en detalj: Vedkommende bruker en screenreader som leser dokumentene høyt på Norsktale.

Eller du sitter i en IT-lederstilling og din teamleder er blind. Han eller hun styrer prosjekter, kommuniserer med sjef, og håndterer alle de daglige utfordringene som ethvert lederskap krever – bare uten å se skjermen.

Dette handler ikke om inspirasjon eller følelsesjournalistikk. Det handler om at Norge har vedtatt at alle skal ha arbeidsplasser, og noen mennesker som har vedtatt at blindhet ikke er en karrierestopper. Vi har møtt fire av dem.

En kort historie om hvorfor dette er nytt

For 30 år siden var det nesten umulig å være blind og arbeide. Dokumenter var papir, skjermer var grafiske, og ingen tenkte på tilgjengelighet. Blind = hjemmekontor, eller ikke arbeid i det hele tatt.

I dag? Screenreadere, teksttilpassninger, punktskrift-displayet, diktatsoftware og cloudbasert lagring betyr at en blind person kan gjøre det samme som enhver annen – bare med andre verktøy. Verktøy som er billige og som funker.

Men kulturen holder ikke følge med teknologien. Arbeidsgivere tror fremdeles at "blind" betyr "kan ikke". Og derfor ligger 70 prosent av blinde mennesker i Norge hjemme – selv om de kunne jobbet.

Tall og trender

Norges sysselsettingsrate for mennesker med synshemning er Europas laveste. Bare 30 prosent arbeider, sammenlignet med 50–70 prosent i Sverige og Danmark. Ikke fordi de ikke kan. Fordi arbeidsmarkedet ikke har tilrettelagt.

En blind IT-leder forteller om sitt første år

En av norske ledere som er blind reflekterer på hvordan det første året var – og hvordan det går nå.

"Jeg var nervøs før jeg startet, og jeg tror arbeidsgiver var mer nervøs enn meg. "Hvordan skal du se skjermene dine?" De skjønte ikke at screenreaderen mine ser alt jeg trenger – bare på en annen måte. Nå, to år senere, lurer ingen på om jeg kan gjøre jobben. De vet at jeg kan."

Fra økonomisjefen som leser tall – på andre måter

Siri jobber som økonomileder. Hun leder et team på seks mennesker, håndterer budsjetter og rapporterer til styret. Hun har vært blind siden hun var 16. Hennes IT-løsninger gjør at tall blir til lydrepresentasjoner – hun hører grafer isteden for å se dem.

Johan er produktsjef i en softwarebedrift. Han møter kunder, presenterer løsninger, og tar tekniske avgjørelser. Hans screenreader leser kode akkurat som den leser tekst – bare høyere lesehastighet.

Begge opplever samme utfordring: Det er ikke jobben som er vanskelig. Det er fordomiene fra andre mennesker. Intervjuprosesser hvor "så hvordan skal du jobbe?" kommer før "hva er dine kvalifikasjoner?". Jobber der arbeidsgiver er overbevisst om at de hjelpet ved å ansette, isteden for å se at de ansatte den beste kandidaten.

Det er ikke mangelen på evne – det er mangelen på tilrettelegging

Historien som ikke blir fortalt er denne: Norge har alle verktøyene, all teknologien, og lovverket som skal sikre at blinde mennesker kan arbeide. Vi mangler bare viljen.

Når arbeidsgivere ansetter blinde mennesker, blir de overrasket. Overrasket over at det funker. Overrasket over at produktiviteten er normal. Overrasket over at det eneste som trengs er litt tilrettelegging og behandling som en ansatt som enhver annen.

De fire menneskene vi møtte er ikke helter – de er bare mennesker som ønsker å jobbe, og som gjør jobben like godt som alle andre. Det som burde vært normalt. Kanskje blir det det når flere arbeidsgivere møter det faktisk.