Jeg fulgte en breen på sin siste marsj: En reportasje fra isen

Du må være der for å forstå

Tall fra IPCC og FN sier at breer forsvinner med alarmerande hastighet. Abstrakt data. Jeg trengte å se det selv — stå på isen som ikkje skulle være der om noen år, snakke med vitenskapsmenn som måler hver dag, og forstand at dette ikke er fremtid — det er nå.

Jeg reiste til Jostedalsbreen, Europas største fastlandsbre, og fulgte den med guide Bjørn Ove Karstensen fra Norges Geoforsk-institutt. Han har observert breen daglig i 23 år — han er isen sitt vitne.

Møtet med isen: Større og mindre enn forventet

Jostedalsbreen er 60 kilometer lang — en gigant. Jeg forventet noe som en fjell. Jeg fikk noe som et væsen. Isen blå-hvit, smeltet, dynamisk — ikke statisk. Kraftig vindkald fra toppen, tordner fra subglasiale elver hundre meter under oss — elver av is som blir til vann.

Vi gikk til breen sin frontlinje (terminalen hvor den ender). Der stanset isen — litterert. Ikke videre. Og under oss hørte vi: vatn. Isens hjerte smelter.

Bjørn Ove viste meg merker på fjellsidene: «Her endte breen i 2000. Og her i 2010. Og her i 2020.» Tre tiår av tilbaketrekking. Tegnet på fjell som vil være synlig i tusen år — mens isen blir bok.

Tall og trender

Breenes tilbaketrekking akselererer. Vi taper isvolumer raskere enn noen tidligere periode i moderne tid.

Hva vitenskapen forteller oss

Bjørn Ove forklarer prosessen: varmere luftetemperaturer betyr mindre snø og mer smelting på sommeren. Mindre snø betyr mindre isakkumulasjon på høyene. Smelting betyr mindre eis når høsten kommer. Disse prosessene forsterker hverandre — det kalles «feedback loop».

Det satte meg oppatt: isen selv er passiv observatør av klimaendringer, ikke årsak. Isen trekker seg tilbake fordi vi har endret verden rundt isen. Hvis vi ikke bremser oppvarminga, vil Jostedalsbreen værs mest hovedsakelig vekk innen mitt barnebarns levetid.

Menneskene som lever med isen

Jeg møtte tidligere breføtere (mennesker som jobber på breen med turister) som jobber nå med klimaminnesamlinger — de lager museer og documentasjoner av det som forsvinner. Ein gammal guide sa: «Jeg har jobbet på denne breen i 40 år. I dag kjenner jeg den ikke igjen. Den visste jeg. Nå lærer jeg henne på nytt.»

For lokalsamfunnet betyr breretraksjonen også økonomisk forstyrrelser. Turisme rundt breene avhenger av at det finnes is å vise — ikke tomme bekker og blottlagt gestein. Denne «grief» — sorg over landskapet som forsvinner — er psykologisk reell.

Hva jeg lærte på isen

Klimaendring er ikke abstrakt. Det er personlig. Det ser ut som tilbaketrekking. Det høres ut som smeltende is. Det kjennes som sorg over noe vakkert som forsvinner for aldri å vende tilbake.

Samtidig møtte jeg håp. Bjørn Ove og kollegaer hans arbeider for å forstå breenes dynamikk bedre — data kan hjelpe oss gjøre smartere klimapolitikk. Og unge mennesker jeg møtte på Jostedal ønsker handle: de starter lokale iniciativ, jobber for vedvarende energi, og snakker med barn om hva som skjedde med isen.

Jeg forlot Jostedalsbreen med en konklusjon: hvis vi fortsetter som nå, vil min sjelden-enke ha fjell hvor det var is, bekker hvor det var landskap, og oppgitte hvor det var under. Men hvis vi handler nå — og det betyr radikale endringer i energi og industri — kan kanskje mine barnebarn skrive en annen history.

"Isen skriver sin egen historie i tilbaketrekking. Vi må lese den og handle før det er for sent — for isen tar ikke kopier."