Breer og isens kraft: Slik former ismasser vår verden

Hva er egentlig en isbre?

En isbre er en enorm masse av sammenpresset is og snø som beveger seg langsomt over land under sin egen vekt. Breene er ikke bare store isklumper som ligger stille og frosset til evig tid — de er faktisk i konstant, om enn svært sakte, bevegelse. Det er akkurat denne vedvarende bevegelsen som gjør dem til en av naturens mest kraftfulle geologiske krefter, og som gjennom millioner av år har formet jordens overflate på dramatiske og varige måter. For barn og familier som ser bilder av mektige isbreer i naturdokumentarer eller lærebøker, kan det virke som om det bare er frossent vann som bare ligger der. Men en isbre er mye mer enn det — den er et dynamisk, levende landskap som reagerer på temperatur, snøfall, gravitasjon og tid, og som forteller en lang og spennende geologisk historie.

Breene dekker i dag omtrent ti prosent av jordens totale landareal og inneholder rundt 69 prosent av alt ferskvann på kloden. Det finnes isbreer på alle kontinenter unntatt Australia — til og med på vulkanen Kilimanjaro i Afrika og i fjellene i Ecuador nær ekvator. I Norge har vi over 2 500 registrerte breer, og de har spilt en avgjørende rolle i å forme det norske landskapet slik vi kjenner det i dag. Uten isbreenes veldige erosjon gjennom de mange istidene hadde verken de norske fjordene eller den karakteristiske U-formede dalsstrukturen eksistert. Fjellene ville sett annerledes ut, jordbrukslandet hadde ikke hatt den fruktbare morenematjorden — og Norge ville rett og slett vært et helt annet land, både geologisk og kulturelt.

Glasiologi er vitenskapen om isbreer og ismasser, og glasiologer er forskerne som vier livet sitt til å studere disse mektige naturkreftene. Det er et fascinerende fagfelt som krysser grensene mellom geologi, klimavitenskap, hydrologi og til og med biologi — for det viser seg at isbreer faktisk huser egne mikrobiologiske økosystemer med unike organismer som lever og trives i isen. Glasiologi gir oss ikke bare kunnskap om fortiden, men er et av våre viktigste verktøy for å forstå fremtidige klimaendringer og havnivåstigning. For familier og barn som er nysgjerrige på naturvitenskap, er isbreer et fantastisk utgangspunkt for å forstå planeten vi lever på, de kreftene som har formet den, og de store klimaendringene som pågår akkurat nå foran øynene på oss alle.

Fra snøflak til isbre: En reise over hundrevis av år

Det begynner med en enkel snøflak. Når snø faller og ikke rekker å smelte i løpet av sommeren, begynner det å hope seg opp lag på lag, år etter år, tiår etter tiår. Etter hvert som nye snølag legger seg oppå de gamle, komprimeres snøen nedenfor under den stadig tyngre vekten. Det første trinnet i breformingen er at løs, luftig snø omdannes til et grovkornet, komprimert materiale som kalles firn eller névé på glasiologisk fagspråk — det er et mellomstadium mellom snø og ekte brevis. Firn har en karakteristisk kornete tekstur og er langt tettere enn vanlig snø, men ennå ikke komprimert nok til å kalles is i glasiologisk forstand.

Etter 30 til 40 år med stadig mer trykk og kompresjon, og gjerne med perioder med delvis smelting og refryzing som bidrar til ytterligere konsolidering av iskrystallene, omdannes firn til ekte brevis — en tett, krystallisk is med svært lite luft innesluttet. Det er nettopp denne istypen som gir mange breer sin karakteristiske og nesten magiske blålige farge; fargen oppstår fordi den tette isen absorberer rødt og gult lys, mens blått lys slippes gjennom og reflekteres tilbake mot øyet. En isbre begynner altså ikke å eksistere over natten — det er et prosessprodukt som tar hundrevis, noen ganger tusenvis av år å bygge opp til en meningsfull masse. Tålmodighet er isens fremste egenskap.

For at en isbre skal vokse og opprettholde seg over tid, må snøakkumulasjonen overstige smelting og fordampning år for år. Breens akkumulasjonssone er det området oppe i høyden der det samler seg mer snø enn det smelter gjennom året, og det er herfra breen henter sin masse og sin fremtid. Lenger nede, i det som kalles ablasjonssonen, smelter og fordamper mer is enn det tilføres nytt snøfall, og dette er stedet der breen gradvis «brukes opp». Grensen mellom disse to sonene kalles likevektslinja eller sneegrensa, og plasseringen av denne linjen er en svært viktig indikator på breens helsetilstand og massebalanse: stiger linjen oppover i høyden over tid, betyr det at breen taper mer enn den vinner og befinner seg i tilbakegang; synker den, er breen i vekst. Det er et enkelt, men presist mål på breens overlevelse.

Tall og trender: Isbreenes verden i tall

Tallene bak verdens isbreer forteller en fascinerende og til tider skremmende historie om jordens is, vann og klima. Her er noen av de viktigste nøkkeltallene som setter breenes størrelse, betydning og sårbarhet i perspektiv:

Isens sakte dans: Slik beveger breer seg nedover fjellene

En av de mest fascinerende og kanskje overraskende tingene med isbreer er at de faktisk beveger seg — kontinuerlig og uopphørlig, dag og natt, sommer og vinter. Ikke raskt — de fleste breer beveger seg noen centimeter til noen meter per dag — men bevegelsen er reel og nøyaktig målbar med moderne instrumenter og satellitter. Denne bevegelsen skjer på to hovedmåter som samvirker: intern deformasjon og basal gli. Intern deformasjon betyr at iskrystallene dypt inne i breen bokstavelig talt glir mot hverandre under det enorme trykket fra ismassene over, noe som gjør at isen oppfører seg nesten som en svært seig og langsom flytende masse. Tenk på det som honning som siger sakte nedover en skrå flate — bare enormt mye tregere, og med vekt som er nesten ubegripelig.

Basal gli betyr at selve bunnflaten av breen glir over underlaget — bergrunnen under isen. Dette skjer ofte hjulpet av smeltvann som dannes under trykk og friksjon mellom is og berggrunn, og som virker som et smøremiddel mellom isen og fjellgrunnen. Når basal gli dominerer, kan noen breer bevege seg forholdsvis raskt — noen strømbrer i Grønland og Antarktis beveger seg faktisk mange kilometer i løpet av et år, og kan dermed true infrastruktur og bosetninger i veien. En dramatisk variant av dette er det som kalles en surgering — et fenomen der en isbre plutselig kan akselerere ti- til hundre ganger sin normale hastighet i en periode på måneder eller år. Surgeringer er spektakulære og uforutsigbare hendelser som kan forårsake dramatiske endringer i breens utseende og potensielt true samfunn i dalene nedenfor.

Det er også viktig å forstå at isbreer eroderer underlaget de beveger seg over på en utrolig kraftfull og effektiv måte over lang tid. Under isbreen, klemt mellom is og berggrunn, befinner det seg løsrevne bergstykker og grus som skurer og sliper over undergrunnen med en kraft som ingen menneskeskapt maskin kan matche over geologiske tidsskalaer. Tenk deg et gigantisk sandpapir i planetarisk format som arbeider uavbrutt i hundretusenvis av år. Denne prosessen kalles glasial erosjon, og det er akkurat denne kraften som gjennom tidene har hugget ut de dype norske fjordene, glittet og avrundet fjelltopper og transportert enorme mengder stein og grus ned til flatbygdene der de i dag utgjør morenerikdom og fruktbar dyrkbar mark.

Breenes mange former: Dal-, platå- og tidevannsbreer

Ikke alle isbreer er like — det finnes mange forskjellige typer isbreer, klassifisert etter form, størrelse, beliggenhet og dynamikk. Dalbreen, eller fjelldalbreen, er kanskje den typen de fleste nordmenn er kjent med — en isbre som renner nedover en fjelldalens bunn som en svært treg og tung elv av is. Breen flankeres av fjellsider og former seg etter det eksisterende terrenget den siger gjennom, gjerne med karakteristiske morener langs sidene der is og steinmasse møtes og trekkes nedover. Jostedalsbreen i Sogn og Fjordane er Europas største fastlandsbre og er egentlig en platåbre — en enorm isplatå som troner høyt i fjellet og sender ut mange dalbreer, kalt utløperbreer, ned mot dalbygdene i alle retninger og med ulik hastighet.

Piedmontbreer er en annen spennende type, der en dalbre etter å ha passert ut av fjelldalen sprer seg ut som en vifteform eller et teppe over et lavere og flatere landskap nedenfor. I polarregionene finner vi innlandsisen — de aller største ismassene på jorda, og noe av en annen størrelsesskala enn alt annet vi kjenner. Grønlandsisen og Antarktis-isen er de to gjenværende store innlandsisene fra siste istid. Grønlandsisen alene inneholder nok is til å heve verdenshavene med omtrent sju meter dersom den smeltet fullstendig, og Antarktis-isen inneholder nok is til en havnivåstigning på over 60 meter — et tall som understreker de enorme mengdene bundet ferskvann som eksisterer i jordens is.

Tidevannsbreer er en spennende og dramatisk underkategori — dette er breer som ender direkte i havet eller i en fjord. I stedet for å smelte bort stille og rolig på land, kalver de: store isblokker bryter av og faller i vannet med et dundrende smell som kan høres kilometersvis unna og skaper voldsomme bølger. Det er fra slike tidevannsbreer at isfjell stammer. Svalbards mange tidevannsbreer er kjent for å produsere isfjell som deretter driver sørover med havstrømmene i Barentshavet, og å stå i nærheten av en tidevannsbre når den kalver er en av de mest dramatiske naturopplevelsene som finnes. Kalving er ikke bare spektakulær å se på — det er et synlig, dramatisk tegn på at breen mister masse raskere enn den bygger seg opp, og er derfor et viktig signal glasiologer følger nøye med på.

Iskjernene: Jordens klimadagbok i frossen form

For glasiologer er det kanskje ikke selve breens overflate som er mest interessant, men det som skjuler seg dypt inne i isen. Iskjerneboring er en teknikk der forskerne borer seg ned gjennom hundrevis eller tusenvis av meter med is og trekker opp sylindre av is fra forskjellige dyp og dermed fra forskjellige tidsperioder. I disse iskjernene er det bevart luftbobler med gammelt atmosfærisk luft, støvpartikler, pollen, vulkanaske og kjemiske forbindelser som fungerer som et presist klimaarkiv. Ved å analysere innholdet i iskjernene kan forskerne rekonstruere temperaturer, CO₂-nivåer og andre klimaforhold fra 800 000 år tilbake i tid — og de har vist oss at de menneskeskapte endringene vi ser i dag er ekstraordinære sammenlignet med alt vi kjenner fra naturens egne svingninger gjennom historien.

"Isbreer er som planetens arkiv — i lagene av is er det bevart informasjon om hvert eneste år de har eksistert: hva slags klima som rådde, hva slags støv som falt, hvilke gasser som fantes i atmosfæren. Det er som å lese en svært detaljert dagbok fra fortiden — side for side, år for år, tusenvis av år bakover i tid."

Isens arv: Slik skapte breer Norges fjorder og fjell

Norges fjorder er verdensberømte og tiltrekker seg millioner av turister hvert år — men de fleste vet kanskje ikke at disse imponerende naturformasjonene er et direkte resultat av isbreenes enorme erosjonskraft gjennom de siste to millioner år. Under de store istidene dekket massive isbreer store deler av Skandinavia og gravde seg ned i dalene langs eksisterende elveløp. Der terrenget var svakt, der de geologiske lagene var myke, og der isen var kraftigst, gravde breene dypere og dypere — noen steder til langt under havnivå. Isen fjernet stein og grus i en skala og med en kraft som er vanskelig å forestille seg, og la igjen spor som er synlige den dag i dag.

Da istidene tok slutt og isen smeltet bort for rundt 10 000 år siden, steg havnivået og fylte de dype erosjonskløftene med saltvann — og slik ble fjordene til. Sognefjorden, Norges og verdens lengste fjord med sine 204 kilometer, er et monumentalt bevis på isens utrolige erosjonskraft. Dybden i Sognefjorden er på det dypeste 1 308 meter — noe som betyr at havbunnen her ligger langt dypere enn bunnen av Nordsjøen. Den massive mengden stein og grus som breene transporterte nedover fra fjellene, ble avsatt i store morener ved breenes snute — disse morenerycene er synlige mange steder i norske dalbygder som langstrakte, skogkledte rygger og hauger av løsmasser.

Det er ikke bare fjordene som er breenes arv til det norske landskapet. De karakteristiske U-formede dalene i Norge — til forskjell fra elvedalene som har en skarp V-form — er alle skapt av isbreers enorme erosjon. Elver graver smale, dype v-formede daler; isbreer graver brede, flat-bunnede, u-formede daler med jevne sider. Fjelltopper som Galdhøpiggen og Glittertind fikk sin karakteristisk rundede, polerte form av den overliggende isen som planerte og slipte dem ned gjennom eoner. Rundsler — de glatte, runde, kuleformede bergknausene man finner mange steder i Skandinavia — er et annet tydelig fingeravtrykk av isens sakte, kraftfulle arbeid. Til og med den norske jord­bunnen og matjorda som bøndene dyrker rundt om i landet, stammer i stor grad fra den finkornede massen som engang ble malt ned til næringsrik silt og leire under tungt press fra isbreen over.

Isbreer og klimaet: Et sårbart og avgjørende samspill

Isbreer spiller en helt avgjørende rolle i jordens klimasystem, og samspillet mellom is og klima er mer komplekst og viktig enn de fleste er klar over til daglig. For det første bidrar isbreenes hvite overflate til å reflektere solstråling tilbake til rommet — dette fenomenet kalles albedoeffekten, og det er en av jordens viktigste temperaturregulerende mekanismer. Hvit is reflekterer mellom 80 og 90 prosent av solens stråleenergi, mens mørk jord og hav absorberer 90 til 95 prosent av den samme energien. Det betyr at isbreer, i kraft av sin lysende hvite overflate, aktivt hjelper til med å holde planeten kjøligere enn den ellers ville vært. Når isbreer smelter og mørk jord eller hav eksponeres, absorberer disse overflatene mer varme — en selvforsterkende feedback-løkke som er blant de mest bekymringsfulle aspektene ved dagens klimaendringer.

For det andre fungerer isbreer som gigantiske, naturlige ferskvannsreservoarer som gradvis slipper ut vann gjennom smelting, særlig om sommeren. I tørketider og varme somre fungerer smeltevannet fra breer som en livsviktig buffer for vassdrag, vannkraftverk, landbruk og drikkevann i regionene nedstrøms. Millioner av mennesker i Asia, Sør-Amerika og Afrika er avhengige av smeltevann fra fjellbreer for sin daglige vannforsyning — Himalaya-breene alene forsyner drikkevannet til over én milliard mennesker gjennom de tørre månedene hvert år. Dersom disse breene trekker seg tilbake eller forsvinner, vil det midlertidige smeltevannstilskuddet gradvis falle bort, etterfulgt av akutt og permanent mangel på ferskvann i regionene nedstrøms.

Isbreene påvirker også verdenshavenes nivå direkte og målbart — dette er kanskje den klimaeffekten av breenes tilbakegang som får mest oppmerksomhet i media og politikk. Siden 1900-tallet har verdens breer og iskapper samlet bidratt til en global havnivåstigning på over 20 centimeter, og hastigheten på stigningen øker. Videre smelting vil fortsette å heve havene, med alvorlige konsekvenser for kystsamfunn over hele verden — fra lavtliggende øystater i Stillehavet til kystbyer som Miami, Dhaka og Amsterdam. Arktis er særlig sårbart: denne regionen varmes opp to til tre ganger raskere enn resten av planeten, et fenomen kjent som arktisk forsterkning. Havisen i Arktis har tapt omtrent 40 prosent av sin sommerutstrekning siden 1980-tallet — en dramatisk og akselererende endring som påvirker langt mer enn bare isbjørnen og selen.

Nøkkeltall: Issmelting, klima og fremtidsutsikter

De siste tiårenes forskning har gitt oss et klart og urovekkende bilde av breenes nåværende tilstand. Tallene er entydige og peker i én retning — mot en raskere og mer dramatisk endring enn tidligere forutsett:

Berømte isbreer fra hele verden du bør kjenne til

Det finnes isbreer over hele kloden, og mange av dem er blitt ikoniske landemerker, viktige reisemål og kraftfulle symboler for klimadebatten. Perito Moreno i argentinske Patagonia er kanskje verdens mest kjente og elskede aktive dalbre — den er en av svært få breer i verden som ikke er i netto tilbakegang, og dens dramatiske kalvinger — der isblokker på størrelse med kirkebygg faller ut i det turkisfarvete Lago Argentino — tiltrekker seg hundretusenvis av besøkende fra hele verden hvert år. Franz Josef-breen og Foxgletsjer på Sørøya i New Zealand er andre tidligere svært kjente breer der turister kunne gå nesten inn til ismassene, selv om disse breene har trukket seg dramatisk tilbake de siste tiårene og nå er vesentlig kortere enn for en generasjon siden.

Jostedalsbreen i Norge er Europas største fastlandsbre med sine 487 kvadratkilometer, og den sender ut mange armer som utløperbreer mot daler og fjorder i alle retninger. Nigardsbreen, Briksdalsbreen og Bøyabreen er blant de mest besøkte og tilgjengelige utløperne, og de er relativt enkle å nå for familier med barn i alle aldre. Lengst nord i Europa, på Svalbard, er Kongsbreen og Monacobreen to spektakulære tidevannsbreer som er tilgjengelige via arktiske båtutflukter, og der man kan oppleve kalving og isfjell på nært hold fra sikker avstand. I Island er den massive Vatnajøkullen verdens tredje største isbre etter Antarktis og Grønland, og under isens overflate skjuler det seg aktive vulkaner — en dramatisk og unik kombinasjon av vulkansk ild og polar is.

Himalaya er hjem til de høyestliggende breene i verden utenfor polarsona, og brefeltene i disse mektige fjellene forsyner ferskvann til en enorm andel av verdens befolkning. Gangotri-breen i India er kanskje den symbolsk viktigste av dem alle — den er opprinnelsespunktet for Ganges-elven, et av verdens helligste vassdrag, og millioner av hinduer betrakter den som hellig. Siachen-breen i Kashmir er verdens lengste alpinbre utenom polarsona, og er tragisk nok kjent som et av historiens tøffeste krigsscenarier på grunn av den fastlåste grensdisputteten mellom India og Pakistan. I Canada tilbyr Athabasca-breen, en del av det enorme Columbiaisfeltet i Rocky Mountains, en av de mest tilgjengelige og populære isbreopplevelsene i verden, der familier og turister kan ta seg ut på selve isen med spesialbygde terrengkjøretøyer — en opplevelse som setter virkelig perspektiv på isens skala.

Møte med breen: En opplevelse som setter varige spor

Det er én ting å lese om isbreer i en bok eller se dem i en naturfilm — og noe helt annet å stå foran en. Møtet med en levende isbre, å høre den knake og suse i dyp ro, kjenne kulden som stråler ut fra ismassene og se den elektriske blå fargen i sprekker og ishuler, er en opplevelse mange beskriver som nesten overveldende og livsforandrende. For barn er slike opplevelser særlig kraftfulle og gripende, og mange naturfaglærere bruker breer og islandskaper aktivt som læringsarenaer der abstrakte begreper som klimaendring og geologi plutselig blir konkrete, nære og virkelige.

"Når jeg tar med elevene mine til Nigardsbreen og de legger hånden sin flat mot isen, ser jeg noe lyse opp i øynene deres. De skjønner plutselig at dette ikke er noe abstrakt de har lest om — dette er jordens hukommelse, og den smelter foran øynene på dem akkurat nå. Det er det kraftigste klimaundervisningsøyeblikket jeg kjenner til."

Breenes fremtid: Hva venter oss de neste tiårene?

Situasjonen for verdens isbreer er alvorlig og i rask endring, og fremtidsutsiktene avhenger i stor grad av de politiske og individuelle valgene menneskeheten tar de neste tiårene. Ifølge FNs klimapanel, IPCC, vil de fleste av verdens små og mellomstore isbreer — i Alpene, Skandinavia, Sentral-Asia og Andesfjellene — forsvinne nesten fullstendig innen år 2100 dersom de globale klimagassutslippene ikke reduseres drastisk og raskt. For Norges del er bildet heller ikke lyst: Breforskere ved blant andre Norsk Polarinstitutt og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) anslår at mange av de norske breene kan miste 30 til 90 prosent av sitt volum innen slutten av dette århundret, avhengig av hvilket utslippsscenario som realiserer seg — og for noen av de minste breene snakker vi om fullstendig forsvinning innen 2100.

Det er viktig å skille mellom kortsiktig variasjon og de langsiktige trendene, slik at vi ikke misforstår enkeltobservasjoner. Noen breer kan ha vekstsesong i et enkelt år på grunn av uvanlig høye snøfall — dette er normalt og betyr ikke at klimaendringene er stoppet eller reversert. Den overordnede trenden er dessverre klar, entydig og bekreftet av data fra alle verdenshjørner: breene trekker seg tilbake over hele kloden. NVE overvåker norske breer nøye gjennom systematiske, flerårige målinger av lengde og masse, og disse dataene viser at de aller fleste norske isbreer har hatt netto tilbakegang de siste tiårene. Noen breer har mistet mer enn ti prosent av sin lengde bare de siste fem til tiårene.

Ikke alt er mørkt og dystert, selv om situasjonen er alvorlig og tid er en kritisk faktor. Økt global oppmerksomhet rundt klimaendringer har ført til økt forskning, bedre overvåkningssystemer og en helt ny generasjon engasjerte klimaforskere og aktivister. Mange land jobber nå aktivt med å kutte klimagassutslipp, og den globale grønne energiomstillingen tar fart. Det er heller ikke slik at alle isbreer vil forsvinne raskt — Grønlandsisen og Antarktisisen er så kolossale at de vil eksistere i mange hundre år selv i et varmere klima, selv om de allerede nå bidrar til gradvis havnivåstigning. For kommende generasjoner er det viktig å forstå disse prosessene dypt og ta aktive valg for å beskytte det som fortsatt kan reddes av jordens dyrebare og uvurderlige ismasser.

Vanlige misforståelser om isbreer — og hva som faktisk stemmer

Det finnes mange utbredte misforståelser om isbreer som det er verdt å rydde opp i, særlig for familier som ønsker å forstå emnet bedre. En svært vanlig misforståelse er at isbreer er statiske og stive objekter som bare ligger der og langsomt smelter — i virkeligheten er de i konstant bevegelse og endring, aktivt formende sitt eget landskap. En annen utbredt feiloppfatning er at isbreer bare finnes i Arktis og Antarktis — faktum er at det finnes isbreer nær ekvator, som på Kilimanjaro i Tanzania, på vulkanen Cotopaxi i Ecuador og på Rwenzori-fjellene i Uganda. Den dramatiske tilbakegangen for Kilimanjaro-isen er faktisk et av de mest slående og visuelle bevisene vi har på tropiske klimaendringer.

Mange tror at isfjell — som det fatale Titanic kolliderte med i 1912 — stammer fra den flytende Arktis-havisen. Men de fleste isfjell i Nordatlanteren stammer faktisk fra Grønlandsisen, altså fra landbasert is som kalver ut i havet, ikke fra havisen. Havisen — som dannes når saltvann fryser — og innlandsisen — som bygges opp av ferskvann fra nedbør gjennom tusenvis av år — er to fundamentalt forskjellige ting med helt ulike egenskaper. En annen utbredt misforståelse er at smelting av Arktis-havisen vil heve havnivået — men siden havisen allerede er flytende, er dens effekt på havnivået minimal, akkurat som en isbit som smelter i et glass ikke får vannet til å renne over. Det er smelting av landbasert is som virkelig hever verdenshavene.

Noen har også en romantisk idé om at isbreer er sterile og krystallrene — i realiteten kan breoverflaten inneholde sot fra byforurensning transportert av vinden, støv fra verdens ørkenregioner, vulkanaske fra utbrudd tusenvis av mil unna, pollen fra planter, og utallige mikroorganismer som bakterier, kryofile alger og til og med mikroskopiske krepsdyr. Isbreen fungerer altså som en slags global støvfanger og langtidsarkiv for atmosfærisk forurensning og naturlig nedbør. En praktisk og bekymringsfull konsekvens er at breoverflater i dag er synlig mørkere enn de var for hundre år siden, på grunn av akkumulert sot fra industrialiseringen — og mørkere overflater absorberer mer solenergi og akselererer smeltingen ytterligere.

Slik opplever du isbreer med familien: Råd og tips

Å oppleve en isbre på nært hold er en av de mest mektige og minnerike naturopplevelsene man kan ha — og i Norge er det heldigvis relativt enkelt og trygt for familier å gjøre nettopp dette. Jotunheimen og Jostedalsbreens nasjonalpark er de mest tilgjengelige breområdene for norske familier som vil se is for egne øyne. Nigardsbreen i Jostedalen, en utløperbre fra Jostedalsbreen, har en godt tilrettelagt sti og gangbro der man kan gå nesten helt fram til brefronten og oppleve isen fra nært hold uten guidet tur. Det anbefales alltid å beholde respektfull avstand fra selve brefronten, da kalving og steinsprang kan forekomme uventet og uten forvarsel — noe guidene på stedet alltid informerer om.

For familier som ønsker en mer inngående og eventyrlystpreget breopplevelse, tilbyr mange godkjente brelaug og profesjonelle guideselskaper guidede breturer med klatresko og iskrykkoner. Slike turer er trygge og pedagogisk tilrettelagte for barn fra omtrent ti år og oppover, forutsatt godt vær og riktig utstyr. Mange familier beskriver guidede brekrabbeturer som en av sine aller mest minneverdige naturopplevelser noensinne — man kommer tett innpå isens blålige vegger, oppdager de dype sprekkene og morenestrengene, og forstår på en ny og konkret måte hva en isbre faktisk er som levende geologisk fenomen. Å stå midt på et breplateau med utsikt over det norske fjellandskapet er en opplevelse som setter perspektiv på både mennesket og naturen.

Det finnes også utmerkede og tilgjengelige alternativer for de aller minste i familien, slik at ingen trenger å føle seg utenfor. Mange besøkssentre i nærheten av Jostedalsbreen og andre norske breer tilbyr interaktive utstillinger og pedagogiske læringsopplegg spesielt tilrettelagt for barn i barnehage- og skolealder. Breheimsenteret ved Nigardsbreen er et slikt sted, der man kan lære om breens historia, glasiologi og klimaendringer på en tilgjengelig og engasjerende måte med modeller, filmer og aktiviteter. For de aller minste barna kan det å bare stå ved det turkisfarvete brevannet, kjenne den distinkte kulden som stråler ut fra ismassene, og se det magiske himmelblå lyset i breveggene, bli en naturopplevelse som setter seg dypt i minnet for livet — en påminnelse om at jordens krefter alltid er større og mer mektige enn vi kan forestille oss fra en skjerm.