British Shorthair: guide for norske katteeiere

British Shorthair – teddybjørnen i katteverden

British Shorthair er en av Europas mest populære og elskede katteraser. Med sin runde, kompakte kropp, tykke plysj­aktige pels og store kobberøyne ser den ut som en levende teddybjørn – og opptrer til forveksling på samme måte; rolig, stødig og alltid tilstede uten å være kravende.

Rasens opphav føres tilbake til europeiske huskatter som romerne tok med til Storbritannia på 1. århundre e.Kr., ifølge Governing Council of the Cat Fancy. Over generasjoner utviklet disse kattene den kompakte kroppen og tykke pelsen som kjennetegner rasen i dag. Rasen ble vist fram da Harrison Weir arrangerte verdens første organiserte katteutstilling på Crystal Palace i London 13. juli 1871 – Weir, omtalt som «catteriets far», utarbeidet også de første dommerstandardene for utstillingskatter.

Det karakteristiske plysj-utseendet

British Shorthair er en kompakt, muskuløs katt med bred brystkasse, kraftige bein og rundt hode. Det er denne avrundede, fyldige kroppsformen kombinert med den tykke, plysjaktige pelsen som gir rasen dens karakteristiske «teddybjørn»-utseende.

Den mest kjente fargevarianten er det ikoniske «British Blue» – en solid blågrå pels som ifølge Norske Rasekattklubbers Riksforbund alltid har vært den mest utbredte fargen i rasen. British Shorthair finnes likevel i mange andre farger, blant annet ensfargede varianter, cream, svart, hvitt, skilpaddemønster og tabby. Øynene er alltid store og runde, og fargen varierer med pelsfargen.

• Kompakt, muskuløs kropp med bred brystkasse
• Rundt, bredt hode med fyldig kindben
• Store, runde øyne i kobber, grønt, gull eller blå
• Tykk, plysjaktig kortpels
• Bred, tykk hale
• Mange farger – mest kjent er «British Blue»

Rolig, tålmodig og selvstendig

British Shorthair er en rolig, tålmodig og selvstendig katt som ikke krever konstant oppmerksomhet. Den er vennlig og knyttet til familien, men på sine egne premisser – ifølge Governing Council of the Cat Fancy er den verken lettskremt eller nervøs, og foretrekker gjerne å sitte ved siden av deg fremfor i fanget ditt. Den er ikke en katt som hopper rundt og krever lek til enhver tid, men er heller ikke likegyldig overfor familien sin.

Rasen er kjent for sin toleranse overfor barn og andre dyr, og er ifølge NRR godt egnet som innekatt for familier. British Shorthair tåler å være alene i moderate perioder, noe som gjør den til et alternativ for eiere som er borte store deler av dagen.

Stell av den tykke pelsen

British Shorthairs pels er kortere enn perseren, men dens tykke, doble pels krever likevel regelmessig stell. En til to ukentlige børstinger holder pelsen i god stand og forhindrer oppbygging av løst hår. Under pelsskiftet på vår og høst bør børstingen intensiveres til tre til fire ganger i uken.

Bruk en fin tannkam for å nå gjennom den tette pelsen og fjerne død hår og støv. British Shorthair er ikke særlig glad i å bades og det er sjelden nødvendig, men katten bør venne seg til det fra kattungetiden i tilfelle det blir nødvendig ved sykdom eller skade.

Helse og arvelige tilstander

British Shorthair er disponert for enkelte arvelige tilstander. Hypertrofisk kardiomyopati (HCM) er en av de viktigste: British Shorthair er blant rasene som regnes som disponert for tilstanden, sammen med blant annet Maine Coon, Ragdoll, perser og norsk skogkatt, ifølge ACVIMs konsensuserklæring i Journal of Veterinary Internal Medicine, som også anbefaler at avlskatter av disponerte raser som et minimum får en ekkokardiografisk undersøkelse før avl. Polycystisk nyresykdom (PKD) er en arvelig sykdom som særlig rammer perser og perserrelaterte raser, deriblant British Shorthair, ifølge en fransk studie. Studien fant PKD hos 41,8 prosent av de testede perserne, men ingen tilfeller blant de fire britiske korthårene som ble undersøkt. Avlsdyr kan DNA-testes for mutasjonen som forårsaker sykdommen.

British Shorthair er disponert for overvekt. I en australsk studie av veterinærjournaler fra 2008–2017 var 48 prosent av de voksne britiske korthårene overvektige eller fete, og overvekt i rasen er koblet til økt risiko for diabetes, ifølge en studie i Frontiers in Veterinary Science. Overvekt belaster hjertet og leddene. Det er viktig å velge fôr etter kattens alder og aktivitetsnivå, og å begrense godbiter.

• Hypertrofisk kardiomyopati (HCM) – disponert rase, avlsdyr bør ekkokardiograf-screenes
• Polycystisk nyresykdom (PKD) – arvelig og kan DNA-testes
• Fedme – rasen har høy forekomst av overvekt
• Tannproblemer – forebygg med regelmessig tannpuss

Fôring av en stillesittende rase

British Shorthair er ikke en spesielt aktiv katt, og det er lett å overfôre denne rasen. Velg et balansert, proteinrikt fôr tilpasset kattens alder og aktivitetsnivå. Katter regnes som «mature» fra sjuårsalderen, ifølge International Cat Care, og fra denne alderen bør fôret tilpasses en eldre katts behov.

Mengden tørrfôr bør følge produsentens doseringsanbefaling for kattens vekt og aktivitetsnivå, gjerne delt på to måltider. Fuktfôr bidrar til væskeinntaket og kan med fordel utgjøre en del av kosten. Vann bør alltid være tilgjengelig.

Aktivitet – moderat men viktig

British Shorthair er ikke den mest aktive katterasen, men trenger likevel daglig bevegelse og stimulering for å holde vekten stabil og sinnet skjerpet. Korte lekeøkter på 15–20 minutter er ideelt. De liker leker de kan «jakte» på, som fjærleker og pileleker.

British Shorthair er en innendørskatt som trives godt i leiligheter, men nyter godt av tilgang til en sikker balkong eller kattegård. Klatretreet og noen utkikksposter setter de pris på, men de er ikke like ivrige klatrere som for eksempel Norsk Skogkatt eller Bengal.

Kjøp og oppdretter i Norge

British Shorthair er en populær rase i Norge, og det finnes flere oppdrettere tilknyttet Norske Rasekattklubbers Riksforbund (NRR). Velg en oppdretter som tester avlsdyrene for HCM og PKD, sosialiserer kattungene grundig og er villig til å svare på spørsmål. Mattilsynet anbefaler å skaffe god informasjon om rasen på forhånd og velge en seriøs oppdretter som avler på sunne dyr.

Ifølge Mattilsynet skal kattunger ikke leveres før de er minst 12 uker gamle. Alle katter bør ID-merkes med mikrochip hos veterinær, slik at eieren kan spores opp dersom katten kommer bort. Rasen er relativt langlivet, noe som gjør den til en følgesvenn i mange år med god oppfølging av helsen.