En guide til kjente nebulaer

Nebulaer er både død og fødsel samtidig. Noen er fødselssteder der nye stjerner blir til, andre er rester etter stjerner som eksploderte som supernovaer. For astronomi-entusiasten er nebulaene fascinerende mål for teleskopet, og mange er synlige fra Norge med relativt enkelt utstyr. Denne guiden presenterer flere kjente nebulaer, og forteller deg hvordan du selv kan observere dem.

Hva er nebulaer og hvordan blir de til?

En nebula er en enorm sky av gass og støv som svever i rommet mellom stjerner. De største nebulaene er områder hvor det foregår dannelse av nye stjerner, mens andre er rester etter eksploderte stjerner.

Når en masserik stjerne dør i en supernova, blir store deler av stjernens masse blåst vekk, og rundt den gjenværende kjernen dannes en gasståke som utvider seg raskt. Planetariske tåker oppstår når røde kjempestjerner kaster av seg sine ytterste gasslag og etterlater en hvit dverg. Gasslagene blir ionisert av ultrafiolett stråling fra den varme hvite dvergen, som får gassen til å lyse. I emisjonsnebulaer ioniserer ultrafiolett lys fra unge, varme stjerner den omkringliggende gassen og blåser vekk støvet.

Tarantula-nebula

Tarantula-nebula ligger i Den store magellanske sky, som befinner seg omkring 160 000 lysår unna Jorden.

Den 24. februar 1987 ble supernovaen SN 1987A observert med det blotte øye nær Tarantulatåken, og den nådde en tilsynelatende størrelsesklasse på 2,4.

Orion-nebula: hvor stjerner fødes

Orion-nebula, også kjent som M42 eller NGC 1976, er en av de mest lyssterke stjernetåkene på nattehimmelen og så vidt synlig med det blotte øye.

Den befinner seg sør for Orions belte, i en avstand av cirka 1500 lysår.

Inne i tåken foregår det dannelse av nye stjerner. Det ultrafiolette lyset fra de unge, varme stjernene i Trapeshopen ioniserer den omkringliggende gassen og blåser vekk støvet, som lager et hulrom i tåken.

Tåken er et av de mest fotograferte og studerte objektene i verdensrommet, og har gitt astronomene innsikt i hvordan nye stjerner og planetsystemer oppstår.

Eagle-nebula

Eagle-nebula er en stjernetåke i rommet. Som andre nebulaer består den av gass og støv, og kan inneholde områder der nye stjerner dannes.

Ring-nebula: planetarisk død

Ring-nebula, også kalt Ringtåken og M57, er en planetarisk tåke i stjernebildet Lyren.

Den er resultatet av at en stjerne har kastet av seg sine ytre gasslag mot slutten av sitt liv, og den hvite dvergen i sentrum får tåken til å lyse opp.

Ringtåken befinner seg 2000 lysår unna, og ringstrukturen utvider seg med 70 000 km/t.

Den ble oppdaget og katalogisert av Charles Messier 31. januar 1779. Dette var den andre planetariske tåken som ble oppdaget.

Planetariske tåker har ingenting med planeter å gjøre. Navnet stammer fra den franske astronomen Antoine Darquier de Pellepoix, som sammenlignet Ringtåken med utseendet til en planet. Omkring 1500 planetariske tåker er kjent i Melkeveien, men ingen er synlige med det blotte øye.

Crab-nebula: minne om en supernova

Crab-nebula, også kjent som Krabbetåken og M1, er restene av en supernovaeksplosjon som skjedde for nesten tusen år siden.

Eksplosjonen ble observert av kinesiske astronomer i år 1054, som merket seg en ny stjerne som var synlig på himmelen om dagen i omtrent en måned.

Krabbetåken ligger omtrent 6500 lysår unna og befinner seg i stjernebildet Tyren. Gassen beveger seg utover med en hastighet på rundt 1500 km/s.

I sentrum ligger en pulsar, som er en nøytronstjerne med like mye masse som Sola presset sammen til et område på størrelse med en liten by. Pulsaren roterer omtrent 30 ganger i sekundet og sender ut høyenergetiske elektroner som får gassen i filamentene til å lyse.

Nebulaenes skala

Avstandene i universet er enorme, og nebulaene spenner over mange lysår.

Eta Carinae-tåken

Eta Carinae er en variabel stjerne i stjernebildet Kjølen, omgitt av Eta Carinae-tåken.

Omkring 1830–1840 var den himmelens nest mest lyssterke stjerne, hvor kun Sirius var sterkere. Nå kan den ikke lenger sees med det blotte øyet, og dens nåværende tilsynelatende størrelsesklasse er rundt 5,5.

Eta Carinae er en av de tyngste stjernene man kjenner til, med sine ca. 100 solmasser, og ligger omtrent 7500 lysår unna Jorden. Den er det sterkeste infrarøde objektet på den sørlige himmelen.

Nebulaer i astronomien

Nebulaer har fascinert astronomer i generasjoner. Studien av dem gir innsikt i både stjerners fødsel og død.

Noen typer nebulaer

Nebulaer deles inn i ulike kategorier avhengig av opphav og sammensetning. Her er noen av typene du kan møte.

• Emisjonsnebulaer: Gass som ioniseres av ultrafiolett lys fra varme stjerner og begynner å lyse. Oriontåken er et eksempel.
• Planetariske tåker: Rester etter røde kjempestjerner som har kastet av seg sine ytre gasslag og etterlatt en hvit dverg. Ringtåken er et kjent eksempel.
• Supernova-rester: Kaotiske skyer av gass og støv fra en massiv stjernes eksplosjon, som utvider seg raskt. Krabbetåken er restene av en supernova observert i 1054.

Observasjon

For å observere nebulaer trenger du mørk himmel. Mange nebulaer er synlige med et lite teleskop, mens noen er så vidt synlige med det blotte øye.

Å observere nebulaer

Tålmodighet og mørk himmel er nøkkelen når du skal observere nebulaer. Start med de lyssterkeste objektene og arbeid deg videre utover.

Dine neste steg: fra teori til stjernehimmelen

Nå som du vet hva som finnes der ute, er det på tide å planlegge en observasjonsnatt. Velg en natt med lite månelys, siden månen kan vaske bort det svake lyset fra nebulaene. Sjekk værmeldingen på forhånd — du trenger ikke bare mørk himmel, men også klar himmel.

Mange astronomi-klubber arrangerer observasjonskvelder hvor erfarne medlemmer hjelper nybegynnere. Slå deg sammen med en lokal klubb for å lære mer.

Invester i grunnleggende utstyr. Du behøver ikke det dyreste teleskopet for å komme i gang. Et lite teleskop er nok til å se mange nebulaer.

Tren deg selv ved å besøke samme observasjonsplass flere ganger, lær stjernehimmelen, og bygg deg en mental katalog over hvor nebulaene befinner seg. Etter hvert vil du kjenne nattehimmelen bedre.