Vulkanutbrudd som endret verden — 5 historiske katastrofer

Når vulkaner endrer verden

Dyp under jordoverflaten, der det er så varmt at stein blir som vann, arbeider jordens hjerte. Her samler seg magma — glutne steinmasser som trykker uutholdelig mot jordskorpen vår fra alle kanter. Når trykket og gassene i magmaen ikke lenger kan holdes tilbake, våkner en vulkan fra sin lange søvn. Og når den gjør det, kan det skje på få timer. En blomstrende by med tjuentusen mennesker kan bli totalt slettet. Det skjedde da Mount Vesuvius eksploderte en dag i august år 79. Pompeii, en velstands handelby ved Napoli-bukten, ble begravet under glutne steinmasser og dødelige gasser på under 24 timer. Ikke ett menneske som var der, slapp levende derfra.

Vulkanutbrudd er blant historiens mest dramatiske naturkatastrofer. Gjennom tidene har de endret klima over hele verden, utslettet millioner av arter, tvunget folkeslags til flukt, og skapt hungersnød. Og allikevel velger over en milliard mennesker å bo ved vulkaner, fordi vulkanisk jord er svært fruktbar og ideell for landbruk, og vulkaner gir energi. I denne artikkelen møter du fem av historiens største vulkanutbrudd: de som skapte røyk over kontinenter, senket temperaturen verden over, og skrev seg inn i historien som monumenter over naturens kraft. Fra Pompeii til Krakatau, fra Mount Pinatubo til dagens aktive vulkaner på Island og Indonesia: her er historiene som handler om mennesker som møtte naturen på sitt mest voldelige.

Slik påvirket vulkanene verden da, og slik påvirker de verden i dag. Selv med moderne teknologi som seismografer og satellitter, kan ingen forhindre at jordens indre vekker seg når tiden er kommet. Vulkaner er både katastrofale og fascinerende — de forteller oss historier om menneskers utholdelse, om naturens uendelige kraft og våpenslager, og om hvordan en enkelt dag kan endre historien for alltid. Over en milliard mennesker lever fortsatt ved vulkaner, og de vet at risikoen er reell. Men de bor der likevel, fordi livet rundt vulkaner er godt.

Mount Vesuvius og døden fra himmelen

Tjuefjerde august år 79 våknet Mount Vesuvius. Romerske historikere og kilder beskriver hvordan borgerne i Pompeii så en enorm sortgul søyle stigning rett opp mot himmelen — helt til den plutselig sprengte seg til siden og regnet glutne steiner over hele byen. Unge Plinius, som var der for å kjempe mot brannen, skrev ned det han så: mennesker løp gjennom gatene mens de hostet og jamret før de kollapset på steinen. Byen som hadde strålende marmortempeler, fora, amfiteatre og travle havn, ble totalt dekket av vulkansk aske og steiner på mindre enn et døgn. Mennesker som hadde stått å handle på torvet, mennesker som sov i sine hus, mennesker som forsøkte å løpe — alle ble begravet under det samme grå laget.

Det som gjorde Pompeii så verdifullt for oss i dag, var at asken la seg som et perfekt beskyttende lag over alt — husen, gatene, og selv menneskene som døde der. Når arkeologer og vulkanologer gravde fram byen igjen på 1700- og 1800-tallet, fant de noe helt unikt: øyeblikksbildet av en dag som falt i stykker. De fant vinduer med korn som ennå var spredt, skriftroller som kunne leses, barn som lå ved siden av sine mødre, og menneskers siste øyeblikk tatt av asken som en sort kunstner. Smerteutrykkene på ansiktene fortalte historier om frykt og forvirring. Skjelettilagringer av folk som hadde prøvd å beskytte sine barn. Hver detalj var bevart i vulkanisk gips.

Vesuvius drepte estimert mellom fire tusen og seksten tusen mennesker — ingen skulle vite det nøyaktige tallet, men vi vet at både rik og fattig, både gladiatorer og slaver, både barn og gamle ble dekt av samme grå lag fra helvete. I dag bor det tre millioner mennesker rundt Vesuvius, og vulkanen er langt fra erstattet med eller fra virksomheten. Den sover, men den sover en lett søvn. Italienske geologer overvåker den døgnet rundt, hele året, klar til å slå alarm dersom den begynner å vekke seg igjen. Husene rundt Vesuvius har evakueringsplaner. Folk vet at risikoen er reell.

Hvordan en vulkan bygger seg opp og eksploderer

En vulkan starter dypt under jorden, der det er så varmt at stein blir smolten magma. Magmaen samler seg i store oppsamlingskammer, og den er full av gasser — karbondioksid, nitrogen, svoveldioksid — som søker oppover. Når trykket fra disse gassene blir for stort, og magmaen ikke lenger kan holdes tilbake av steinen over den, åpner vulkanen seg som et ventil som aldri skulle vært åpnet. Den usterlig sterke energien fra oppladde gasser presser lavaen ut fra kraterene, først som en hettstråle som kan nå flere kilometer opp i luften, siden som røyk og glødende steiner som faller som regn over omegnen.

De mest eksplosive vulkanene er de som inneholder mye basalt magma, eller som ligger under fjell som er fylte med vann og is. Når lavaen møter vann, oppstår det en dampeksplosjon som er tjuefold sterkere enn lavaeksplosjon alene. Svoveldioksid — en giftig gass — farer opp i atmosfæren og danner en dimming som reflekterer sollyset tilbake til verdensrommet. Det er derfor store vulkanutbrudd kan avkjøle hele verden. Asken som faller ned igjen, kan skjule solen i dager eller uker, og gjøre det mørkt midt på dagen. Mennesker og dyr må bo i kunstig lys.

Vulkaner vises ikke bare som dramatiske eksplosjoner. Det finnes hundrevis av vulkaner som pusler og damper i årevis uten å gjøre seg særlig bemerket. Det er også lavastøt, hvor det kommer varme elver av lava som strømmer nedover fjellet og brenner alt i sin vei, og som folk kan se komme fra flere kilometer unna. Noen vulkaner arbeider så langsomt at geologer bruker år på å oppfatte utviklingen, mens andre — som de på Hawaii — oppfører seg så regelmessig at man nesten kan forutse når de skal utbryte igjen.

Vulkanenes tall

Her er noen av de mest oppslagsverdige tallene om vulkaner og deres effekter på verden.

Krakatau: Da øya eksploaderte

Tjueseksende august 1883, klokken fem om morgenen, eksploderte øya Krakatau full kraft i Indisk hav. Eksplosjonen var så ufattelig kraftig at den ble hørt i Mauritius, mer enn firetusen åttehundre kilometer unna — og mange kilder hevder at lyden nådde helt til Perth i Australia, som ligger over fem tusen kilometer vekk. Det er den sterkeste lyden som noen gang har blitt registrert av mennesker. Seismografer verden over svinger så kraftig at de tegner større utslag enn de gjør for kraftige jordskjelv. Folk i London våknet av støyen fra en eksplosjon på den andre siden av verden.

Tsunamiene som fulgte eksplosjonen var like dødelige som selve utbruddet. Vannbølger på over trettimeteren høyde veltet byer langs Indonesia og slettet hele bosettinger som mennesker hadde bygget opp over generasjoner. Rundt trettiseks tusen mennesker døde av tsunamiene alene, mens tusenvis til døde av gifttige gasser, brennende varme og glødende aske. Mange av dem kjente ikke engang til at eksplosjonen hadde skjedd før de ble vasket bort av vann eller begravd under et lag av vulkanisk aske som ble så varmt at det ikke kunne berøres.

Krakatau-utbruddet sendte så mye aske og gass opp i atmosfæren at det dannet en vulkanisk vinter verden over. Temperaturen falt med opptil en komma to grader celsius i hele året etter utbruddet, og sommeren året etter ble kjent som Året uten sommer fordi høsten kom alt for tidlig og avlingene mislyktes overalt. Mennesker i Norge, Sverige og England fryktet mer snø og kulde enn vanlig. Selv om Krakatau-øya nesten helt og holdent var borte etter eksplosjonen, vokste den opp igjen — på samme stedet ligger nå Anak Krakatau, som betyr barn av Krakatau på indonesisk.

Hvordan vulkaner kjøler ned verden

Når en stor vulkan eksploderer, sender den ikke bare lava og steiner til himmelen. Den sender også milliarder av tonnevis med svoveldioksid — en giftig gass som holder seg i atmosfæren i mange år etter utbruddet. Denne gassen reflekterer sollyset tilbake til verdensrommet, nøyaktig som om hele jorden plutselig hadde fått på seg solbriller som blokkerer det meste av varmen fra solen. Resultatet er at temperaturen faller over hele planeten, ikke bare der vulkanen ligger. Planter kan ikke vokse like bra, dyr sulter, og mennesker må kjempe for å holde seg i live.

Det mest katastrofale året i den registrerte historien var 1815, da vulkanen Mount Tambora på Indonesia eksploderte fullstendig. Utbruddet var så enormt at temperaturer i Nord-Amerika falt tre til fem grader celsius selv på sommeren. I New England kom det massive snøstormer i juni måned. Gårder kunne ikke høste avlinger, og det oppstod hungersnød i hele regionen. Samme år, 1816, ble kjent som Året uten sommer over hele verden. Det samme fenomenet gjentok seg i mindre grad etter Krakatau-utbruddet i 1883, selv om effektene var mindre dramatiske.

Den vulkaniske avkjølingen er heldigvis kortvarig — den varer typisk ett til tre år, mens det største utslippet av aske og gasser sinker ned igjen til jorden. Imidlertid har disse periodene påvirket menneskehetens historie veldig dypt. Dårlige avlinger har ført til hungersnød, som har påvirket innbyggertall, migrasjon og økonomier i hele regioner. Historikere debatterer fortsatt hvor stor rolle vulkaniske vintre har spilt i oppstanden og fallet av store imperier, og hvorvidt klimaendringene fra Tambora kanskje bidro til sosiale uroligheter og krig.

Hva vulkanologer vet om varselstegn

En vulkanolog forklarer hvilke tegn som varsler om at en vulkan er på vei til å utbryte — og hvorfor mennesker tross dette velger å bli boende.

Ulike typer vulkanutbrudd — fra puttering til katastrofe

Vulkaner oppfører seg ikke likt hverandre. En eksplosiv vulkan som Krakatau er totalt annerledes fra en lavastøt-vulkan som de på Hawaii. Her er de viktigste typene og hvordan de oppfører seg.

• Hawaiisk: Lava strømmer rolig ned fjellet i elver, mennesker kan teoretisk løpe vekk, men luften blir giftig av gasser og det blir vanskelig å puste
• Strombolian: Regelmessige små eksplosjoner, som fyrverkeri som brenner hver dag i hundrevis av år uten pause
• Vulkaniansk: Kraftige eksplosjoner med lavastein og askesky, som skaper både eldflod og mulighet for tsunami
• Peléansk: Den farligste type — glutne gassmasser og støv strømmer ned fjellet som en hettstorm og brenner alt i sin vei
• Pliniansk: Kjempeeksplosjoner der asken stiger mange kilometer opp — Krakatau og Vesuvius var Plinianske utbrudd
• Effusiv: Bare lavastrøm uten eksplosjoner, som på Island, der lava flyter stabilt ut fra sprekker i jorden

Milliarder mennesker lever i skyggen av eldfjellene

Over en milliard mennesker bor på eller rundt aktive eller potensielt aktive vulkaner — det er én av ti mennesker på denne planeten. Ikke fordi de er dristig modige eller helt tankeløse, men fordi vulkanisk jord er uslitelig fruktbar og svært produktiv. En slak som kom fra et vulkanutbrudd for tusen år siden kan fremdeles mate mennesker og gi gode avlinger hvert eneste år. Asken og steinene brytes ned til næringsstoffer som planter elsker og som gjør plantene sterke og friske. Dessuten tilbyr vulkaniske områder ofte geotermisk energi for oppvarming og kraftproduksjon.

Indonesia er landet med flest mennesker som bor ved vulkaner — over hundrettretti millioner av landets 270 millioner innbyggere lever i vulkaniske områder eller nær vulkaner. Det samme gjelder Filippinene, Japan, Mexico og Peru, som alle har store befolkninger som lever med risikoen. I Italia bor millioner rundt Vesuvius, som bare venter på å vekke seg. På Island produseres halvparten av all elektrisiteten fra geotermisk energi — som kommer direkte fra vulkanernes varme som ligger under den kalde nordiske jorden.

Disse befolkningene er ikke passive ofre for skjebnen, men delvis bevisste velgere som forstår risikoen og velger å bli likevel. Mange familier har bodd samme stedet i generasjoner, og de vet hvordan de skal leve med faren som henger over dem. De har tegn som de observerer, de har evakueringsplaner som de øver på, og de vet hvor de skal løpe dersom det begynner å runge i bakken. Kommunikasjon, infrastruktur og moderne overvåking gjør at mange flere kan evakueres før en katastrofe enn var mulig før.

Moderne vulkandata

Vulkanologi er blitt en eksakt vitenskap, og moderne instrumenter hjelper oss å forstå risikoen bedre.

Slik overvåker vi vulkaner i dag

I dag har vulkanologer verktøy som ville virket som ren magi for en forsker fra 1883. Seismografer registrerer hver liten rysten i bakken og varsler forskere når det skjer nye jordskjelv langt under vulkanen. Droner flyr over kraterene og fotograferer små endringer i størrelse og form som mennesker ikke kunne se med det blotte øyet. Gassmålere viser om vulkanen slipper ut mer og mer gifttige gasser — et sikkert tegn på at magma stiger oppover og nærmer seg overflaten.

Satellitter i verdensrommet ser ned på jorden og registrerer infraødt stråling, som viser nøyaktig hvilke områder som varmer seg opp under overflaten. Før Mount Pinatubo-utbruddet på Filippinene i 1991 klarte geologer å overtale myndighetene til å evakuere omkring åttihundresyttifem tusen mennesker. Det var den største evakueringen før et vulkanutbrudd som noen gang hadde skjedd, og det reddet utallige menneskeliv, fordi utbruddet ble større og kraftigere enn det som man hadde antatt på forhånd.

Likevel kan ikke vulkanologer si nøyaktig når et utbrudd kommer, bare hvor stor det sannsynlig blir og hvor mye tid man har. En vulkan kan gi varselstegn i uker eller måneder — små jordskjelv som øker langsomt i styrke — eller den kan våkne på noen få timer med minimal advarsel til folk rundt omkring. Det er fortsatt en kunst å vite når vulkanen virkelig kommer til å eksplodere, og det gjør arbeidet til vulkanologer både viktig og vanskelig.

Hva vi lærte fra Pompeii

En arkeolog og vulkanolog som har arbeidet med Pompeii-undersøkelser reflekterer over hva utbruddet forteller oss i dag.

Hva som kan skje framover — og hva du kan gjøre

Selv om vulkanisme er en helt naturlig del av jordens geologi og vil fortsette til jorden eksisterer, er menneskene som bor ved vulkanene langt bedre rustet til å overleve i dag enn de var for hundre år siden. Varslinger kommer raskere gjennom digitale systemer, evakueringer er bedre planlagt med kjøreplaner og møtesteder, og kommunikasjonen er sikker og pålidelig. Imidlertid vil neste store utbrudd fortsatt være både dramatisk og veldig farlig — og det kan komme når som helst uten varsel.

Hvis du bor i en vulkanisk område selv, bør du kjenne til evakueringsplanene din kommune har laget, holde en nødpakke klar hjemme med mat og drikke, og følge med på lokale nyheter. Hvis du planlegger ferie til vulkaniske områder som Island, Italia, Filippinene eller Indonesia, vil ingenting farlig skje — vulkaner utbrekker ikke bare sånn — men det kan likevel være kjekt å vite hvor kraterene ligger og å respektere de områdene som er stengt for besøkende.

For de som interesserer seg dypt i geologi, vulkanologi og naturkatastrofer, finnes det mange måter å lære mer. Du kan besøke vulkane-museer i Napoli, Reykjavik eller Honolulu, følge vulkanologiske nettsider som Global Volcanism Program, eller rett og slett lese historien bak de største utbruddene som formet vår verden. Vulkaner er både farlige og fascinerende — og de påminner oss konstant om at naturen alltid er større enn menneskene og deres små byggverk.