Norske oversettelser av Dostojevskij: slik velger du utgave

Dostojevskij på norsk

Fjodor Dostojevskij (1821–1881) skrev romaner som fortsatt leses verden over, fra debuten Fattige folk (1846) til Brødrene Karamasov (1879–1880), ifølge Store norske leksikon. Den mest kjente er Forbrytelse og straff fra 1866. Den foregår i St. Petersburg rundt 1860 og følger den fattige studenten Raskolnikov, som mener han står over moralen, myrder en gammel pantelånerske og hennes søster, og til slutt melder seg selv.

Den som vil lese romanen på norsk, møter fort et spørsmål: hvilken oversettelse? Forbrytelse og straff har kommet på norsk i flere versjoner siden 1880-tallet, under ulike titler og på ulike forlag. Noen er oversatt direkte fra russisk, andre via tysk. Den norske tittelen er Forbrytelse og straff, men eldre utgaver heter Raskolnikov.

Denne guiden går gjennom hvilke norske oversettelser som er dokumentert, hva som skiller dem, og hvor du finner dem. Den bygger på oppslagsverk og oversetterhistorie, ikke på en egen vurdering av tekstene, og gir deg kjennetegnene du selv kan se etter når du velger utgave.

Fra tysk omvei til direkte oversettelse

De første norske Dostojevskij-oversettelsene ble ikke laget fra russisk. Ifølge Norsk Oversetterleksikon kom Forbrytelse og straff første gang på norsk allerede i 1883, under tittelen Raskolnikow, oversatt av Kristian Winter-Hjelm. Holger Sinding ga ut en ny versjon i 1889. Begge oppga at de hadde oversatt etter Wilhelm Henckels tyske utgave fra 1882.

Dette kalles sekundæroversettelse: en oversettelse av en oversettelse. Oversetterleksikonet skriver at det store flertallet av russiskoversettelser til norsk i perioden 1880–1920 var sekundæroversettelser. Det enkleste kjennetegnet er hvordan de russiske navnene er stavet. Tyske og franske gjengivelser av russiske navn gir andre former enn en norsk transkripsjon direkte fra russisk, og stavemåten Raskolnikow med w avslører den tyske mellomstasjonen.

Den første direkte oversettelsen til norsk kom i 1929, ifølge samme kilde, og der staves navnet fonetisk korrekt: Raskolnikof. Tittelbladet i den digitaliserte utgaven hos Project Runeberg lyder «oversatt fra russisk av C. Fosse», og verket beskrives som en roman i seks deler med en epilog, utgitt av Nasjonalforlaget i Oslo.

En oversettelse via tysk er ikke nødvendigvis uleselig, men hvert mellomledd legger til tolkninger og kan fjerne nyanser. Leter du etter en eldre utgave i et antikvariat, er stavemåten av Raskolnikov og opplysningen på tittelbladet de raskeste måtene å se hva du har i hånden.

Norske utgaver av Forbrytelse og straff

Store norske leksikon lister fire norske oversettelser av Forbrytelse og straff fra 1900-tallet: Raskolnikof ved Carl Fosse (Nasjonalforlaget, 1929), Raskolnikov ved Ivar Digernes (Gyldendal, 1937), Elsa Uhlens oversettelse (Aschehoug, 1948–1949) og Forbrytelse og straff ved Jan Brodal (Solum, 1993). Leksikonet nevner i tillegg en nynorsk utgave fra 1908. Tittelen Raskolnikov, som de tidlige utgavene brukte, spiller ifølge leksikonet på det russiske ordet raskol, som betyr splittelse – hovedpersonen er splittet mellom en kynisk idé og sine menneskelige sider. Brodals oversettelse fra 1993 er den nyeste i leksikonets oversikt.

Hva skiller oversettelsene?

Tre ting skiller oversettelsene mest. Den første er kildespråket: utgavene fra 1883 og 1889 er oversatt via tysk, mens Fosses fra 1929 er den første direkte fra russisk, ifølge Norsk Oversetterleksikon. Den andre er alderen. En oversettelse fra 1930- eller 1940-tallet bruker rettskrivningen og ordforrådet fra sin tid, og kan føles stivere for en leser i dag enn en tekst fra 1990-tallet. Den tredje er oversetterens valg i møte med Dostojevskijs lange, tunge setninger. Om Geir Kjetsaa, som oversatte flere av de andre romanene, skriver oversetterleksikonet at oversettelsene hans gjennomgående er tro gjengivelser av de russiske originalene, og at han sjelden hopper over vanskelige partier, men at han forenkler tunge formuleringer og deler opp lange setninger. Kjetsaa forklarte selv prioriteringen i artikkelen «Om å oversette Dostojevskij»: «For hvis man taper kampen om leseren, hjelper det lite at man vinner all verdens oversetterpriser.» Andre oversettere kan legge seg nærmere originalens setningsbygning. Ingen av valgene er feil, men de gir ulik leseopplevelse.

Hvilken skal du velge?

Vil du ha den nyeste norske teksten av Forbrytelse og straff, er det Jan Brodals oversettelse fra 1993 på Solum som står sist i Store norske leksikons oversikt. Solum overtok ifølge Norsk Oversetterleksikon fra 1975 som hovedkanal for Geir Kjetsaas russiskoversettelser og ble etter hvert det viktigste norske forlaget for klassisk russisk litteratur. Den norske Dostojevskij-serien begynte ifølge oversetterleksikonet å komme i 1990 og endte på 29 bind;Store norske leksikon oppgir at verkene forelå i fullstendig norsk oversettelse i 29 bind i 1995.

Er du nysgjerrig på hvordan romanen lød for lesere for nesten hundre år siden, kan du lese Fosses oversettelse fra 1929 gratis hos Project Runeberg. Også nyere norske utgaver kan være tilgjengelige på nett: Nasjonalbiblioteket skriver at svært mange bøker utgitt i Norge til og med 2005 kan leses i nettbiblioteket av brukere med norsk IP-adresse, etter den såkalte Bokhylla-avtalen. Rettighetshavere kan trekke bøker ut av ordningen, så sjekk den konkrete utgaven. Folkebiblioteket ditt kan også skaffe utgaven du vil ha.

Skal du videre til de andre romanene, er det samme spørsmålet aktuelt der. Idioten finnes ifølge Store norske leksikon i oversettelse ved Martha Grundt (Aschehoug, 1947) og Geir Kjetsaa (Solum, 1990). Brødrene Karamasov er oversatt av Olaf Broch (1915), Thomas Christensen (Aschehoug, 1949), Nik Henriksen (De unges forlag, 1972) og Geir Kjetsaa (Solum, 1993). Merk at Henriksens utgave er forkortet – sjekk alltid om en utgave er komplett før du kjøper.

Kjetsaa (1937–2008) var professor i litteraturhistorie, særlig russisk, ved Universitetet i Oslo, ifølge Store norske leksikon, og oversatte rundt 50 verk fra russisk. Ifølge Norsk Oversetterleksikon sto han for ti av de 29 bindene i den norske Dostojevskij-utgaven, blant dem Idioten (1990), De besatte (1991) og Brødrene Karamasov (1993).

Oppsummert

Forbrytelse og straff er Dostojevskijs mest kjente roman, og ifølge Store norske leksikon den mest filmatiserte av romanene hans, med over 30 filmer. På norsk har den gått fra tyske mellomledd på 1880-tallet til direkte oversettelser fra russisk fra 1929, og sist til Jan Brodals oversettelse fra 1993.

Det finnes ingen fasit på hvilken oversettelse som er best. Velg en komplett utgave som er oversatt direkte fra russisk, les et par sider før du bestemmer deg, og se på stavemåten av navnene hvis du er usikker på hvor en eldre utgave kommer fra. Enhver oversettelse er en tolkning, og nettopp derfor blir klassikere oversatt på nytt.