Havets magiske lys — Oppdagelsen av bioluminescens under vann

Det første møtet med lyset

Jeg husker øyeblikket som om det var i går — jeg var på 300 meters dyp når jeg av en tilfeldig Kaste om et dyr forbi min dykkerlykten, og hele kroppen hans lyste opp i blått og grønt. Det var som om jeg hadde dykket inn i verden fra 'Avatar', men virkelig og ufiltrert. Bioluminescens i havet er en av naturens mest fantastiske skjulte fenomener, og den ringer kjempesjøl som kvier langt færre mennesker får oppleve.

Disse lysshowene er ikke for mennesker — de er kommunikasjonsmidler, forsvarsmekanismer, og fortellinger skrevet i lys. Hver art har sitt eget språk av lysflykter, blink og fargegradienter som danses i det totale mørket. Da jeg først så det, forsto jeg hvorfor så få mennesker kommer ned dit, og hvorfor de som gjør det, aldri helt blir den samme.

Hva er egentlig bioluminescens?

Bioluminescens er en kjemisk prosess hvor organismer produserer sitt eget lys ved en reaksjon mellom proteinet luciferin og enzymet luciferase. Ja, det samme ordet brukes i science fiction — naturen er ikke mindre dramatisk enn fantasy-forfattere. Prosessen frigjør energi som lys i stedet for varme, noe som gjør havet til en milliard små lyspærer som danser etter helt egne regler.

Det finnes over 90 prosent bioluminescente organismer i visse havdyper, fra små krill og dinoflagellater til store fisk med lysende stikler på hodet. Noen bruker lyset til å jakte, andre til å skremme rovdyr, og noen synes det bare å være et signal til artsfrender. Det er som et helt ord-system vi ikke helt forstår, fordi vi ikke snakker det samme språket.

Den norske polarforsker Fridtjof Nansen skrev at havet var som verden før mennesker ga navn til ting. Sånn føles det når man dykkerk ned i disse dypene og ser et univers av selvlysende skapninger.

Tall og trender

Cirka 76 prosent av dyphavsorganismer kan produsere sitt eget lys, noe som gjør bioluminescens til det vanligste dyreboligprinsippet i hele bio-sfæren.

Da jeg fløt blant stjernene

En natt under opptrekkinger i Nord-Norge, lå jeg på bunn av en dykking og bare så rundt meg mens min guide fra Tromsø dykk-senter skinte lyset av meg. Helt plutselig stoppet hun og pekte: En hel sky av lysende organismer drev forbi oss, som en stjernehimmel under vann. Det var som å flyte i verdensrommet — uendelig, stille, og upåtakelig vakkerlig.

I det øyeblikket forsto jeg helt hva som gjør at mennesker vil dykke: Det handler ikke bare om at det er farlig eller spennende, men om å få oppleve verden fra perspektivet som ingen på land vil kunne skjønne helt. Jeg var vitne til naturens hemmelighet, og det endret hvordan jeg ser på hva som finnes i verden.

Etter den turen valgte jeg å gå på dykkerkurs til mellomdybde-nivå, ikke fordi jeg vil dykke for sport, men fordi jeg må tilbake ned dit. Det finnes ikke noe på land som kan sammenligne seg med det jeg så.

Forsking og forståelse

Det er stort mer forsking på denne bioluminescensen nå, enn det var for ti år siden. Forskere bruker bioluminescente proteiner til å merke og studere sykdommer — luciferin-enzymet fra blekksprut og maneter er brukt i nobelprisen-vinnende forsking. Slik blir havets hemmeligheter kunnskapen som redder mennesker.

Når jeg dykker nå, tenkter jeg på denne sammenhengem: Naturen er ikke bare vakker å se på, den er også fullstendig vital for vitenskapen som skal hjelpe oss framover. Bioluminescensen er ikke bare et lysshow — det er universets måte å vise oss hvor mye vi ikke vet.

Fra dykkeren selv

Å dykke og møte bioluminescens endrer hvordan man ser på verden, både under og over vann.

"Det som gjør dykking meningsfullt, er at du møter verden slik den har vært lenge før du kom — et univers som ikke bryr seg om at du er der."