Flerspråklighet og hjernen: hva forskningen faktisk viser

Flerspråklighet og det kognitive: kortsvaret

Flerspråklighet betyr å kunne og bruke flere språk, og den mest utbredte definisjonen i dag er at en flerspråklig person kan flere språk og bruker dem til daglig, ifølge Store norske leksikon. Ifølge noen anslag er mer enn halvparten av verdens befolkning flerspråklig i en eller annen grad, skriver psykologen Ellen Bialystok i en oversiktsartikkel i Psychological Bulletin. Hva dette gjør med tenkningen, har vært forsket på i flere tiår, og svaret er mer nøkternt enn mange populærfremstillinger gir inntrykk av.

Den mest kjente påstanden er at det å holde to språk fra hverandre trener de eksekutive funksjonene, altså evnen til å styre oppmerksomhet, hemme impulser og skifte mellom oppgaver. Denne «tospråklighetsfordelen» er omstridt. En metaanalyse av 891 effektstørrelser fra 152 studier på voksne fant en svært liten fordel for hemming, skifting og arbeidsminne, men ingen fordel etter korrigering for publiseringsskjevhet (Lehtonen m.fl. 2018). For barn fant en norskledet metaanalyse en signifikant, men marginal samlet effekt (g = 0,06) og tegn på publiseringsskjevhet (Gunnerud m.fl. 2020).

Funnene om demens spriker også. Studier av pasienter ved hukommelsesklinikker har funnet at tospråklige fikk symptomer fire til fem år senere enn enspråklige, mens en metaanalyse av prospektive studier ikke fant lavere risiko for demens hos tospråklige (Mukadam, Sommerlad og Livingston 2017). Det som står fast, er mindre spektakulært: Helsedirektoratet anbefaler at foreldre får informasjon om den positive betydningen av å bruke familiens hjemmespråk (Helsedirektoratet), og selv forskere som fant lite som tydet på kognitive gevinster, understreker at et andrespråk i seg selv er en fordel for kommunikasjon (Dick m.fl. 2019). Resten av artikkelen går gjennom de fem fordelene som ofte trekkes fram, og hva forskningen faktisk viser om hver av dem.

Hukommelse og ordforråd: ingen klar fordel

Påstanden om at flerspråklige har bedre hukommelse, får lite støtte. I metaanalysen til Lehtonen og kolleger var fordelen for arbeidsminne svært liten før korrigering for publiseringsskjevhet og forsvant etter korrigering. Bialystok og kolleger fant riktignok at tospråklige middelaldrende og eldre svarte raskere på de delene av Simon-oppgaven som stilte størst krav til arbeidsminnet (Bialystok m.fl. 2004), men slike enkeltfunn har ikke slått gjennom i de store sammenstillingene. Et randomisert forsøk med 160 friske eldre mellom 65 og 75 år, som enten tok et 11 ukers nybegynnerkurs i italiensk eller et avslappingskurs, fant ubetydelige forskjeller mellom gruppene i arbeidsminne, hukommelse for enkeltelementer og assosiativ hukommelse (Berggren m.fl. 2020).

For ordforrådet peker flere store studier i motsatt retning av det som ofte hevdes. En analyse av 1 738 barn mellom 3 og 10 år fant at tospråklige barn konsekvent hadde et mindre reseptivt ordforråd i testspråket enn enspråklige, og at forskjellen i hovedsak gjaldt ord knyttet til hjemmet, ikke til skolen (Bialystok m.fl. 2010). I den amerikanske ABCD-studien med 4 524 barn på 9–10 år ble ordforrådsforskjellen i engelsk gjenfunnet, men den ble kraftig redusert når forskerne tok hensyn til sosioøkonomisk status eller intelligens (Dick m.fl. 2019). Hos voksne fant Lehtonen og kolleger en liten ulempe for tospråklige i verbal flyt, som forfatterne mener kan skyldes at hvert enkelt språk brukes mindre når to språk brukes balansert. Tospråklige opplever også oftere å ha et ord «på tungen» uten å få det fram, unntatt når ordet ligner det tilsvarende ordet i det andre språket, som engelsk vampire og spansk vampiro (Gollan og Acenas 2004).

Kontrollfunksjoner: fordelen som ble omstridt

Eksekutive funksjoner er en betegnelse for evnen til problemløsning, planlegging, gjennomføring av oppgaver og regulering av atferd, og de er nært knyttet til hjernens pannelapp, skriver Store norske leksikon. Ideen om en tospråklig fordel bygger på antakelsen om at det å håndtere to konkurrerende språk hele tiden styrker disse funksjonene (Bialystok m.fl. 2004). Tidlige studier så ut til å bekrefte dette. Tospråklige førskolebarn løste en kortsorteringsoppgave der sorteringsregelen skifter, bedre enn enspråklige, og forskerne tolket det som bedre hemmende kontroll når barna skulle se bort fra perseptuell informasjon (Bialystok og Martin 2004). Hos middelaldrende og eldre hadde tospråklige mindre Simon-effekt, og fordelen var størst hos de eldste deltakerne (Bialystok m.fl. 2004).

Fra rundt 2013 kom motbevisene. Paap og Greenberg sammenlignet tospråklige og enspråklige på 15 mål for eksekutiv kontroll i tre studier og fant en signifikant gruppeforskjell på bare ett av dem, og den pekte mot en ulempe for de tospråklige (Paap og Greenberg 2013). To år senere konkluderte Paap og kolleger med at mer enn 80 prosent av testene for en tospråklig fordel utført etter 2011 ga nullresultater, og at de positive funnene gjerne kom fra små utvalg (Paap, Johnson og Sawi 2015). Samme år viste forskere ved University of Edinburgh at studier som støttet fordelen, oftere ble publisert enn studier som utfordret den. De fulgte konferansesammendrag fra 1999 til 2012 og fant at forskjellen ikke skyldtes utvalgsstørrelse, testvalg eller statistisk styrke (de Bruin, Treccani og Della Sala 2015).

De største enkeltstudiene peker samme vei. I ABCD-studien fant forskerne lite som tydet på en tospråklig fordel for hemmende kontroll, oppmerksomhet, oppgaveskifting eller kognitiv fleksibilitet hos 4 524 amerikanske barn (Dick m.fl. 2019). I en befolkningsstudie med 11 041 deltakere som tok 12 eksekutive tester, gjorde tospråklige det bedre på én test og enspråklige på fire, og alle forskjellene forsvant når gruppene ble matchet på bakgrunnsfaktorer (Nichols m.fl. 2020). En metaanalyse av 80 studier om interferenskontroll fant en svært liten fordel i samlet reaksjonstid (g = 0,13), som ikke lenger var signifikant etter korrigering for publiseringsskjevhet, og en svært liten fordel i interferenskostnad (g = 0,11). Forfatterne kalte belegget for en tospråklig fordel svakt (Donnelly, Brooks og Homer 2019).

Fleksibilitet og kreativitet: noen spor, ingen fasit

Mental fleksibilitet måles i forskningen gjerne som evnen til å skifte mellom regler eller oppgaver. Hos voksne fant Lehtonen og kolleger en svært liten fordel for skifting som forsvant etter korrigering for publiseringsskjevhet. Hos barn er bildet litt annerledes. I metaanalysen til Gunnerud og kolleger, som omfattet 143 uavhengige gruppesammenligninger og 583 effektstørrelser fra barn opptil 18 år, var fordelen for skifting fortsatt signifikant etter kontroll for publiseringsskjevhet. Samme analyse fant at forskjellene i favør av tospråklige særlig kom fra studier av barn fra middelklassen og fra ett bestemt laboratorium, og forfatterne konkluderte med at analysen gir lite støtte for en samlet fordel i eksekutive funksjoner.

Kreativitet er enda vanskeligere å måle. Store norske leksikon nevner at noen forskere mener å ha funnet sammenhenger mellom flerspråklighet og blant annet kreativitet, matematiske ferdigheter og innlæring av nye språk. En sveitsisk studie fant at både flerspråklighet og flerkulturell erfaring hang positivt sammen med kreativitet, også når forskerne kontrollerte for divergent tenkning og intelligens, men forfatterne påpeker at flerspråklige gjerne har mer flerkulturell erfaring, som i seg selv er knyttet til kreativitet (Fürst og Grin 2023). En annen sveitsisk studie av 92 barn og ungdommer mellom 4 og 18 år fant en fordel for konvergent tenkning, men ikke for divergent tenkning, og fordelen så ut til å svekkes med alderen (Zheng, Denervaud og Durrleman 2023). Påstanden om at flerspråklige generelt tenker mer divergent, har dermed ikke entydig støtte.

Hjernen: målbare endringer, sprikende funn

Hjerneavbildning viser at språklæring kan endre hjernens struktur. En studie i Nature fant at det å lære et andrespråk økte tettheten av grå substans i venstre nedre parietallapp, og at graden av endring hang sammen med ferdighetsnivå og alder da språket ble lært (Mechelli m.fl. 2004). Forskere ved Lunds universitet målte vernepliktige tolkestudenter før og etter tre måneder med intensive språkstudier og fant økt volum i hippocampus og tykkere hjernebark i flere språkrelaterte områder sammenlignet med en kontrollgruppe (Mårtensson m.fl. 2012). I en studie av eldre ble det ikke funnet tilsvarende: 160 svensker mellom 65 og 75 år ble fordelt tilfeldig på et 11 ukers italienskkurs eller et avslappingskurs, og MR-undersøkelser av en del av deltakerne viste ingen tegn til strukturelle endringer etter språkkurset (Nilsson m.fl. 2021). En gjennomgang av forskningen fant at studier av volum i grå og hvit substans hos tospråklige og enspråklige spriker både i hvilke områder som skiller seg ut, og i hva forskjellen består i (Gasquoine 2016). Paap og kolleger påpeker i tillegg at de nevrale forskjellene ikke samsvarer med atferdsforskjellene, og at det ofte er uklart om større utslag i hjernemålingene skal bety bedre eller dårligere prestasjoner (Paap, Johnson og Sawi 2015).

Demens: senere symptomer i klinikkstudier, ikke lavere risiko i befolkningsstudier

Ideen om at flerspråklighet kan utsette demens, bygger på begrepet kognitiv reserve: at kognitiv funksjon kan opprettholdes selv om hjernestrukturen svekkes, slik at sykdomsforandringer gir symptomer senere (Bialystok 2021). En studie fra York University i Toronto gikk gjennom journalene til 184 pasienter med demens ved en hukommelsesklinikk, hvorav 51 prosent var tospråklige, og fant at de tospråklige fikk symptomer fire år senere enn de enspråklige. For en del av pasientene falt testresultatene like raskt i begge grupper de fire årene etter diagnosen (Bialystok, Craik og Freedman 2007). En oppfølgingsstudie av 211 pasienter med sannsynlig Alzheimers sykdom fant at de tospråklige fikk diagnosen 4,3 år senere og rapporterte symptomer 5,1 år senere (Craik, Bialystok og Freedman 2010). En studie av 648 demenspasienter i Hyderabad i India fant 4,5 års forskjell, også blant pasienter som ikke kunne lese, og ingen ekstra gevinst av å snakke mer enn to språk (Alladi m.fl. 2013).

Disse studiene er retrospektive: de ser bakover i journalene til pasienter som allerede er henvist til en klinikk. Studier som følger mennesker uten demens over tid, har i hovedsak ikke funnet samme effekt. Blant 1 067 spansktalende innvandrere på Nord-Manhattan, fulgt i opptil 23 år, hadde de tospråklige bedre hukommelse og eksekutiv funksjon ved start, men tospråklighet hang ikke sammen med hvor raskt de ble dårligere eller hvem som fikk demens (Zahodne m.fl. 2014). En kanadisk studie av 1 616 hjemmeboende eldre, fulgt i fem år, fant ingen sammenheng mellom å snakke mer enn ett språk og demens (Yeung m.fl. 2014). I en studie av amerikanere med latinamerikansk bakgrunn i Sacramento-området var gjennomsnittsalderen ved demensdiagnose noe høyere for de enspråklige (81,10 år) enn for de tospråklige (79,31 år), men forskjellen var ikke signifikant (Lawton, Gasquoine og Weimer 2015).

Metaanalysene trekker i ulike retninger. Mukadam, Sommerlad og Livingston samlet prospektive studier og fant en oddsratio for demens på 0,96 (95 % KI 0,74–1,23) for tospråklige sammenlignet med enspråklige, altså ingen påvist beskyttelse. De mener retrospektive studier er mer utsatt for skjevheter knyttet til utdanning og kulturelle forskjeller i når folk oppsøker demensutredning (Mukadam m.fl. 2017). En senere metaanalyse fant en moderat effekt på alder ved symptomdebut ved Alzheimers sykdom (Cohens d = 0,32) og svakere belegg for at tospråklighet hindrer at sykdommen oppstår (d = 0,10) (Anderson, Hawrylewicz og Grundy 2020). En systematisk oversikt over 34 studier konkluderte med at det så langt ikke kan trekkes noen sikre konklusjoner (van den Noort m.fl. 2019). Det er derfor ikke grunnlag for å si at flerspråklighet beskytter mot demens. Det mest som kan sies, er at flere klinikkstudier har funnet senere symptomdebut hos tospråklige.

Arbeid og lønn: reell nytte, beskjeden lønnspremie

Selv i studiene som er mest kritiske til de kognitive påstandene, regnes den praktiske nytten som gitt. Forskerne bak ABCD-studien, som fant lite som tydet på en fordel i eksekutive funksjoner, skriver at det å lære et andrespråk i barndommen i seg selv er en fordel for kommunikasjon (Dick m.fl. 2019). Den økonomiske gevinsten er derimot mindre enn det som ofte hevdes. En studie av et representativt utvalg amerikanske høyskoleutdannede fant en lønnspremie på 2–3 prosent for dem som kunne snakke et andrespråk (Saiz og Zoido 2005).

Nyere amerikanske data gir et enda mer blandet bilde. En analyse av 15 år med folketellingsdata fant at språkferdigheter først og fremst ga gevinst for dem nederst i inntektsfordelingen, og forfatterne oppsummerer tidligere forskning med at det finnes lite belegg for en tospråklig lønnspremie i USA og noe belegg for en lønnsulempe (Churkina m.fl. 2023). De viser også til at bare 3 prosent av stillingsannonsene for høyskoleutdannede som Saiz og Zoido gikk gjennom, krevde ferdigheter i et andrespråk. Tallene gjelder USA, der engelsk er majoritetsspråket, og kan ikke overføres direkte til Norge.

Hva betyr de kognitive funnene for den enkelte? Forfatterne bak studien med 11 041 deltakere skriver at selv i de umatchede gruppene var den positive effekten av tospråklighet så liten at den trolig ville ha ubetydelig innvirkning på et enkeltmenneskes kognitive prestasjoner (Nichols m.fl. 2020). Ellen Bialystok, som står bak flere av de positive funnene, skriver i en gjennomgang at de fleste studiene hun omtaler, finner en sammenheng mellom tospråklighet og kognitive eller hjernemessige utfall, men at særlig atferdsstudier av unge voksne i stor grad ikke viser slike effekter (Bialystok 2017).

Lærer flerspråklige nye språk lettere?

Her peker forskningen tydeligere i én retning enn for de generelle kognitive effektene. En integrerende oversikt konkluderer med at forskningen tyder på at kunnskap om flere språk gir fordeler når man skal lære enda et språk, og at fordelen går gjennom to veier: direkte overføring av kunnskap og ferdigheter, og mer generelle endringer i det kognitive og språklige systemet (Hirosh og Degani 2018). Disse funnene er de mest relevante for den som skal lære et nytt språk:

• Ordlæring: I et forsøk der voksne skulle lære fonologisk ukjente nye ord, gjorde tidlig tospråklige med engelsk og spansk og med engelsk og mandarin det bedre enn enspråklige engelsktalende (Kaushanskaya og Marian 2009). Mesteparten av forskningen på flerspråkliges læringsfordel gjelder nettopp ordforråd (Hirosh og Degani 2018).
• Tidligere språklæring teller: Det amerikanske utenriksdepartementets språkskole oppgir at tiden det tar å lære et språk, varierer med blant annet naturlig anlegg, tidligere erfaring med språklæring og tid i klasserommet (U.S. Department of State).
• Hukommelse er en forutsetning, ikke bare en gevinst: Blant eldre deltakere på et italienskkurs var hippocampusvolum og assosiativ hukommelse før kurset robuste prediktorer for hvor stort ordforråd de hadde ved slutten (Nilsson m.fl. 2021).
• Innputt i alle språkene: Barn lærer språkene de hører rundt seg, og tospråklige barn trenger innputt fra begge språk for å lære begge, skriver språkforskerne Else Ryen og Hanne Gram Simonsen i et notat publisert av NAFO. I en studie av tospråklige småbarn hang ordforråd og grammatikk i hvert språk sammen med hvor stor andel av innputten barnet fikk på det språket (Hoff m.fl. 2012).

Kan et språkkurs i voksen alder trene hjernen? Forskere ved University of Edinburgh studerte 853 personer som ble testet første gang i 1947, da de var 11 år, og på nytt i 2008–2010. De tospråklige presterte bedre enn ventet ut fra evnene de hadde som barn, sterkest for generell intelligens og lesing, og effekten gjaldt også dem som lærte andrespråket i voksen alder (Bak m.fl. 2014). Det randomiserte forsøket med 160 eldre som tok et 11 ukers italienskkurs, fant derimot ubetydelige effekter på intelligens og hukommelse, og forskerne konkluderer med at språklæring i eldre år kan utvide repertoaret, men gjør lite for de kognitive grunnevnene (Berggren m.fl. 2020). En liten utforskende studie av italienskkurs for tolv personer med demens i tidlig fase og sju pårørende ved to skotske demenssentre fant at kursene ble godt mottatt og ikke ga forvirring eller frustrasjon. Det var en kvalitativ gjennomførbarhetsstudie som ikke kan si noe om kognitive effekter, og en av forfatterne er grunnlegger og leder av den sosiale virksomheten som holdt kursene (Vega-Mendoza m.fl. 2024).

Hvor lang tid tar det å bli flytende i et nytt språk?

Det amerikanske utenriksdepartementets språkskole (Foreign Service Institute) publiserer anslag for hvor lang tid elevene vanligvis bruker på å nå nivå 3 i tale og lytting på ILR-skalaen, med en typisk uke på 23 timer undervisning og 17 timer egenstudier (U.S. Department of State). Språk som ligger nær engelsk, krever 24–30 uker eller 552–690 undervisningstimer: 24 uker for blant annet norsk, dansk, svensk, nederlandsk og italiensk, og 30 uker for fransk og spansk. Tysk, indonesisk, malayisk, swahili og haitisk kreol er anslått til om lag 36 uker (828 timer), en lang rekke språk som finsk, polsk, russisk, tyrkisk og gresk til om lag 44 uker (1 012 timer), og arabisk, kantonesisk, mandarin, japansk og koreansk til 88 uker (2 200 timer). Anslagene gjelder personer med engelsk som morsmål og kan ikke overføres direkte til nordmenn, men de viser at avstanden mellom språkene betyr mye.

Vanlige misforståelser om flerspråklighet

En seiglivet myte er at to språk forvirrer barn eller gir sen språkutvikling. Barn begynner vanligvis å snakke mellom 8 og 16 måneder, og det har ikke noe å gjøre med hvor mange språk barnet hører, skriver Ryen og Simonsen i NAFO-notatet. Å lære flere språk er ikke årsak til sen språkutvikling, men variasjonen mellom flerspråklige barn er større, fordi det betyr mye hvor og hvor mye de hører hvert språk. En studie av seks barn som lærte to språk fra fødselen, fant at de nådde de tidlige språklige milepælene i hvert språk til samme tid som enspråklige, og at evnen til å skille språkene ser ut til å være på plass før de første ordene (Petitto m.fl. 2001). Barna blandet språkene i varierende grad, og omfanget hang sammen med hvor mye foreldrene selv blandet.

Det stemmer heller ikke at flerspråklige barn ender opp med et større samlet ordforråd. I en studie av barn mellom 1 år og 10 måneder og 2 år og 6 måneder lå enspråklige barn foran tospråklige i ordforråd og grammatikk når ett språk ble sammenlignet, mens det samlede ordforrådet var på samme nivå (Hoff m.fl. 2012). En annen studie av 47 spansk-engelske tospråklige barn mellom 22 og 30 måneder fant at det totale ordforrådet vokste omtrent som hos enspråklige, mens det begrepsmessige ordforrådet var betydelig mindre og vokste langsommere (Core m.fl. 2013). Helsedirektoratet skriver at barn som lærer flere språk samtidig, kan ha mindre vokabular enn jevnaldrende uten at det blir en utfordring, og at vansker må vise seg på flere språk for å kunne kalles en språkforstyrrelse (Helsedirektoratet).

En annen myte er at det er for sent å lære språk som voksen. Voksne kan lære nye språk, men evnen til å tilegne seg grammatikk endrer seg med alderen. En studie av 669 498 personer med og uten engelsk som morsmål anslo at evnen til grammatikklæring holder seg nesten til 17,4 års alder og deretter synker jevnt. Forfatterne mener funnene støtter at det finnes en skarpt avgrenset kritisk periode for språktilegnelse, men at den varer mye lenger enn tidligere antatt (Hartshorne, Tenenbaum og Pinker 2018).

Hva betyr dette i praksis?

For foreldre er rådene fra norske myndigheter tydelige. Helsedirektoratets retningslinje for helsestasjonen sier at foreldre bør få veiledning om hvordan de kan stimulere barnets språkutvikling, inkludert den positive betydningen av å bruke familiens hjemmespråk, og at helsesykepleier bør vurdere barnets språkutvikling på hjemmespråket, med kvalifisert tolk der det trengs (Helsedirektoratet). Rammeplanen for barnehagen pålegger personalet å bidra til at språklig mangfold blir en berikelse for hele barnegruppen, og å støtte flerspråklige barn i å bruke morsmålet sitt samtidig som de aktivt fremmer barnas norsk- eller samiskspråklige kompetanse (forskrift om rammeplan for barnehagen).

Ryen og Simonsen advarer mot at foreldre slutter å bruke morsmålet hjemme for at barna skal lære norsk, særlig hvis foreldrenes egne norskkunnskaper ikke er svært gode. De påpeker også at ingen forskning tyder på at det å lære og bruke to språk gjør språkvansker verre, at et barn med språkvansker sannsynligvis vil ha vansker på begge språk, og at begge språkene derfor må testes (NAFO).

For voksne som vurderer å lære et nytt språk, tilsier forskningen at gevinsten først og fremst ligger i selve ferdigheten, altså å kunne forstå, lese og snakke mer, og ikke i bedre kognitive grunnevner (Berggren m.fl. 2020). Alladi og kolleger fant dessuten ingen ekstra effekt på alder ved demensdebut av å snakke mer enn to språk (Alladi m.fl. 2013), så det finnes ikke noe dokumentert tillegg for hjernen ved å bli polyglott.

Hvorfor forskerne kommer til ulike svar

Uenigheten handler i stor grad om metode. Paap og kolleger peker på at en del studier ikke har matchet gruppene på demografiske faktorer, at noen bruker kovariansanalyse på en tvilsom måte for å «kontrollere» for slike forskjeller, og at de fleste oppgavene som brukes, ikke har vist at de faktisk måler den samme underliggende evnen (Paap, Johnson og Sawi 2015). Allerede i 2013 viste Paap og Greenberg at et mål på hemmende kontroll i én oppgave ofte ikke forutsier det samme målet i en beslektet oppgave (Paap og Greenberg 2013). Store norske leksikon påpeker også at testsituasjonen gir en tydelig ytre struktur uten forstyrrelser, slik at testresultater ikke alltid speiler hvordan de eksekutive funksjonene fungerer i hverdagen (Store norske leksikon).

En systematisk oversikt over 46 originalstudier fant at 54,3 prosent rapporterte en fordel for tospråklige på oppgaver for kognitiv kontroll, 28,3 prosent fant blandede resultater og 17,4 prosent fant belegg mot en slik fordel. Forfatterne mener det er fare for skjevhet i begge retninger, blant annet fordi tospråklige deltakere velges ut på ulike måter, testene ikke er standardiserte og få studier følger deltakerne over tid (van den Noort m.fl. 2019). Hvem som regnes som tospråklig, spiller også inn: Donnelly og kolleger fant, mot forventning, større effekter på interferenskostnad i studier der deltakerne hadde lært andrespråket sent enn i studier der de hadde lært det tidlig (Donnelly, Brooks og Homer 2019), og Lehtonen og kolleger fant at analysene av mulige modererende faktorer ikke støttet de teoretiske forutsetningene for fordelen (Lehtonen m.fl. 2018).

I demensforskningen går særlig to forskjeller igjen. Studier som bruker alder ved klinisk diagnose i stedet for en tilbakeskuende rapport om første symptom, og som henter pasienter fra befolkningen i stedet for fra henvisninger til spesialiserte hukommelsesklinikker, finner sjeldnere en forsinkelse (Lawton, Gasquoine og Weimer 2015). Anderson og kolleger mener at mye av uenigheten skyldes at forskere blander sammen hvor mange som får demens, og hvor tidlig symptomene kommer (Anderson, Hawrylewicz og Grundy 2020). Woumans og kolleger har på sin side kritisert metaanalysen til Mukadam og kolleger for å utelate to sentrale studier og for å se bort fra retrospektive studier som faktisk kontrollerte for utdanning og kulturell bakgrunn (Woumans m.fl. 2017).

Norsk forskning på flerspråklighet

Store norske leksikon påpeker at Norge alltid har vært flerspråklig, siden både samiske språk og norsk har vært brukt i landet i uminnelige tider (Store norske leksikon). I forskningen har MultiLing – Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo vært et sentralt miljø. Senteret var et senter for fremragende forskning finansiert av Norges forskningsråd i årene 2013–2024 (UiO), og Forskningsrådet oppgir at det fikk til sammen 145 millioner kroner over ti år (Forskningsrådet). Sentrale temaer har vært hvordan flerspråklige barn, unge og voksne tilegner seg og bruker språk, hvordan kompetansen endrer seg gjennom livet, og hvordan språkpolitikk og ideologier påvirker flerspråklighet.

I prosjektet Flerspråklig demens undersøkte forskerne de språklige, kognitive og sosiale effektene av demens hos flerspråklige eldre i Norge, med tester som var tilpasset språklig, kulturelt og etter utdanningsnivå. Resultatene viste at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom hvor godt personene gjør det på testene, og hvor godt de kommuniserer, og at de eldre kan dra nytte av flerspråkligheten sin i samtaler, ifølge Forskningsrådet. Prosjektet MultiFam fant at det kan få store negative konsekvenser for barns språkinnlæring og identitetsutvikling dersom familiespråket har lav status og møtes med negative holdninger i samfunnet.

Et norskledet bidrag til debatten om kognitive fordeler er metaanalysen til Gunnerud og kolleger i Psychological Bulletin. Den ga lite støtte for en samlet fordel i eksekutive funksjoner hos barn, men fant stor uforklart variasjon mellom studiene, slik at fordeler eller ulemper under bestemte forhold ikke kan utelukkes (Gunnerud m.fl. 2020).