Hva er gull — og hvordan prospekteres det?

Gull — det edleste metallet på Jorden

Gull er et av de få metallene mennesker har bearbeidet gjennom hele historien. Det tiltrekker fordi det er vakkert og sjeldent, og fordi det, i motsetning til de fleste andre metaller, verken korroderer eller mister glansen over tid, ifølge Store norske leksikon.

Fra et geologisk ståsted er gull en gåte: det dannes ikke under vanlige jordiske forhold. Det oppstår i hydrotermale kvartsårer dypt i jordskorpen, ved temperaturer på 250–350 grader og 8–12 kilometers dyp, i forbindelse med fjellkjededannelse og forkastningssoner, ifølge Store norske leksikon og amerikanske USGS. For prospektører er nettopp dette utgangspunktet: å forstå hvor slike prosesser har funnet sted, er nøkkelen til å vite hvor man bør lete.

Tall og trender

Norge solgte mineraler for til sammen 14 409 millioner kroner i 2024, ifølge Direktoratet for mineralforvaltnings mineralstatistikk Harde fakta 2024. Metallisk malm utgjorde 3 392 millioner kroner av dette, tilsvarende 24 prosent av salgsverdien i mineralnæringen. I 2024 var det bare to aktører med kontinuerlig utvinning av metallisk malm i Norge — Rana Gruber AS og Titania AS — og all kontinuerlig malmutvinning dreide seg om jern, ilmenitt og noe nikkel. Gull er ikke blant metallene som listes opp som kommersielt utvunnet i Norge i dag.

Hvordan dannes gull — geologien bak glansen

De fleste gullforekomster i berggrunnen er det geologer kaller orogene forekomster: sammensatte nettverk av kvartsårer som dannes når varme, salte væsker — typisk 250–350 grader og 8–12 kilometers dyp — beveger seg langs forkastningssoner i aktive fjellkjeder, ifølge Store norske leksikon og amerikanske USGS. Denne typen forekomster kan dannes helt fra 15–20 kilometers dyp og opp mot jordoverflaten, og deles gjerne inn etter dannelsesdyp: grunne (under 6 km), middels dype (6–12 km) og dype (over 12 km), ifølge USGS' egen klassifisering av orogene gullforekomster.

Når kvartsårer med gull forvitrer over lang tid, brytes bergarten rundt ned, mens selve gullet består — det er kjemisk stabilt og har en tetthet på 19,32 gram per kubikkcentimeter, nesten tjue ganger tettere enn vann, ifølge Store norske leksikon. Forvitret gull vaskes ut i bekker og elver og samler seg som løse korn eller nuggets i grus og sand der vannhastigheten avtar — det er denne typen alluviale forekomster som gjør det mulig å finne elvegull uten å bryte fjell, ifølge Store norske leksikon.

Prospektering — hvordan søker man etter gull?

Profesjonell prospektering starter med geologisk kartlegging av kjente strukturer: forkastningssoner og kvartsårer i bergarter som har vært utsatt for fjellkjededannelse. Sulfidmineraler som pyritt i veggbergarten er en kjent pekepinn, siden gull som transporteres i slike væskesystemer ofte felles ut sammen med sulfidene og opptrer som mikroskopiske korn inne i selve pyritten, viser en studie av orogene gullforekomster publisert i PMC. Norges geologiske undersøkelse fører en egen mineralressursdatabase over dokumenterte forekomster, prospektive områder og registreringer av forhøyede metallverdier, søkbar på fylke, kommune og kart.

Juridisk skiller loven mellom enkel leting og undersøkelse med sikte på utvinning. Leting er i utgangspunktet fritt: enhver kan lete etter mineralforekomster på fremmed grunn, ifølge § 3-1 i mineralloven. Skal noen undersøke statens mineraler — som gull i fast fjell — systematisk med sikte på utvinning, kreves derimot en egen undersøkelsestillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning, forbeholdt foretak registrert i Foretaksregisteret, ifølge § 4-3. Tillatelsen varer i utgangspunktet tre år og kan forlenges med inntil tre år av gangen, opp til maksimalt 15 år totalt, ifølge § 4-8.

Fra fjell til rent gull — moderne utvinning

I moderne, storskala gullutvinning knuses malmen og stables i store hauger som en cyanidholdig væske — typisk 100–600 ppm natriumcyanid oppløst i vann — sildrer gjennom. Cyanidet løser ut gullet fra malmen, og den gullholdige løsningen samles opp i bunnen av haugen før gullet felles ut igjen, enten ved aktivt kull eller ved sinkfelling, ifølge en rapport fra amerikanske USGS. Metoden kalles haugutlaking og gjenvinner typisk mellom 50 og 90 prosent av gullet i malmen, avhengig av bergart og driftsforhold.

For faktisk å kunne ta ut og selge statens mineraler kreves en egen utvinningsrett i tillegg til undersøkelsestillatelsen. Den som har undersøkelsestillatelse, kan søke Direktoratet for mineralforvaltning om utvinningsrett til forekomster som viser seg rike, store og gode nok til å være drivverdige nå eller innen rimelig tid, ifølge § 5-2 i mineralloven. Utvinningsretten gir rett til å ta ut og nyttiggjøre seg forekomstene i det tildelte området, og utvinneren får eiendomsrett til mineralene først når de er tatt ut av grunnen, ifølge § 5-3.

Norges rolle — gull i Norge og framtiden

Norge har ingen gullgruver i drift i dag, men landet har en lang historie med småskala gullutvinning i kvartsårer. De viktigste forekomstene ligger ved Eidsvoll, Bømlo, Svartdal i Telemark og Tosenfjorden i Bindal, ifølge Store norske leksikon. Gullverket på Eidsvoll var i drift med lange avbrudd fra 1758 til 1908 og ga trolig rundt 150 kilo gull totalt, med et rekordår i 1902 på om lag 50 kilo — driften gikk likevel aldri med overskudd. På Lykling på Bømlo ble det drevet gullutvinning i stor skala fra 1882 til 1910, med opptil 4–500 mann i arbeid og en samlet gullfangst på rundt 200 kilo, ifølge DNTs turportal ut.no.

Bleka gruver i Svartdal, Seljord kommune i Telemark, ga i to omganger — 1882–1901 og 1936–1940 — rundt 200 kilo gull, uten at driften noen gang gikk med overskudd. I Bindal ble det funnet mineraliseringer i 1910, og i 1923 brøt det ut gullfeber etter at en av Norges rikeste gullårer ble påvist ved Kolsvik. Prøvedrift i regi av A/S Kolsvik Malmfelter pågikk fra 1934 til 1939, uten at feltet noen gang kom i full produksjon, ifølge Bindal Gruver. Ingen av disse forekomstene har vist seg store nok til lønnsom drift under dagens forhold; skal noen i dag undersøke og eventuelt utvinne gull i fast fjell i Norge, må de søke Direktoratet for mineralforvaltning om undersøkelsestillatelse og senere utvinningsrett etter mineralloven.