Gullgraving — drømmen om eget funn

Gullvasking som hobby i Norge

Gullvasking er den eldste metoden for å hente ut gull: en gullvaskepanne fylles med grus og vann fra en elv eller bekk, og pannen vippes og ristes forsiktig slik at de letteste partiklene skylles bort mens det tunge gullet blir liggende igjen i bunnen. Metoden krever lite utstyr, men mye tålmodighet, ifølge Direktoratet for mineralforvaltning.

Det er lov å drive gullvasking med enkle håndverktøy i norsk natur, men både hvor man kan lete og hvor mye grus man kan vaske er regulert.

Hvor finnes gullet i Norge?

De viktigste norske gullforekomstene i fast fjell er kvartsganger ved Eidsvoll, Bømlo, Svartdal i Telemark og Tosenfjorden i Bindal, men det er trolig utvunnet under 500 kilo gull fra disse gangene til sammen, ifølge Store norske leksikon.

I Bidjovagge i Kautokeino ble det utvunnet gull i periodene 1970–1975 og 1985–1991, og fra 1985 til nedleggelsen i 1991 ble det utvunnet cirka 6,2 tonn gull, ifølge Store norske leksikon.

Selve gullvaskingen har lengst tradisjon i Finnmark: i Tana-, Alta- og Reisavassdragene har det vært drevet gullvasking i mindre målestokk, og den totale produksjonen der har neppe vært over 100 kilo.

Tall og status i dag

Fra kvartsgangforekomstene i blant annet Eidsvoll, Bømlo, Svartdal og Tosenfjorden har det neppe blitt utvunnet mer enn 500 kilo gull, mens Bidjovagge gruve i Kautokeino produserte cirka 6,2 tonn gull fra 1985 til 1991, ifølge Store norske leksikon. Hobbygullvasking gir så små mengder at den ikke inngår i noen offisiell statistikk.

Teknikken som funker

Den klassiske panning-teknikken er enkel: en gullvaskepanne fylles med grus og vann fra bekken, ristes og vippes forsiktig slik at de letteste partiklene flyter eller skylles bort, mens gull — som er svært tungt — blir liggende igjen i bunnen. Etter mineralloven § 42 skal uttak over 500 kubikkmeter masse meldes til Direktoratet for mineralforvaltning, og DMF har egne råd for hobbyvasking av gull.

Juridiske grenser og respekt

Gull i fast fjell er et statsmineral etter mineralloven § 7, men loven unntar uttrykkelig alluvialt gull — gullet som ligger løst i elvegrus og sand. Det alluviale gullet tilhører i stedet grunneieren.

Den frie søksretten gjør at man kan lete etter mineraler, også gull, på andres grunn uten å søke Direktoratet for mineralforvaltning om tillatelse, men grunneier og bruker av grunnen skal varsles på forhånd, og man må ha grunneiers tillatelse til selve vaskingen, ifølge DMF.

Vasker man mer enn 500 kubikkmeter masse, for eksempel med pumper eller annet maskineri, blir uttaket meldepliktig til DMF etter mineralloven § 42.

Hobby, ikke inntektskilde

For de aller fleste hobbygullvaskere handler det ikke om å bli rike. De dokumenterte mengdene gull i norske vassdrag er små, og selv med tålmodighet finner de fleste bare noen få gullkorn per økt. Det som gjør aktiviteten populær er kombinasjonen av friluftsliv, en enkel teknikk man kan lære på timer, og sjansen for et lite, ekte funn i naturen.