Hvor finnes det dokumentert gull i Norge? Fire steder med kjent gullhistorie – fra Finnmarksvidda til Eidsvoll og Bømlo – og reglene for gullvasking som hobby, ifølge Direktoratet for mineralforvaltning.
Kort fortalt
- Alluvialt gull i elvegrus
- Tilhører grunneieren, ikke staten (DMF).
- Melding til DMF
- Ikke nødvendig ved gullvasking under 500 m³ masse (DMF).
- Eidsvoll Gullverk
- I drift 1758–1908, toppår 1902 med ca. 50 kg gull (Store norske leksikon).
- Lykling, Bømlo
- Gullrush 1862–1910, ca. 200 kg gull utvunnet (Steinriket Bømlo).
Innhold i artikkelen (5)
Gull ligger under dine føtter
Norge har noen få steder med grundig dokumentert gullhistorie, både i fast fjell og i elvegrus. Gull i fast fjell er statens mineral, mens alluvialt gull – gullet som ligger løst i elvegrus og sand – er grunneiers mineral, ifølge Direktoratet for mineralforvaltning. Det betyr at allemannsretten ikke gir noen generell rett til å ta ut mineraler, og at du må ha grunneierens tillatelse før du vasker gull i en norsk elv. Så lenge du ikke vasker mer enn 500 kubikkmeter masse, er hobbygullvasking likevel unntatt fra kravet om melding eller driftskonsesjon til Direktoratet for mineralforvaltning, ifølge DMF. Her er fire steder i Norge der det er dokumentert at det faktisk finnes gull.

1. Finnmarksvidda – Tana, Alta og Reisa
Finnmarksvidda har den lengste dokumenterte historien med gullvasking i Norge. Store norske leksikon skriver at det har vært drevet gullvasking i mindre målestokk i Tana-, Alta- og Reisavassdragene, med en samlet produksjon på sannsynligvis under 100 kilo gull. Siden dette er alluvialt gull som tilhører grunneieren, gjelder de samme reglene som andre steder i landet: du må ha tillatelse fra grunneier før du begynner å vaske, ifølge Direktoratet for mineralforvaltning.
2. Eidsvoll – Gullverket
På Eidsvoll ligger Gullverket, som var i drift med lange avbrudd fra 1758 til 1908 og er en av landets eldste gullgruver, ifølge Store norske leksikon. Toppåret var 1902, da gruven ga rundt 50 kilo rent gull, men driften gikk aldri med overskudd totalt sett. Gullverket er en av landets viktigste kvartsgang-forekomster av gull i fast fjell, sammen med Bømlo, Svartdal i Telemark og Tosenfjorden i Bindal, ifølge Store norske leksikon. Siden gull i fast fjell er statens mineral, krever utvinning her en egen utvinningsrett fra Direktoratet for mineralforvaltning – det er ikke noe en hobbygullvasker kan gjøre med en enkel gullvask og en spade.
3–4. Bømlo og Svartdal i Telemark
Lykling på Bømlo var senter for Norges største gullrush. En gjetergutt fant den første gullklumpen i 1862, og fra 1882 til 1910 ble det drevet gruvedrift med opptil 400–500 arbeidere og et samlet utbytte på rundt 200 kilo gull, ifølge Steinriket Bømlo. Det finnes fortsatt gull i de gamle gruvene ved Lykling, men å søke etter og ta med seg gull skal skje i regi av lokale aktører på stedet, ikke på egen hånd. I Svartdal i Seljord kommune i Telemark ligger Bleka gruver, en gullforekomst i kvarts-turmalin-karbonatganger som ble funnet på slutten av 1870-tallet av Halvor K. Barstad. Gruven ble drevet i mindre skala fra 1882 til 1901 og igjen fra 1933 til 1940, med en anslått samlet gullproduksjon på rundt 200 kilo eller noe mindre, ifølge Store norske leksikon.
Kom i gang med gullvasking i dag
Gullvasking krever ikke mye utstyr – en gullvask, eventuelt en spade, og tålmodighet. Fordi alluvialt gull i elvegrus er grunneiers mineral, må du ha tillatelse fra grunneieren før du vasker, og du kan vaske opp til 500 kubikkmeter masse uten å melde det til Direktoratet for mineralforvaltning; overstiger du dette, eller bruker du pumper og annet maskinelt utstyr, blir uttaket meldepliktig etter mineralloven § 42, ifølge DMF. Direktoratet påpeker også at du selv må sjekke om tiltaket krever tillatelse etter plan- og bygningsloven, og at gullvaskingen ikke skal skade vassdraget eller dyrelivet der, ifølge DMF.






