Underverdenen i norsk mytologi: Hels rike og reisen til de døde

Hels mørke rike under Yggdrasil

I norsk mytologi er Hel både en gudinde og et sted — et koldt, tomt og mørkt rike dypt under røttene til Yggdrasil, verdenstre som holder sammen alle ni verdener. Hel er datter av Loki, den illfølgende guden som ville bringe ned gudenes verden på ragnarokdagen. Hun hersker over alle de som dør av sykdom eller alderdom — ikke de som faller i kamp og drar til Valhall, men alle de andre.

Dette er veldig annerledes fra det som er vanlig i andre mytologier. I gresk mytologi er det Hades som hersker over underverdenen, og i kristendom er det helvete — begge er steder for straff og mørke. Men i norsk mytologi er Hel ikke nødvendigvis ond, bare... likegyldig. Det er et sted, ikke en straff.

Tall og trender

Norsk mytologi har opplevd en stor renessanse de siste tiårene, særlig gjennom popkultur og akademisk interesse.

Hel: Gudinnen og hennes rike

Hel er fremstilt som en dårlig skjønn gudinde, eller en som er halv levende og halv død. Hennes navn betyr bokstavelig talt 'underverden' eller 'dødsriket.' Hun jobber for Loki, men hun er ikke et onde vesen — hun er bare det som hun må være. Hun samler alle som ikke døde som kriger eller helt eller helt gjennom noen annen spesiell årsak.

"Hel var ikke helvete — det var bare en plass du gikk når du døde en normal død. Hun var ikke straffende eller ondsinnet, bare... der."

Motstykke: Valhall og de krigerske døde

Mens vanlige mennesker gikk til Hel, gikk krigers som døde i kamp til Valhall — 'the hall of the slain.' Der satt de og drakk mjød for all tid, forberedt seg på ragnarok, den siste kampen mot kaos. Så der er en skarp kontrast i nordisk mytologi: de som døde på slagmarken var de utvalgte, de som fikk det beste etterliv.

Dette forklarer mye om nordiske verdier — at kravet om ære og dod i kamp var viktigere enn langt liv eller komfort. Hvis du måtte dø uansett, var det bedre å dø som kriger enn som vanlig person. For da kom du til Valhall, ikke til Hels mørke rike.

Helveg: Reisen til de døde

For å komme til Hels rike måtte man gå 'Helvegen' — veien til Hel. Det var en lang, kald og mørk sti som gikk nordover og nedover, over en elv som het Gjöll. Der var en bevokter kalt Módguðr som satte båter over elven for de døde. Reisen var lang og forferdelig, som du kan tenke deg.

I norske begravelser av vikingere har man funnet båter begravet som grave — både små modeller og faktiske båter. Det var for at den døde skulle ha en båt til å seile i når de måtte krysse elven Gjöll på veien til Hel. En båt på jordfestelsen var som et bussbillett til det som kom etterpå.

Hels verden: Hvordan nordmennene så livet etter døden

I Hels rike var det ingen fysisk straff som i kristendom eller gresk mytologi. Det var bare... tomt. Kaldt. Ditt eksistens ville fortsette, men uten varme, uten lys, uten glede. Det var en nøktern syn på døden — den var ikke en belønning eller en straff, bare en ting som skjedde, og så var du der.

Kanskje er det denne nøkterne, uten-romantisk oppfatningen av døden som gjør nordisk mytologi så fascinerende for moderne mennesker. Vi lever i en tid der vi prøver å unngå og fornekte døden, og samtidig blir vi fascinert av en kultur som bare sa: 'Ja, du skal dø. Og her er hvor du skal gå.'