Isklatring i Norge: hvor du kan prøve, og hva som kreves av utstyr og sikkerhet

Isklatring i Norge — en ekstrem vintersport med etablerte områder

Isklatring er klatring i bratte isvegger på isbreer, i frosne fosser eller frosne vannsig, ved hjelp av isøks, stegjern og tau (Store norske leksikon). Norge regnes som et av verdens fremste land for sporten på grunn av det kalde klimaet og de mange frosne fossefallene, med Rjukan i Telemark som den mest kjente destinasjonen internasjonalt.

Aktiviteten krever spesialisert utstyr, opplæring i sikring, og god fysisk form. Under følger en gjennomgang av hvor isklatring kan prøves i Norge, hvilket utstyr som trengs, hvilke sikkerhetskrav som gjelder, og når sesongen normalt varer.

Hva er isklatring?

Isklatring er klatring i bratt is ved hjelp av isøks og stegjern (crampons) — en stålramme med pigger i flere retninger som festes under klatrestøvelen for grep på is (Store norske leksikon). Isøksene brukes til å hogge feste for hendene, mens stegjernenes fronttagger settes i isen for fotfeste. Klatreren sikres med tau, og is-skruer (hule metallrør som skrus inn i isen) fungerer som sikringspunkter underveis (Store norske leksikon).

Vanskelighetsgraden angis med WI-skalaen (Water Ice), fra WI2 for is med lav vinkel opp mot 60 grader, til WI7 og høyere for loddrette eller overhengende parti (Store norske leksikon). Skalaen er internasjonal og brukes også på norske isfall — for eksempel er den klassiske ruta Trappfoss i Rjukan gradert WI4, mens Lipton er gradert WI7 (Friflyt).

De fleste som prøver isklatring for første gang, gjør det med guide eller instruktør på et etablert, forhåndssikret isfall eller en kunstig klatrevegg, fremfor på en uprøvd naturlig rute.

Hvor i Norge kan du prøve isklatring?

Rjukan i Telemark trekkes fram som Nord-Europas beste sted for isklatring, med 192 islagte fosser å velge mellom (Visit Rjukan). Området har vært et samlingspunkt for isklatrere siden 1990-tallet, og Rjukan Fjellsportgruppe arrangerer Norges første og største isklatrefestival, som årlig trekker klatrere fra flere europeiske land til fossene rundt Rjukan (Nationen). Guideselskaper og turistbedrifter i området tilbyr både privat guiding og introduksjonskurs for nybegynnere (Visit Rjukan).

Flere sertifiserte fjellførere tilbyr guiding og kurs i området, tilpasset både nybegynnere og viderekomne.

Eidfjord i Vestland har noen av de lengste sammenhengende isfallene i verden, med flere ruter mellom 250 og 350 meter og enkelte over 400 meter. Sesongen er kortere enn lenger inn i landet fordi området ligger nærmere kysten, men forholdene er ofte pålitelige fra sent i desember til midten av mars (Fjord Norway). Klatring her krever mer erfaring og selvstendighet enn de mer tilrettelagte områdene, siden det ikke finnes noen samlet rutebok for området.

I tillegg finnes kunstige klatrevegger og innendørs isklatringsanlegg flere steder i landet, som kan brukes til øving uavhengig av værforhold og sesong.

Utstyret du trenger

Isklatring krever spesialisert utstyr utover det som brukes til vanlig klatring. De fleste guideselskaper tilbyr utleie av det tekniske utstyret, slik at nybegynnere ikke trenger å investere i alt på forhånd. Det vanlige utstyret er:

• Isøks: Håndverktøyet som brukes til å hakke feste i isen. Brukes vanligvis ett i hver hånd (Store norske leksikon).
• Stegjern (crampons): En ramme av stål eller aluminium med pigger i flere retninger, festet under klatrestøvelen, med ekstra fronttagger for isklatring (Store norske leksikon).
• Klatrestøvler: Stive, isolerte støvler tilpasset stegjern. Vanlige skistøvler er ikke egnet.
• Sikringsutstyr: Klatretau, karabinere, sikringsbrems og klatresele. Alt utstyr til sikring bør være CE-godkjent og vedlikeholdt etter produsentens anvisning.
• Is-skruer: Hule metallskruer som skrus inn i isen underveis og fungerer som sikringspunkter for tauet (Store norske leksikon).
• Hjelm: Beskytter mot fallende is og stein fra klatrere over deg, og er obligatorisk utstyr i de fleste guidede opplegg.
• Vind- og vanntette klær med godt isolerte lag under, samt varme hansker som fortsatt gir følelse i fingrene til å håndtere utstyret.

Hva koster det å prøve isklatring?

Prisen for å prøve isklatring varierer etter hvilket guideselskap som brukes, om det er en enkeltdags introduksjon, et flerdagers kurs, eller kun utleie av utstyr til erfarne klatrere.

Fordi priser endres fra sesong til sesong og varierer mellom selskaper, bør gjeldende pris sjekkes direkte hos guideselskapet i området du planlegger å besøke, framfor å basere seg på tall som fort blir utdaterte.

Vanskelighetsgraden forklart — WI-skalaen

Isklatring bruker en egen internasjonal gradering, som gjør det mulig å sammenligne ruter uavhengig av hvor i verden de befinner seg. Slik er skalaen bygget opp.

For nybegynnere — hva de første dagene innebærer

Den som aldri har klatret før, møter en bratt læringskurve de første dagene. Det første som læres, er sikring og hvordan tauet fanger et fall før klatreren treffer bakken. Deretter kommer grunnleggende teknikk: hvordan isøksen holdes, hvordan hakket settes i isen, og — avgjørende for å unngå å gå tom for krefter — hvordan bena, ikke armene, brukes til å drive kroppen oppover. Et vanlig nybegynnerfeil er å bruke armkraft til å dra seg opp, noe som tapper kreftene raskt og er lite effektivt.

Sikkerhet — risikoer og hvordan de reduseres

Isklatring er en risikoaktivitet. De vanligste farene er fallende is eller stein fra klatrere lenger oppe, og fall dersom sikringen ikke er riktig utført. Dette er grunnen til at hjelm er obligatorisk utstyr, og til at man ikke bør klatre rett under andre. Norges Klatreforbund (NKF) bruker Norsk Fjellsportforums nasjonale standard for metodikk i utendørs klatring, som setter felles krav til sikringsteknikk og instruktørkompetanse (klatring.no). Norsk Fjellsportforum er samarbeidsorganet for norske fjellsportorganisasjoner og forvalter denne standarden, i tillegg til en instruktør- og kompetansedatabase og et system for ulykkesrapportering (Norsk Fjellsportforum).

Underkjøling og forfrysninger er også reelle risikoer ved lange dager ute i kulde uten tilstrekkelig bekledning. De fleste guideselskaper krever at nybegynnere har minst én dag med instruksjon før de klatrer på egen hånd, og anbefaler at man aldri klatrer alene.

Fysisk form — hvor krevende er isklatring?

Isklatring krever styrke i armer, bein og kjerne, i tillegg til kardiovaskulær utholdenhet, men man trenger ikke være toppidrettsutøver for å prøve det på et guidet introduksjonsnivå. Den som er lite trent, kan med fordel bygge opp generell styrke og utholdenhet i forkant gjennom klatring, løping eller sykling.

Alder er ikke nødvendigvis en hindring for å prøve sporten på nybegynnernivå, men personer med kroniske hjerte- eller sirkulasjonsproblemer bør rådføre seg med lege før de starter. Isklatring frarådes ved graviditet på grunn av risikoen for fall.

Sesongen for isklatring i Norge

I Rjukan varer isklatringsesongen normalt fra desember til slutten av mars. Dalen ligger så trangt at sola enkelte steder er borte i opptil seks måneder, noe som gjør området til det som omtales som en av landets største "fryseboks" med stabile fryseforhold gjennom vinteren (Nationen).

I Eidfjord er forholdene ofte mest pålitelige fra sent i desember til midten av mars, en noe kortere sesong enn innlandsområdene fordi Eidfjord ligger nærmere kysten (Fjord Norway). Værforhold og isforhold bør alltid sjekkes hos lokale guideselskaper før en tur planlegges, siden temperaturskifter kan gjøre isen enten for mør eller for sprø å klatre på.

Nybegynner mot viderekommen — hva skiller dem?

En viderekommen isklatrer beveger seg mer flytende og bruker mindre kraft per bevegelse enn en nybegynner, som ofte er stiv og bruker unødvendig mye kraft. Erfarne klatrere har også bedre evne til å vurdere hvilke linjer i isen som er trygge, og til å håndtere uforutsette situasjoner metodisk. Denne erfaringen bygges gradvis gjennom flere sesonger, og er en av grunnene til at guideselskaper anbefaler strukturert kursprogresjon framfor å hoppe rett til krevende ruter.

Vanlige teknikkfeil hos nybegynnere

En gjennomgående nybegynnerfeil er å bruke armene for mye. Det er naturlig å ville dra seg oppover med armene, men dette tapper kreftene raskt. Beina bør drive bevegelsen oppover, mens armene i hovedsak brukes til balanse. En annen vanlig feil er å plassere isøksen i feil høyde i forhold til beina, slik at kraften fra bena ikke utnyttes. Å henge med helt strake armer er også slitsomt og ustabilt over tid.

Mange nybegynnere prøver også å gå for fort fram. Isklatring krever tålmodighet — hvert trekk bør planlegges før det utføres. Å holde pusten under anstrengelse er en annen vanlig feil som gjør klatreren fortere sliten og mer stresset; bevisst pusting bidrar til å holde roen og gi musklene oksygen.

Isklatring som konkurranse og festival

Isklatring i Norge er ikke bare en individuell aktivitet, men også noe som samler klatrere gjennom faste arrangementer.

Isklatring i et endret klima

Rjukan Fjellsportgruppe arrangerer årlig det som omtales som Norges første og største isklatrefestival, og arrangementet har over tid trukket til seg klatrere fra flere land i Europa til fossene rundt Rjukan (Nationen).

Et varmere klima er en utfordring for sporten, fordi mildere vintre gir kortere og mindre forutsigbare sesonger med stabil is. Hvor mye dette påvirker de enkelte områdene, avhenger av lokale forhold — innlandsområder som Rjukan har historisk hatt lengre og mer stabile sesonger enn kystnære områder som Eidfjord nettopp fordi kulden sitter bedre i trange, solfattige daler (Nationen, Fjord Norway).

Hvordan komme i gang

Den som ønsker å prøve isklatring, bør først finne et guideselskap eller en klatreklubb i et av de etablerte områdene — Rjukan og Eidfjord er godt dokumenterte destinasjoner med tilbud for nybegynnere (Visit Rjukan, Fjord Norway). Å booke en introduksjonsdag med utstyrsleie og instruksjon er den vanlige måten å prøve sporten uten en stor forhåndsinvestering.

Den som ønsker å fortsette, bør bygge opp ferdighetene gradvis gjennom flere kurs og sesonger, og eventuelt bli medlem av en klatreklubb tilknyttet Norges Klatreforbund. Klubbmedlemskap gir tilgang til nettverk av andre klatrere og til organisert opplæring som følger Norsk Fjellsportforums nasjonale standard (klatring.no).