Istidene formet Norge — og gjør det fortsatt

Istidenes makt: Når ishallen dekket hele verden

For omtrent 20.000 år siden, da menneskene som bodde i dagens Norge hadde trakket seg nordover mot mindre iskaldt tereng, var kontinentet under is. Ikke bare noen snø — vi snakker om iskapper som var flere kilometer tykke, som dekket fjell, daler og hele landskap. Det var som å leve under et iskaldt tak.

Deretter, gjennom årtusentakler, begynte isen å smelte. Rommet fyltes av vann — vann som skapte daler, som hogde seg inn i bergene og laget det som nå er noen av verdens mest spektakulære fjorder. Hardangerfjorden, Geirangerfjorden, Sognefjorden — alle er istidenes arkitektur. Og da istiden endte for alvor, for omkring 11.700 år siden, så hadde isen allerede tegnet kartet som nordmenn kjenner i dag.

«Istidene var ikke noe som hendte en gang,» sier glaciolog Knut Bjørklund ved Universitetet i Oslo. «De hendte mange ganger. Og hver gang de hendte, formet de landskapet på nytt. Vi lever i et nordisk landskap som er skrevet av is og vind og varme — i turnus.»

Tall og trender

Istidene varte i omtrent 2,6 millioner år — og det var ikke en sammenhengende kulde, men omkring 40 større kald-og-varme-sykluser. Den siste istiden, som glaciologer kaller «Weichsel-istiden», startet for omkring 115.000 år siden og endte omkring 11.700 år siden. I løpet av den perioden sank havnivået med hele 120 meter — kontinentalsokkelene, som i dag ligger under vann utenfor Norge, lå tørt land.

Landskapets arkitektur: Hva isen gjorde

For å forstå Norges landskap i dag, må du forstå at nesten alt du ser — fjellene, dalene, fjordene, sjøene — ble dannet av is. Det er ikke overdrivelse. Isen som dekket landet, bar vekt som ingen moderne kraft kan sammenlignes med. Den raste sakte fra nord mot sør, og som den fløt, slo den knust bergene, lagde dalene dypere, riste opp hele skoger og spredde steinen sørover som gavner over hele kontinenter.

Når isen smeltet, sank det vann ned i alle disse dalene og formene — og derfor har vi fjorder. Fjordene er altså ikke noe som oppsto av seg selv; de er istidenes egen dagbok, skrevet i sten og vann. Hardangerfjorden var engang en dalbunn på tørt land; isen hogde den dyp, og så fyltes den med vann. Det samme skjedde med alle de andre fjordene.

Og det er ikke bare fjordene. De alpine platåene, som Hardangervidda og Rondane, ble slipt ned av isen. Bergene rundt var så spisse og dramatiske fordi isen både gravde omkring dem og slet på dem. Kammarken omkring Oslo var iskald tundra; nå er det skogsland med søte tjern og bekker — alt fordi istiden endte og naturen kunne vokse.

Istidenes arv: Hva gjør de oss i dag?

Istidene endte, men de la igjen en giftig gave: ustabiliteten. Det landet som ligger under norske byer som Bergen, Oslo og Tromsø, er ikke helt stabilt. Etter istiden, for omkring 13.000 år siden, begynner verden å reise seg. Istrykkene hadde presset kontinentet ned — og da isen smeltet, begynte landet å «sprette opp» igjen, som en svamp som har ligget under en tung stein.

Det betyr at Norges kustvei er fortsatt i forandring. Noen steder stiger landet — Bohuslän i Sverige og Finnmark i Norge stiger flere centimeter i året. Andre steder, der istidenes ismasser var mindre, vil havet fortsette å stige relativt. Og det påvirker hvor og hvordan vi bygger, hvor flomrisikoen blir høy, og hvordan norsk økonomi og infrastruktur må tilpasset.

«Istidenes effekt er ikke forbi,» sier Bjørklund. «Den er fortsatt med oss hver dag, i det landet vi bygger på, i klimaet vi opplever, i havene rundt oss. Istidene var ikke noe som hendte — de er noe som skjer.»

Hva istidene lærer oss om klimaendring nå

De som studerer istidene, gjør det fordi de vil forstå hva klimaendringer faktisk gjør. Et grads temperaturøkning over et århundre høres kanskje ikke dramatisk ut — inntil du skjønner at mellom siste istid og nå var temperaturøkningen omkring 5 grader celsius, og det tok 10.000 år. Vi er på vei til å øke temperaturen dobbelt så fort. Det er på språk som istidene forstår.

«Istidenes historier er ikke bare gamle saker,» sier Bjørklund. «De viser oss hva som skjer når klimaet endres. Det er jo veldig. Havet stiger og stiger. Breene smelter. Landskapet endrer seg. Folk må flytte. Hele økosystem må tilpasse seg. Istidene sier: se hva som skal skje nå, og forbered dere.»

Og forberedelsen begynner med å forstå hvor vi bor. Vi bor på et landskap som isen skrev. Og når klimaet endrer seg igjen, vil isen komme tilbake — ikke de iskappene fra før, men mindre breer på fjelltoppene, mindre snø, mindre is, og derfor helt nye landskaper. Vi er fortsatt midt i istidenes århundreder-lange drama.

Framtidsblikk: Slik ser Norges landskap ut i 2027 og videre

La oss være klare: istiden kommer ikke tilbake. Det den gjør, er å fortsette å smelte — breene blir mindre, snølinjene stiger høyere, og fjellene våre ser ut som de stadig legger av seg tyngde. I 2027 vil Norges bresamfunn være omkring 10 prosent mindre enn i dag; og bare fem år senere vil norske isbreer ha blitt omkring 30 prosent mindre enn de var i 2010.

Det betyr at landskapet — som allerede er skapt av istider — skal endres igjen. De som elsker Norges breer, må oppsøke dem snart. Og de som bygger hus nær fjordene, må vite at havet fortsatt stiger. Istidene var en tid da hele kontinenter flyttet på seg; vi lever nå i en tid hvor mindre dramatisk — men fortsatt ekte — forandringer skjer.

«Det som er viktig,» avslutter Bjørklund, «er å forstå at landskapet ikke er fast. Landet er levende. Det endres. Og når vi forandrer klimaet, forandrer vi dermed også det hjem vi har bygd i istidenes eget studiolandskap.»