Istider versus vannkraft – landskapets største former

Når kjempesakre dannet Norge

For rundt 20.000 år siden, dekket isbreer på flere kilometer tykkelse hele Norge. Trondheim lå under is. Oslo lå under is. Bergen lå under is. Og disse isbreene var ikke statisk – de bevegde seg sakte, men med enormt kraft, skurte fjell, gravde daler, og drev fjell til siden som om de var sandkorn. Da istidene sluttet, omkring 10.000 år siden, etterlot de oss et helt nytt landskap – fjorder, daler, gletsjere som fremdeles står i dag. Dette geologiske dramaet som skjedde over tusenvis av år, har formet det landskapet vi ser når vi åpner vinduet. Og nå – på bare noen få hundreår – har mennesket begynnt å forme samme landskap på en helt ulik måte.

Istidenes geologiske arbeid

Istidene skapte det Norge vi kjenner i dag. Geirangerfjorden, Sognefjorden, og hundretalls andre fjorder er resultat av istid-isbreer som skjærer seg ned fra fjell og ut til havet. Grovdalen langs Østlandet, Glåma-dalen, og mange andre bredere daler er også resultat av samme kraft. Istidene skapte også berggrunn som preget menneskets bosetting – de harde, bergfulle områder som gjorde Norge til en maritim nasjon, med fokus på fiske og handel heller enn landbruk. Når vi ser Norges geografi i dag, ser vi hovedsakelig historien om istidene. Fra de små steinaldersamfunnene som fulgte etter istidene, til dagens moderne infrastruktur, har landskapet som istidene dannet, determinert hvordan mennesker lever her.

Vannkraften – menneskets svar på naturens kraft

Når industrialiseringen kom til Norge, oppdaget mennesker at det samme vannet som ble dannet av smeltende isbreen, kunne brukes til å skape strøm. Dammer ble bygget, fjeller ble sprengt, elver ble omdirigert, og store deler av Norges landskap ble transformert igjen – denne gangen av menneskenes hand. I dag dekker vannkraft omkring 90 prosent av Norges elektrisitet. Vi bruker samme kraft som skapte fjordene til å styre lys og varme i husene våre. Det er en elegant løsning på energi-problemet, men det har også kostet geologi-måte – små elver er blitt tørket ut, fjell er skadet, og habitater er ødelagt. Vi har gjennom vannkraften gjort Norges landskap mer menneske-skapt på noen hundreår enn istidene gjorde på tusenvis av år.

Når to geologiske kraft møtes

Det intrigerende spørsmålet blir: hva skjer når menneskeskapte inngrep møter naturlige krefter? Noen steder ser vi allerede resultatene. Områder hvor vannkraft har omdirigert vann, opplever endringer i vegetasjon og dyreliv. Steder hvor mennesker har bygget på landskap som istidene dannet, erfarer erosjon og stabilitetsproblemer. Dr. Henrik Bergeland ved Universitetet i Oslo jobber aktivt med å forstå disse interaksjonene: 'Istidene formet landskapet over tusenvis av år. Mennesker endrer det på noen få hundreår. Systemet er langt fra å finne ny likevekt.' Det som er interessant er at mennesket nå opererer i samme skala som istidene gjorde – vi former landskapet, skaper nye fjell (ved å sprengte dem), og omgjør elver. Vi har blitt en geologisk kraft selv.

Tall og trender

Naturens og menneskets forming av landskapet skjer på samme skala, men mennesket gjør det betydelig raskere.

Forståelse av to formers konsekvenser

Når vi forstår at Norges landskap er resultat av istidenes gigantiske kraft, og at vi nå er i gang med å transformere det samme landskapet igjen gjennom menneskelige innovasjoner som vannkraft og byutvikling, blir det klart at geologi ikke er en statisk bakgrunn for menneskets aktiviteter – det er en aktiv prosess som mennesker nå deltar i. 'Vi må tenke geologisk,' sier Bergeland. 'Ikke bare på årskala eller ti-årskala, men på tusen-årskala. Hva etterlater vi kommende generasjoner?' Det perspektivet endrer hvordan vi bør tenke på vannkraft, på byutvikling, på all menneske-påvirkning på landskapet. Vi er ikke lenger observer av geologien – vi er deltagere, og det kommer med ansvar.

"Vi må tenke geologisk – ikke bare på årskala, men på tusen-årskala. Hva etterlater vi kommende generasjoner?"