Slik er det å være kaffeentusiast

Når kaffe blir passion

Jeg møter Anne-Marie en tidlig mandag morgen på hennes hjemmeroasteri i Grünerløkka, Oslo. Stedet lukter både søtt og bittert – duftene fra kaffe som blir roastet. Hun viser meg hennes utstyr med samme stolthet som noen ville vist sitt bildepot.

«Dette er en Hottop-roaster,» sier hun og peker på maskinen som kostet 4.500 kroner. «Den der er en hand-roaster fra Kenya – kostete mer, men jeg elsker følelsen av kontroll.» Anne-Marie har hørt det mange ganger: at hun bruker for mye penger på kaffe. Hun skjønner ikke helt hvorfor folk mener det er rart.

Norges kaffekultur har eksplodert de siste ti årene. Fra å være et land som fryktløst drakk påse-kaffe fra supermarkedet, har nordmenn blitt sykt obsessive på single-origin espresso og bryggemål-nøyaktighet. Dette er historien om en minoritet – men en voksende og sterk minoritet – som har gjort kaffe til sitt liv.

Å være kaffeentusiast i Norge betyr å være del av et globalt fellesskap, men det betyr også å leve i et land som tar kaffe seriøst. Vi drikker mer kaffe per capita enn nesten noe annet land i verden. Men det er ikke bare mengden – det er dybden av interessen som har vokst.

Bryggeritikk og brenning er kunsten

Espen Johansen sitter i sitt små kaffekammer på Forus og forklarer meg de tre faser av en kaffebrygning. Han snakker om «blooming» (fuktning), «pour-over» teknikk, og hvor viktig det er å ha vann på riktig temperatur. Jeg noterer, men forstår halvparten.

«Kaffe roastes en gang. Sprøyt at det begynner å vibrere, det er første sprekk. Fortsett roasting til andre sprekk eller rett før,» sier han. Når han rister på de røde bønnene (rå kaffe), og jeg lukter duften som stiger opp, forstår jeg litt mer. Denne fargen, denne duften – det er ikke tilfeldig. Det er beregning og erfaring samlet.

Espen bruker 50 kroner per kopp kaffe når han lager den selv. Ikke fordi ingredientene koster det, men fordi tida hans er dyr, og han liker å ta seg tid. Han har investert omkring 20.000 kroner i utstyr – buretter, termometer, en Baratza-møller, og selvfølgelig kaffebrenner.

Han sier at kaffe-entusiasme handlet tidligere om å være snobistisk. «Nå er det mer om åpenhet. Vi deler oppskrifter online, vi møtes på cupping-events, vi diskuterer samme bønnene fra Kenya eller Colombia.» For Espen er det sosialt, pedagogisk og personlig – det er ikke en hobby, det er en livsstil.

Kaffe-miljøene som møteplasser

«Kaffe Collective» på Karl Johan er der jeg møter Marte og hennes veninner hver fredag ettermiddag. De sitter med sine håndbrygd-sett, snakker om roasterienes siste partier, og evaluerer smak-notene i sin kaffe. Det er ikke så veldig ulike fra vinthøsten i teori – men kultur og modus er helt annerledes.

«Folk tror vi er rare,» sier Marte og ler. «Men vi snakker ikke bare om kaffe. Vi snakker om liv, relasjoner, karriere. Vi bare gjør det over en kopp som vi virkelig bryr oss om å brygge ordentlig.» Miljøet hun beskriver er ett av hundrevis i Norge – fra små hjemmeroasteries til kaffebarene som har spredd seg fra Tromsø til Kristiansand.

En merkelig trend har oppstått: kaffeturisme. Nordmenn reiser til Costa Rica, Etiopia, eller Kenya for å besøke plantasjene der kaffen deres kommer fra. Mange av disse enthusiastene videofører opplevelsene og deler dem med sitt nettverk. Det skjer en form for intimitet med opprinnelsen av produktet som få andre forbrukskulturvarer kjennetegner.

Sosiale medier har gjort det enkelt å dele sin passion. Instagram-konto-er dedikert til fine fotografier av kaffe-setup blir hundretusentalls følgere. En norsk barista kan få oppfølging fra kaffeelskere i Thailand eller Chile. Det globale og det lokale blander seg på en helt ny måte.

Tall og trender

Kaffeentusiasme er ikke bare anekdotisk – dataene viser en virkelig trend. Nordmenn investerer mer enn noen gang i sitt kaffeintake.

Elitisme og miljø-bekymringer

Men det finnes kritikk til kaffeentusiasme-miljøet. Noen mener at det er blitt for elitistisk – at man har skapt en kultur hvor «vanlig» kaffe er under enhver verdighet. En kopp drøm fra Nescafé er ikke «ukultur», men det kan noen ganger føles sånn.

Miljøbekymringer er også reelle. Kaffeodling er ressurskrevende, og monokultur-plantasjene skaper problemer for økosystemer. Selv om mange entusiaster kjøper etisk kaffe, er det ikke alle som gjør det. Og alle disse enkeltbryggsettene, alle disse kaffemaskiner som blir kastet – det har miljøkost.

Det er også spørsmål om tilgjengelighet. At en kopp god kaffe koster 60-80 kroner på et hipster-kaffehus, mens det er gratis på Ikea-kantinen – det skaper et klasseskille som ikke er hyggelig. Kaffekultur risikerer å bli symbol på velstand for noen og utenforskap for andre.

Folk som ikke har den økonomiske eller tidsmessige ressursen til å bruke timer på kaffebrygging, skal ikke føle seg dårlig fordi de foretrekker en enkel kaffe. Entusiasme er flott, men det skal ikke brukes som våpen for å domfelle andres valg.

Hvor skal kaffekulturen gå?

Anne-Marie håper på flere ting: at flere mennesker oppdager at dårlig kaffe ikke er nødvendig, at kaffebrenneri kommer til mindre byer, og at etikk blir like viktig som smak. «Jeg kjøper nå kun kaffe fra roasterieer som kan fortelle meg hvor den kommer fra,» sier hun.

Espen ser for seg at teknologi vil gjøre presisjon enklere. «Om ti år kan du skanne en QR-kode på en kaffepose, og appen din forteller deg eksakt hvilket vann du skal bruke, hvilken temperatur, hvor lenge du skal brygge. Teknologi skal demokratisere presisjon.»

Det som alle enthusiastene enige om, er at kaffe-bevegelsen ikke vil gå bort. Det kan modne, det kan bli mindre novelty-fokusert, men passionate mennesker vil alltid finne drakten de elsker og utforske den dypere. Og som Marte sier: «Det er bare kaffe. Men det sier også alt.»