Koreansk og asiatisk film på strøm — er hypen virkelig verdt det?

Da verden oppdaget Østen — og norske sofaer ble forandret for alltid

Det tok ikke mange dager etter at Squid Game ble lansert på Netflix i september 2021 før den lille koreanske dystopiserien hadde blitt det mest sette innholdet i plattformens historie. Over 111 millioner husholdninger hadde trykket play på serien i løpet av de første 28 dagene, og plutselig snakket alle — fra tenåringer på Majorstua til pensjonister på Sunnmøre — om Kang Sae-byeok, frontmannen i grønn dress og de grufulle barnelekene som skjulte en bitende samfunnskritikk. Det var et kulturskifte av historiske dimensjoner, og det kom fra et land de fleste nordmenn knapt visste produserte dramaserier. For seriefrelste nordmenn med hang til kvalitetsinnhold representerte det en åpenbaring: her fantes en hel verden av fortellinger, sjangre og estetikk vi knapt hadde oppdaget.

Men Squid Game var ikke starten — det var klimakset på en lang bølge som hadde bygget seg opp siden tidlig 2000-tall, da koreanske kjærlighetsserier begynte å spre seg gjennom Asia. Bølgen akselererte dramatisk da Bong Joon-hos Parasite i 2020 ble den første ikke-engelskspråklige filmen i historien til å vinne Oscar for beste film, og det var en seier som sendte sjokk gjennom Hollywood og åpnet øynene til millioner av filminteresserte verden over. For norske filmfrelste var det en vekker: her fantes en kinematradisjon som ikke bare var underholdende, men som arbeidet med tematisk dybde og håndverksmessig presisjon som matchet det aller beste fra Europa og USA. Spørsmålet var bare: hvor begynner man, og er alt like bra som ryktene skal ha det til?

Vi har tilbrakt de siste seks månedene med å systematisk arbeide oss gjennom et bredt utvalg koreansk film og TV, japansk anime og live-action, kinesisk og taiwansk drama, og innslag fra Thailand, Filippinene og resten av Sørøst-Asia. Vi har sett klassikere, moderne mesterverk, uhøytidelige romantiske komedier, mørke thrillere og animerte filmer som pirrer fantasien på måter vestlig animasjon sjelden evner. Vi har vurdert plattformenes tilbud, undertekstenes kvalitet og hva som faktisk fungerer for et norsk publikum uten forhåndskunnskaper om østasiatisk kultur. Resultatet er denne guiden — ærlig, grundig og langt mer nyansert enn den massive hypen tilsier.

Den koreanske bølgen: Hallyu og reisen fra asiatisk nisje til global dominans

Den koreanske kultureksporten fikk et eget navn — hallyu, bokstavelig talt «den koreanske bølgen» — allerede på slutten av 1990-tallet, da koreanske TV-drama begynte å bli eksportert til Kina og Sørøst-Asia. Winter Sonata fra 2002, en søtladet kjærlighetsserie med den vakre Bae Yong-joon, ble en sensasjon i Japan og utløste et masshysteri som fikk japanske aviser til å bruke forsider på fenomenet. Det var begynnelsen på en industri som skulle vokse til å bli en av Sør-Koreas viktigste eksportartikler, støttet av statlige investeringer i kultursektoren etter den asiatiske finanskrisen i 1997, som tvang myndighetene til å tenke nytt om hvilke nasjonale styrker som kunne bære landet fremover. Resultatet var en bevisst kulturpolitikk som kombinerte statsstøtte med kreativ frihet og en filmskoletradisjon som ble intenst konkurransepreget.

K-pop var det neste store steget internasjonalt. Grupper som H.O.T og S.E.S på 1990-tallet la grunnlaget for en popindustri som på 2010-tallet eksploderte globalt med BTS og BLACKPINK. Det som er mindre omtalt, er hvordan K-pop fungerte som inngangsdør for vestlige fans til resten av den koreanske kulturen: unge mennesker som begynte med å følge BTS på Twitter og YouTube, begynte å lære koreanske ord og uttrykk, oppdaget K-drama, og derfra gikk veien videre til koreansk kino. Det var et kulturøkosystem som forsterket seg selv, der musikk, drama, film, mat og mote alle dro veksler på samme kulturelle kapital — og vestlige strømmeplattformer, spesielt Netflix som investerte tungt i koreansk innhold fra 2019, skjønte potensialet lenge før de fleste bransjefolk.

For norske seere kom den store oppdagelsen i bølger. Parasite i 2020 var vekkerklokken for seriøse filminteresserte, Squid Game i 2021 nådde absolutt alle, og deretter kom en rekke serier og filmer som befestet at koreansk underholdning ikke var en forbigående trend, men en varig og kvalitetsrik del av det globale innholdsbildet. I dag finnes det norske K-drama-klubber, YouTube-kanaler med titusentalls abonnenter og Facebook-grupper der entusiaster deler anbefalinger, diskuterer symbolikk i siste avsnitt av Crash Landing on You og krangler om hvilken undertekstversjon som er mest nøyaktig til originaldialogen. Det er en levende subkultur, og den vokser fortsatt.

Tall som forteller historien om en global kulturell revolusjon

Det er lett å si at koreansk og asiatisk innhold «er stort nå» — tallene bak fenomenet gir imidlertid en mer presis forståelse av det faktiske omfanget. Disse nøkkeltallene fra de siste par årene illustrerer hva som faktisk har skjedd i det globale underholdningsmarkedet, og hvorfor ingen seriøs innholdsaktør lenger kan ignorere Øst-Asia.

Plattformtesten: Hvem har det beste asiatiske tilbudet i Norge?

La oss starte med det praktiske: Hvilken plattform er best for deg som vil fordype deg i asiatisk film og TV? Netflix er den udiskutable vinneren for koreansk innhold, og det skyldes ikke bare mengden — selv om biblioteket er imponerende med over 500 koreanske titler i det norske markedet — men kvaliteten på investeringene. Netflix har produsert originalt koreansk innhold som Kingdom, Sweet Home, Hellbound og selvfølgelig Squid Game, serier som er designet for å appellere til et globalt publikum uten å miste det særpreget som gjør koreansk fortelling interessant. I tillegg har de sikret rettighetene til et bredt utvalg klassisk K-drama og koreansk kino, inkludert deler av Bong Joon-hos filmografi og Park Chan-wooks viktigste verk.

For anime er situasjonen mer fragmentert, og det er viktig å forstå at ingen enkeltplattform gir deg alt. Crunchyroll er den primære destinasjonen med det bredeste biblioteket, inkludert nesten all nyere anime i simulcast — det vil si nye episoder tilgjengelig samme dag som de sendes i Japan. Norsk undertekst er derimot mangelvare på Crunchyroll; man er i praksis avhengig av engelske tekster for det meste av innholdet. Netflix har investert i eksklusive anime-produksjoner, men det generelle animebibliotekets bredde skrumper fordi avtalene med japanske studioer er kompliserte og rettighetene er svært fragmenterte. Max (tidligere HBO Max) har noen perler av japanske filmer gjennom et kuratert utvalg, men er ikke et primærvalg for systematisk utforsking av Øst-Asia.

For dem som virkelig vil gå i dybden — særlig på eldre japansk kino fra Kurosawa, Ozu og Mizoguchi — er Mubi den åpenbare plattformen, med et kuratert bibliotek av klassikere som er vanskelig å finne andre steder og som presenteres med kontekst og bakgrunnsinformasjon. Amazon Prime Video har overrasket positivt med noen japanske og indiske produksjoner. Konklusjonen er at du sannsynligvis trenger to eller tre abonnementer for å dekke det asiatiske innholdslandskapet skikkelig: Netflix for koreansk og moderne asiatisk innhold, Crunchyroll for anime, og Mubi for kinematografisk dybde. Det koster penger, men det samlede biblioteket du får tilgang til er langt rikere enn det europeiske og amerikanske innholdet du betaler for på de andre plattformene.

De store navnene du må kjenne — og filmene som definerte en æra

Enhver seriøs utforsking av koreansk kino begynner med Bong Joon-ho. Regissøren fra Daegu har over to tiår bygget en filmografi som beveger seg sømløst mellom sjangre: Memories of Murder (2003) er en mesterlig krimthriller basert på en faktisk uoppklart drapsrekke fra 1980-tallets Korea, The Host (2006) er et monsterfilmdrama som brutalt kommenterer koreansk-amerikanske politiske relasjoner under overflaten av en effektiv sjangerfilm, og Mother (2009) er kanskje det mest emosjonelt knusende av dem alle — en studie i morsinstinkt og klassejustis som sitter i brystet lenge etter rulleteksten. Parasite er hans mest tilgjengelige film for et vestlig publikum, en finstilt klasseanalyse pakket inn i en sjangerpirouette som begynner som letthjertet komedie og ender som noe langt mørkere og mer urovekkende.

Park Chan-wook er den andre store pilaren i koreansk kino, og den mer krevende av de to. Hevndramaet Oldboy (2003) — del av den såkalte Hevntrilogien — er en av de mest intense visuelle opplevelsene i moderne kino, berømt for sin lange gangslagskamp mot én enkelt motstander i en korridor, og for en slutt som setter seg fast i mageregionen uker etter visningen. Hans mer tilgjengelige filmer Decision to Leave (2022) og The Handmaiden (2016) viser en regissør på toppen av sitt visuelle og narrative spill, og begge er strålende inngangsdører for dem som er usikre på om de er klare for Oldbboys mer ekstreme register. I tillegg må man nevne Lee Chang-dong, som lager saktere, mer kontemplative filmer som Burning (2018) — en atmosfærisk thriller løst basert på Haruki Murakamis novelle «Låve i brann» — og Poetry (2010), to filmer som krever tålmodighet, men som belønner med etterklang som varer i uker.

På japansk side er Hayao Miyazaki og Studio Ghibli det åpenbare startpunktet for de fleste. Min nabo Totoro, Prinsesse Mononoke og Spirited Away er ikke bare barnlige eventyrfilmer — de er lesbare som komplekse allegorier om natur og sivilisasjon, barndom og voksenliv, tradisjon og modernitet. Miyazakis foreløpig siste film, The Boy and the Heron (2023), var et triumferende og sorgfullt tilbakeblikk fra en 82 år gammel mester, og vant Oscar for beste animerte film. Men japansk kino rommer langt mer enn Ghibli: Hirokazu Koreeda lager filmer om familier og tilhørighet med en ømhet og presisjon som ikke ligner noe annet — Shoplifters og Monster er begge essensiell visning — og Ryūsuke Hamaguchi er med Drive My Car blitt en av sin generasjons viktigste stemmer i verdens kino.

Hva gjør koreansk fortelling så unik? En ekspert forklarer

Den koreanske filmindustrien har siden slutten av 1990-tallet nørt frem en generasjon regissører som er dypt skolert i verdenskinoens klassikere — fra Hitchcock og Kubrick til den franske nybølgen og japansk gullalderkino — men som forteller historier som er rotfestet i koreansk sosial og politisk virkelighet. Resultatet er et særegent filmspråk som kombinerer sjangerbeherskelse med tematisk ambisjon på en måte vi sjelden ser i Hollywood-produksjoner med tilsvarende budsjetter. Kine Hammer Sørlie, filmkritiker og lektor ved Universitetet i Oslo, setter ord på det slik:

"Koreansk film har noe vestlig underholdning har mistet: viljen til å la karakterene bære konsekvensene av sine valg helt ut. Det finnes ingen trygg landing på slutten av Parasite eller Mother — og det er akkurat det som gjør dem så ekstraordinære og så umulige å riste av seg. Koreanske regissører er ikke redde for å la oss bli ukomfortable."

K-drama som kunstform — hva gjør det så vanedannende?

Det er noe nesten vitenskapelig fascinerende ved fenomenet K-drama-avhengighet. Folk som er vant til å se én episode av en britisk miniserie og legge seg, forteller om netter der de bare «skulle se én episode til» av Crash Landing on You eller Reply 1988 og våknet opp med glødende ansikter av skamfølelse og glede klokken tre om natten. Hva er formelen? K-drama er i sin tradisjonelle form korte serier — gjerne 16 til 20 episoder av omtrent 60 minutter — der én sammenhengende historie fortelles fra begynnelse til slutt uten behov for mange sesonger og åpne cliffhangers. Det betyr at fortellingen drives fremover med en intensitet og hensikt som mangelfulle amerikanske nettverkserier med ti sesonger ikke kan matche.

Romantiske K-drama har dessuten utviklet et sett med narrative virkemidler som fungerer utmerket for dem de er myntet på. Den kjente «enemies to lovers»-tropen, misforståelser som drar ut spenningen og et vell av nær-kyss som aldri fullendes — alt dette er velprøvde formler, men de utføres med en emosjonell presisjon og skuespillerkunst som gjør dem uimotståelige for den som først har gitt seg hen. Karakterene er gjerne mer komplekse enn man forventer av sjangeren: heltinnen er oftest ikke bare søt og klønete, men har et klart definert yrke, egne ambisjoner og et eget liv. Og herrollen er ikke en entydig drømmeprinse, men en mann med et sett med traumer og mangler som forklarer — uten å unnskylde — atferd som i en vestlig romkoms kontekst ville vært utilgivelig.

Men K-drama handler om langt mer enn romantikk. Sjangeren har de siste årene ekspandert kraftig inn i krim og thriller (Signal, Stranger), dystopi og sci-fi (Happiness, Dark Hole), historisk drama (Mr. Sunshine, Rookie Historian), medisindrama (Dr. Romantic, Hospital Playlist) og legal thriller (Vincenzo, Law School). Det er en fortellertradisjon som kan behandle enhver sjanger med seriøsitet og produksjonskvalitet, og de beste K-dramaene konkurrerer uten problemer med det ypperste fra Storbritannia og USA. For oss som testet et bredt utvalg, var det Hospital Playlist — en avslappet, varm serie om fem legevenninner på et sykehus i Seoul — som endte opp som den kanskje mest gjenspilte: den er som å bli invitert inn til den beste vennegjengen du aldri har hatt.

Squid Game under lupen — mer enn en blodig hype-konkurranse

Det er umulig å skrive om koreansk TV uten å dvele grundig ved Squid Game. Serien ble en global kulturell hendelse av dimensjoner verden knapt hadde sett siden Game of Thrones på sitt beste, og den fortjener mer enn hype-omtale — den fortjener seriøs analyse. På overflaten er det en blodig overlevelsekonkurranse der håpløst gjeldstyngede voksne deltar i overdimensjonerte barneleker der de tapende betaler med livet. Men det er en serie som opererer på mange lag simultant: den kommenterer sørkoreansk kapitalisme og klassemobilitet, den utforsker hva ekstrem fattigdom gjør med mellommenneskelig solidaritet, og den stiller spørsmål om hvem som egentlig er monstre — deltakerne, arrangørene eller det systemet som produserte dem begge.

Sesong 2, som kom i desember 2024, var en mer kontroversiell opplevelse. Der sesong 1 hadde fordelen av å bygge opp et fullstendig univers fra bunnen av med karakterer vi ikke kjente og en mekanikk vi ikke forsto, måtte sesong 2 leve med de enorme forventningene det universet hadde skapt — og det er en nesten umulig oppgave. Resultatet er en sesong som i de beste øyeblikkene er like brutalt effektiv som forgjengeren, særlig i scener der karakterkompleksitet settes på prøve under presset av spillene. Men sesongen lider under sin delstatus: den slutter uten tilfredsstillende resolusjon, noe som vil skuffe seere som satte pris på den narrative helheten i sesong 1. Ikke desto mindre beholder serien sin evne til å overraske, og produksjonsverdiene er imponerende på ethvert nivå.

Det som er viktig å forstå om Squid Game i en bredere kontekst, er hva den representerer for koreansk underholdnings globale posisjon. Den beviste at et program med koreanske skuespillere, koreansk dialog og en fortelling dypt forankret i sørkoreansk sosial virkelighet kan nå alle hjørner av verden uten at det kulturspesifikke innholdet er en hindring — tvert imot er det en attraksjon, fordi det er ekte og rotfestet. Det åpnet dørene for en ny bølge av ambisiøs koreansk originalproduksjon på Netflix og andre plattformer, og endret bransjelogikken rundt internasjonalt innhold permanent: det lokale er nå det globale.

Fra Parasite til Past Lives — koreansk kino i absolutt verdensklasse

Koreansk kino var i verdensklasse lenge før Parasite vant Oscar. Hevntrilogien til Park Chan-wook, Memories of Murder og The Host til Bong Joon-ho, Kim Jee-woons I Saw the Devil — alt dette ble produsert i det første tiåret av 2000-tallet og er fremdeles blant de mest anerkjente filmene i verdenskinoens moderne historie. Det som har endret seg er ikke kvaliteten på det som kommer fra den koreanske filmindustrien, men verdens oppmerksomhet rundt det. Siden Parasite har filmer som Decision to Leave, A Tale of Two Sisters og The Wailing fått den internasjonale anerkjennelsen de fortjener, og katalogen av undervurderte koreanske filmer er fortsatt svulmende for den som er villig til å grave.

Past Lives fra 2023, skrevet og regissert av Celine Song — en koreansk-kanadisk regissør i sitt spillefilmdebut — var en av de vakreste filmene dette tiåret har produsert. Det er historien om to barndomskjærester fra Seoul som separeres da den ene emigrerer til Canada, og møtes igjen som voksne i New York, begge med hele livet de har levd mellom seg i mellomtiden. Filmen er nesten smertefull i sin nærgåenhet mot hva det vil si å forlate en versjon av seg selv bak seg, og hva som skjer med menneskene og stedene man ikke valgte. Den ble nominert til Oscar for beste film og beste originalmanus, og er ubestridt ett av tiårets viktigste filmbidrag — og alt for lite sett av norsk publikum.

Det som kjennetegner det beste av koreansk kino er en villighet til å la tematisk tyngde og sjangermessig presisjon eksistere side om side. Parasite er på én gang en bunnløs komedie om klassesnobbing og et dystert mareritt om systemisk ulikhet. The Wailing fra 2016 er en horror-mysterium-folkeeventyr-hybride som ikke kan puttes i noen boks, men som er umulig å riste av seg. Train to Busan fra 2016 er en av de beste zombiefilmene noensinne laget — ikke fordi zombiene er spesielt interessante, men fordi karakterene og den relasjonelle dramatikken er det. Koreansk film stoler på at publikum kan håndtere kompleksitet og ambivalens, og det er kanskje det mest forfriskende ved hele tradisjonen.

Nøkkeltall fra det asiatiske innholdsmarkedet

Koreansk og asiatisk innhold er ikke lenger et nisjefenomen — det er en industriell og kulturell kraft av global rekkevidde. Tallene nedenfor gir et presist bilde av omfanget og vekstkraften i dette markedet, sett fra et globalt og norsk perspektiv.

Japansk og kinesisk: Det du risikerer å gå glipp av

Mye av hype-samtalen om asiatisk innhold dreier seg om Korea, men japansk film og anime er et like rikt univers som fortjener like mye oppmerksomhet. Drive My Car av Ryūsuke Hamaguchi er en tre timer lang film basert på Haruki Murakamis novelle, og den er et av de mest ekstraordinære filmopplevelsene moderne kino har å by på: en langsomtbrennende meditasjon over sorg, kunst og menneskelig tilkobling, der en teaterregissør arbeider seg gjennom sin avdøde kones hemmeligheter gjennom innstuderingen av Tsjekhov. Den vant Oscar for beste internasjonale film i 2022 og er uten tvil en film du husker resten av livet — men den krever at du gir den den roen og konsentrasjonen den ber om.

Anime som kunstform har i løpet av de siste ti årene beveget seg fra subkulturell nisje til mainstream på en måte knapt noen forutså. Angrep på Titan, Demon Slayer, Jujutsu Kaisen og One Piece er navn norske tenåringer kjenner like godt som Harry Potter og Marvel, og animeproduksjoner fra studioer som MAPPA, Bones og Production I.G holder et teknisk og narrativt nivå som er hinsides det man finner i vestlig animasjon. For voksne seere som er skeptiske til sjangeren: prøv Fullmetal Alchemist: Brotherhood for episk narrativ med emosjonell tyngde, Neon Genesis Evangelion for psykologisk intensitet av høy orden, eller Mushishi for sin kontemplative og nærmest mediterende fortelling om naturfenomener og menneskelig erfaring.

Taiwansk og kinesisk drama er en underdiskutert kategori med store kvalitetsverk. Taiwan produserer intrikate krimdramer og romantiske serier med en tone som skiller seg subtilt fra koreanske motstykker — det er gjerne mer melankolsk og litterært anlagt, og serien Someday or One Day er et godt eksempel på produksjoner som har funnet et internasjonalt publikum. Kinesisk drama er mer krevende å anbefale ukritisk: det finnes storslåtte historiske epos som Nirvana in Fire og Story of Yanxi Palace, men plattformtilgangen i Norge er begrenset. Sørøst-Asia er verdt å følge med på — Thailand produserer stadig mer høykvalitets innhold, fra Boy's Love-serier med dedikerte internasjonale fanbaser til thrillere som Hunger og den elegante juksefilm-thrilleren Bad Genius.

Undertekster, dubbing og den kulturelle oversettelsesutfordringen

En av de mest undervurderte aspektene ved å se asiatisk innhold som norsk seer er spørsmålet om undertekster. Netflix bruker automatisk oversatte undertekster av varierende kvalitet — noen ganger utmerkede, noen ganger direkte misvisende i sine valg. Den virale debatten etter Squid Games lansering, der oversettere og koreansk-kyndige fans dokumenterte grove feil i de engelske undertekstene som mistet viktige nyanser av klassespørsmål og karaktermotivasjon, var en nyttig påminnelse om at en undertekst ikke er nøytral. Den er en oversettelseshandling som involverer valg om hva som prioriteres, hva som lar seg overføre og hva som nødvendigvis går tapt — og disse valgene påvirker hva du faktisk opplever som seer.

Norske undertekster for asiatisk innhold finnes på noen plattformer, men er langt fra konsistente i kvalitet eller tilgjengelighet. For de fleste anime er man henvist til engelske tekster, og for eldre koreansk og japansk kino er norsk tilgjengelighet svært varierende. Det er en praktisk barriere for mange norske seere, og det er verdt å si klart: du mister noe ved å se disse filmene og seriene med dårlige undertekster. Den emosjonelle presisjonen i koreansk dialog — der høflighetsformer, aldersspesifikke talemåter og sosiale hierarkier er kodet inn i hvert eneste valg av pronomen og verb — lar seg aldri fullstendig formidle på norsk eller engelsk, men gode undertekster kan gjøre deg oppmerksom på at det er noe der du ikke fullt ut ser.

Det positive er at asiatisk innhold har vist seg å være en fantastisk motivasjon for språklæring. En rekke norske entusiaster rapporterer at de har begynt å lære koreansk eller japansk etter å ha sett nok drama og anime til at de begynte å plukke opp ord og uttrykk. Duolingo rapporterte en massiv vekst i antall koreansk-lærende globalt i kjølvannet av Squid Game, og det er noe genuint fint med at kulturelt innhold kan åpne dørene til et nytt språk og en ny verden. Det tar normalt to til tre år med dedikert studie å nå funksjonelt nivå i koreansk, men mange K-drama-fans oppdager at det aldri føltes som en byrde — motivasjonen driver seg selv.

Når en serie blir en livsendrende opplevelse

Vi snakket med norske K-drama-entusiaster om hva som skjedde da de falt for asiatisk underholdning — og historiene handler sjelden bare om underholdning. For mange er det en kulturell åpenbaring som har endret interesser, vennekrets og til og med livsbane. Sigrid Aas fra Bergen er én av dem.

"Jeg hadde aldri trodd at jeg ville lære meg koreansk. Så så jeg My Mister, og det var som om noe klikket på plass. Jeg begynte å søke opp ord jeg hørte, laste ned apper, og et år senere bestod jeg TOPIK II-eksamenen. K-drama endret livet mitt bokstavelig talt — og My Mister er fremdeles den beste serien jeg noensinne har sett."

Vår dom — hva er verdt å se, og hva kan du trygt hoppe over?

Etter seks måneder med systematisk innholdskonsum kan vi gi noen ærlige anbefalinger. Starter du fra null? Se Parasite — den er mer tilgjengelig enn ryktet tilsier, og den gir deg umiddelbart en forståelse for hva koreansk fortelling kan gjøre med sjanger og tematikk. Deretter: Train to Busan for sjokkterapi og følelseskatarsis av det effektive slaget, Burning for den som vil ha noe mer ambisiøst og atmosfærisk, og Past Lives for den dypest romantiske og melankolske filmopplevelsen de siste ti år har å by på. For TV-serier er My Mister den beste koreanske serien vi har sett — et langsomtbrennende drama om to brente mennesker som gjenoppdager menneskeverd i hverandres selskap — og Hospital Playlist er en nær perfekt serie om vennskap og profesjonalitet under press. Crash Landing on You er skamløs romantisk TV på høyt nivå, og Signal er den beste krimthrilleren vi har sett siden The Wire.

Hva bør du hoppe over? Det er fristende å anbefale absolutt alt, men ærligheten krever forbehold. Mange av de mest hype-ede eldre romanseriene — Descendants of the Sun, Boys Over Flowers — er daterte i sine kjønnsroller på en måte som av og til er nostalgisk fornøyelig, men like gjerne kan virke støtende for moderne seere. Squid Game sesong 2 er seværdig, men ikke noe du trenger å ruse på: vurder å vente til sesong 3 er klar og se dem sammenhengende for en bedre totalopplevelse. For anime: unngå å starte med noe for langt og uoversiktlig — One Piece er over 1 100 episoder og forutsetter stor tålmodighet — og prøv heller kortere, selvstendige fortellinger som Spirited Away, Your Name, A Silent Voice eller Fullmetal Alchemist: Brotherhood.

Er hypen verdt det? Absolutt — men med ett viktig forbehold: asiatisk underholdning er ikke én ting, og ikke alt er like bra. Det finnes dårlig K-drama akkurat som det finnes dårlig Netflix-drama, og det finnes animeserie som er skadet av sin egen popularitet og markedslogikk. Men de beste — Parasite, My Mister, Drive My Car, Spirited Away, Past Lives — er blant de fineste produksjonene noe land og noen kultur har levert i dette tiåret. Det samlede nivået er mer enn tilstrekkelig til å gjøre den reisen du er nødt til å ta for å finne dine egne favoritter verdt ethvert minutt. Og husk: for hvert Squid Game alle snakker om, finnes det et My Mister eller et Burning som venter på deg i stillhet, klar til å bli noe du tar med deg resten av livet.