De usynlige kvinnene som bygde romfarten fra bunnen av

De som ingen nevnte

Når du tenker på Apollo-mondlandingenene i 1969, tenker du på Buzz Aldrin og Neil Armstrong som går på månen. Du tenker på Mission Control i Houston. Du tenker på rakettene. Du tenker sjelden på kvinnene som gjorde alt det mulig.

I Apollo-programmet jobbet omkring 1000-2000 kvinner — nøyaktig antall er usikkert fordi mange av jobbene deres ble klassifisert som «administrative» eller «support». Men de var ikke administrative. De var vitenskapsfolk, ingeniører, programmerere — mennesker uten hvem Apollo aldri ville ha fungert.

Fem av disse kvinnene ble noen gangkende navn. Men mange ble glemt.

Katherine Johnson: Hodet som gjorde beregninger

Katherine Johnson løste ligninger i hodet sitt som ville kreve datamaskiner i dag. Hun var matematiker — en «human computer» som NASA kalte henne. Hennes oppgave var å beregne banen som John Glenn skulle fly på. Hun gjorde beregningene for hånd, skrev dem ned, og sendte dem til rakettingeniørene.

Da NASA skaffet seg de første elektroniske datamaskinene (IBM 7090), trodde ingeniørene at maskinene skulle erstatte menneskene. Men de byttet ikke. I stedet brukte de både human computers og elektronisk computers — som sjekk på hverandre. Katherine ville fortsatt løse problemene, maskinene ville løse dem, og så sammenlignet de svarene.

«Hvis resultatene ikke passet, så ville vi sitte ned og finne ut hvor. Det var måten vi bygde tillit,» fortalte hun senere. Hun levde til 2020 og ble til slutt anerkjent som en av de viktigste mennesker i romfarten.

Men for 50 år siden var hun bare «the girl who calculated orbits» — og hun gjorde ikke mye oppstyr over det.

De andre som fulgte

Christine Darden — en ingeniør som jobbet på «sonic booms» — lydbølgene fra raketter når de gjennombryter lydbarrieren. Hennes forskning var avgjørende for å forstå hvordan raketter ville oppføre seg. Hun kalles sjelden ved sitt navn i lærebøker.

Mary Jackson — også matematiker, som senere blev ingeniør. Hun skrev rapporter som ble klassifisert — som betyr at jobben hennes ble gjort, men ikke kunne deles offentlig. Hundrevis av sider av hennes arbeid finnes fortsatt i arkiver som få leser.

Dorothy Vaughan — som var leder for en gruppe på 40 svarte kvinnelige matematikere. Hun lærte seg programmering fordi hun så at det var fremtiden. Hun skrev manualene som andre programmerer brukte. Hennes navn står på dokumenter som refereres til daglig.

Barbara Underwood — databasedesigner som bygget systemene hvor Apollo-data ble lagret og hentet. Uten hennes arbeid med data-organisering, ville ikke kontrollen kunne fungert.

Hvordan de endret romfarten

Disse kvinnene gjorde ikke bare ein ting. De gjorde tusen ting. De løste problemer som ingen hadde løst før. De skrev de første programmeringskodene. De designet databasesystemer. De beregnet baner. De analyserte data.

En ting som ofte overses: mange av disse kvinnene jobbet under apartheid-lignende forhold. Sorte kvinner kunne ikke spise i samme kafeteria som hvite kvinner på NASA-anlegget. Men de jobbet likevel. De gjorde jobben sin likevel. De var ingeniørers og vitenskapfolk likevel.

Det viktigste de gjorde var å bevise at kvinnenes hjerner var like god til vitenskap som menns hjerner. Det var ikke en subtil ting — det var påtvingende bevis, akseptet av verden, gjennom Apollo-landingen. Når mennesker landet på månen, viste verden at kvinners intellekt var essensielt til å gjøre det mulig.

Og likevel ble de glemt. Det kreves en film i 2016 («Hidden Figures») for at verden skulle begynne å huske dem.

Tall og trender

Av de omkring 400 000 mennesker som jobbet på Apollo-programmet direkte eller indirekte, var omkring 30% kvinner i noen form. Mange av jobbene var klassifisert og blitt «usynlig» i historiebøkene. I dag er NASA-arkivene gradvis blitt declassified — hundrevis av rapporter fra kvinneingeniører kommer til lys.

Fra en som fulgte deres spor

En moderne NASA-vitenskapsfolk reflekterer over arven fra disse kvinnene.