Voyager 1 vs Voyager 2 — tvillingenes ulike skjebner

Menneskets mest fjerne sendebud

Sommeren 1977 skjøt NASA opp to identiske romsonder fra Cape Canaveral i Florida. Voyager 2 gikk først, 20. august 1977, mens Voyager 1 fulgte 5. september på en raskere og kortere bane. Sondene var bygget for å vare i fem år, men sender fortsatt data hjem nesten et halvt århundre senere.

Begge sondene bærer en hilsen til eventuelle andre livsformer de måtte møte, en gullbelagt plate NASA kaller en slags tidskapsel.

Selv om sondene er identiske, har de tatt helt ulike veier gjennom solsystemet.

Oppdragene deres

Opprinnelig var Voyager-oppdraget finansiert for å studere bare Jupiter og Saturn. Ferden utnyttet en sjelden plassering av Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun, som ifølge NASA inntreffer om lag hvert 175. år og lar en sonde svinge fra planet til planet ved hjelp av gravitasjonsassistanse.

Voyager 1 passerte Jupiter 5. mars 1979 og Saturn 12. november 1980. Banen forbi Saturn-månen Titan sendte den nordover, ut av planetenes baneplan. Voyager 2 passerte Jupiter 9. juli 1979 og Saturn 25. august 1981, og fortsatte til Uranus 24. januar 1986 og Neptun 25. august 1989. Voyager 2 er den eneste romsonden som har studert alle de fire kjempeplanetene på nært hold.

Oppdagelser og vitenskapelige funn

Ved Jupiter viste Voyager-sondene at Den store røde flekken er et komplekst stormsystem, og oppdaget aktiv vulkanisme på månen Io – første gang aktive vulkaner ble sett på et annet legeme i solsystemet. De fant også en svak ring rundt Jupiter og de nye småmånene Adrastea, Metis og Thebe.

Ved Saturn fant sondene uventede strukturer i ringene, som «eiker» i B-ringen, og målte vinder på opptil 1 800 km/t. Ved Uranus påviste Voyager 2 for første gang et magnetfelt rundt planeten.

Ved Neptun ble Voyager 2 det første menneskeskapte objektet som har passert planeten. Der oppdaget den fem måner, fire ringer og en stor mørk flekk, og fotograferte en «vulkan» av nitrogenis på månen Triton.

Til sammen utforsket de to sondene alle de ytre kjempeplanetene, 48 av månene deres og ring- og magnetfeltsystemene rundt dem.

Der de er nå — i interstellart rom

Begge sondene er nå i interstellart rom. Voyager 1 nådde interstellart rom 25. august 2012, og Voyager 2 fulgte 5. november 2018. Voyager 1 beveger seg oppover, bort fra planetenes baneplan, mens Voyager 2 går under det.

I april 2026 var Voyager 1 mer enn 25 milliarder kilometer fra Jorden, og kommandoer brukte rundt 23 timer på å nå fram. Voyager 1 er også raskest: om lag 3,6 AU per år, mot 3,3 AU for Voyager 2. Siden 17. februar 1998 har Voyager 1 vært det fjerneste menneskeskapte objektet.

Tall og sammenligninger

Sondene får strøm fra radioisotopgeneratorer som omdanner varme fra plutonium til elektrisitet, og hver av dem mister om lag 4 watt i året. Hver sonde har 10 instrumenter; siden 2024 er to vitenskapsinstrumenter slått av på hver sonde, i tillegg til instrumentene som bare ble brukt under planetpasseringene.

Deres arv og framtiden

I april 2026 slo NASA av instrumentet LECP på Voyager 1, slik at sonden nå har to vitenskapsinstrumenter i drift: ett som lytter etter plasmabølger og ett som måler magnetfelt.

Med et energisparetiltak kalt «Big Bang» har ingeniørene ved JPL frigjort nok strøm til at Voyager 2 kan holde tre vitenskapsinstrumenter i drift lenger enn ventet. Uten tiltaket måtte enda et instrument på Voyager 2 ha vært slått av før utgangen av 2026.

Begge sondene bærer Golden Record, en 12-tommers gullbelagt kobberplate med bilder, naturlyder, musikk fra ulike kulturer og hilsener på 55 språk.