En gjennomgang av hvordan UV-desinfeksjon, omvendt osmose, aktivt karbon og elektrokoagulering renser vann, og hvilke forurensninger hver metode ikke fjerner. Kildene er Mattilsynet, NGU og det amerikanske miljøvernbyrået EPA.

Kort fortalt

UV-desinfeksjon
Dreper bakterier, virus og protozoer, men fjerner ikke kjemikalier (EPA WaterSense)
Omvendt osmose
Et typisk husholdningsanlegg bruker minst 5 liter avløpsvann per liter renset vann (EPA WaterSense)
Aktivt karbon
Fjerner ikke nitrat, bakterier eller mineraler i vannet (EPA WaterSense)
Radon i fjellbrønner
Ca. 15 % av norske fjellbrønner ligger over anbefalt grense på 500 Bq/l (NGU)
Fluor i fjellbrønner
Over 15 % av fjellbrønnene har fluorinnhold som kan skade tenner under utvikling (NGU)
Drikkevannsforskriften
Regulerer trygg levering av drikkevann fra offentlige vannverk (Lovdata)
Innhold i artikkelen (7)
  1. Vannrensing blir stadig viktigere
  2. UV-desinfeksjon: dreper mikrober, ikke kjemikalier
  3. Omvendt osmose: fjerner mest, men bruker vann
  4. Vannkvalitet i norske fjellbrønner
  5. Aktivt karbon: bedre smak, ingen barriere mot bakterier
  6. Elektrokoagulering: hovedsakelig en industriell metode
  7. Ingen løsning fjerner alt

Vannrensing blir stadig viktigere

Drikkevann fra offentlige vannverk er regulert av drikkevannsforskriften, som skal sikre trygg levering av tilstrekkelige mengder helsemessig trygt drikkevann som er klart og uten fremtredende lukt, smak og farge.

Private brønner og borehull faller utenfor forskriften, og ansvaret for vannkvaliteten ligger hos brønneieren selv. Mattilsynet og Norges geologiske undersøkelse (NGU) anbefaler at brønnvann testes for blant annet E. coli, radon, fluor og uran før man velger renseteknologi, siden ulike teknologier løser ulike problemer.

De mest brukte teknologiene er UV-desinfeksjon, omvendt osmose, aktivt karbon og elektrokoagulering. Ifølge EPAs veileder for vannrenseteknologier finnes det ingen enkelt teknologi som fjerner alle typer forurensning — mange systemer kombinerer flere metoder for å dekke ulike behov.

Renseteknologier for vann fungerer svært forskjellig, og ingen av dem fjerner alt.
Renseteknologier for vann fungerer svært forskjellig, og ingen av dem fjerner alt.

UV-desinfeksjon: dreper mikrober, ikke kjemikalier

UV-desinfeksjon leder vann gjennom en kammer med en UV-lampe som inaktiverer bakterier, virus og protozoer, ifølge EPAs veileder for vannrenseteknologier.

Metoden fjerner ikke kjemikalier som tungmetaller eller organiske stoffer, og krever at vannet er klart og forhåndsfiltrert — grumsete vann skjermer mikroorganismer fra UV-lyset og reduserer effekten, ifølge CDCs oversikt over hjemmevannbehandling. UV-behandling bruker ikke ekstra vann.

Annonse

Omvendt osmose: fjerner mest, men bruker vann

Omvendt osmose presser vann gjennom en membran som stopper løste salter og mange organiske stoffer. Ifølge EPAs veileder for vannrenseteknologier kan teknologien redusere natrium, nitrat, sprøytemidler, dioksiner, kloroform og petroleumsprodukter, men den fjerner ikke alle uorganiske og organiske forurensninger, og den tar samtidig bort gunstige mineraler som kalsium.

Metoden gir avløpsvann: EPA anslår at et typisk husholdningsanlegg for omvendt osmose bruker minst fem liter vann for hver liter renset vann, mens mindre effektive anlegg kan bruke opptil ti liter. Anlegg merket WaterSense bruker 2,3 liter avløpsvann eller mindre per liter renset vann.

Vannkvalitet i norske fjellbrønner

Rundt 15 prosent av norske fjellbrønner har radonkonsentrasjoner over den anbefalte grensen på 500 Bq/l, og fluorinnholdet i mer enn 15 prosent av fjellbrønnene er høyt nok til å kunne skade tenner under utvikling, ifølge Norges geologiske undersøkelse (NGU). Grenseverdien for fluor i drikkevann er 1,5 mg/l. Radon fjernes normalt ved lufting av vannet, ikke med aktivt kullfilter, mens fluor kan reduseres med membranfiltrering eller ionebytting, ifølge samme kilde.

Annonse

Aktivt karbon: bedre smak, ingen barriere mot bakterier

Aktivt karbon forbedrer smak og lukt ved å binde klor og enkelte organiske stoffer. Ifølge EPAs veileder for vannrenseteknologier kan noen karbonfiltre også redusere klorbiprodukter, løsemidler og sprøytemidler, men filtrene fjerner ikke nitrat, bakterier eller mineraler i vannet.

Brita opplyser at selskapets Maxtra-filterkanner reduserer klor og smakspåvirkende stoffer, spor av visse ugressmidler, plantevernmidler og legemidler, samt metaller som bly og kobber. Slike filterkanner er et eksempel på aktivt karbon i praksis, og er ikke beskrevet som en barriere mot bakterier eller virus.

Elektrokoagulering: hovedsakelig en industriell metode

Elektrokoagulering bruker elektrisk strøm til å løse opp en offermetallelektrode, ofte av jern eller aluminium. Metallionene reagerer med hydroksidioner som dannes ved katoden, og danner flokker som fanger opp partikler gjennom sedimentering og flotasjon, ifølge en forskningsgjennomgang i PMC.

Metoden brukes i dag hovedsakelig til industrielt avløpsvann — blant annet fra tekstil-, næringsmiddel- og metallindustrien — for å fjerne krom, cyanid, fargestoffer og oljeholdig avløpsvann. Utfordringer er at elektrodene brytes ned og må byttes regelmessig, at prosessen krever mye strøm, og at den fungerer dårligere på vann med lav elektrisk ledningsevne, ifølge samme kilde.

Ingen løsning fjerner alt

Ingen enkelt teknologi fjerner alle typer forurensning. UV dreper mikrober, men lar kjemikalier passere. Omvendt osmose fjerner det meste, men bruker vann og tar bort mineraler. Aktivt karbon forbedrer smak, men er ingen barriere mot bakterier. Elektrokoagulering er i hovedsak en industriell metode for avløpsvann, ifølge EPAs veileder for vannrenseteknologier og forskningsgjennomgangen i PMC.

For private brønner anbefaler Mattilsynet og NGU at vannet testes før man velger behandling, siden riktig løsning avhenger av hva analysen faktisk viser — for eksempel bakterier, radon, fluor eller nitrat.

Annonse

Emner

Olav Sie Rotvær
Skrevet avOlav Sie RotværSkribent og utvikler

Olav Sie Rotvær skriver og drifter Norsk Næring. Han er utvikler, ikke journalist, og har ingen fagutdanning innenfor miljø & bærekraft. Artiklene bygger derfor på primærkilder som oppgis der påstanden gjøres.

Om forfatteren og hvordan artiklene kildebelegges →