Teknologier for vannrensing

Vannkvaliteten under press

Forurensning fra avløpsvann og jordbruksarealer kan påvirke vannkvaliteten i Norge, ifølge Store norske leksikon. Selv om landet har mye vann, er renhet ikke garantert. Dårlig vannkvalitet fører til miljøødeleggelser og kan gi helsemessige utfordringer. Valg av riktig renseteknologi krever kunnskap om lokale forhold og forurensningskilder.

Norske vannverk henter vesentlig overflatevann fra elver og innsjøer, mens grunnvann brukes i mindre utstrekning, ifølge Store norske leksikon. Vannverk omfatter magasinering, inntak, behandling og distribusjon av vann til offentlig og industrielt bruk, ifølge Store norske leksikon. Utfordringen ligger i å velge løsninger som passer de lokale vannkildene og forurensningsnivået.

Kjente renseteknologier

Kullfiltre brukes til vannrensing fordi aktivt kull har stor evne til å adsorbere andre stoffer, ifølge Store medisinske leksikon. Kjemisk rensing med aluminiumsulfat eller membranfiltrering brukes ofte for fjerning av farge, humus, bakterier og andre forurensninger, ifølge Store norske leksikon. Ved membranfiltrering brukes økt trykk for å presse vannet gjennom en semipermeabel membran som holder tilbake partikler og humus, ifølge Store norske leksikon.

Biologisk rensing bryter ned organiske forurensninger ved hjelp av vannets eller avløpets egne bakterier, og brukes primært for å fjerne organisk stoff, men kan også fjerne ammonium, nitrogen og fosfor, ifølge Store norske leksikon. Aktivslam-renseanlegg og biofilm-renseanlegg er de vanligste metodene for biologisk rensing av avløpsvann, ifølge Store norske leksikon. Hurtigsandfiltre med sand eller antrasitt brukes til å fjerne utfelte partikler etter kjemisk felling, ifølge Store norske leksikon.

Om renseeffekt

Renseeffekten varierer etter metode og forurensningstype. Biologisk rensing retter seg primært mot organisk stoff, mens kjemisk felling med aluminium, jern eller kalsium også brukes for å redusere fosfor, ifølge Store norske leksikon. Membranfiltrering kan skille ut kolloider, humus og andre forurensninger, og i Norge finnes det per 2004 mer enn 100 anlegg for fjerning av humus fra drikkevann, ifølge Store norske leksikon.

Implementering og utfordringer

For å beskytte drikkevannskilder mot forurensninger, er klausulering hovedregelen i Norge, ifølge Store norske leksikon. Grunnvannsforgiftning er langt på vei irreversibel, og giftstoffer kan bli tatt opp i næringskjeder i meget lang tid, ifølge Store norske leksikon. Overflatevann tas fra elver og innsjøer, og må forbehandles og renses før det når forbrukerne, ifølge Store norske leksikon.

Nasjonal plan for våtmarksrestaurering pekte på aktuelle våtmarkssystemer for restaurering eller rehabilitering i perioden 2014–2018, ifølge Store norske leksikon. Hensikten var å bedre livsvilkårene for truede arter, sikre truede naturtyper og gi økte økosystemtjenester som bedret vannkvalitet og flomdemping, ifølge Store norske leksikon.

Membranfiltrering og naturlig rensing

Omvendt osmose brukes blant annet til å avsalte havvann, og i 2004 ble det produsert bortimot fire millioner kubikkmeter ferskvann per døgn fra sjø- eller brakkvann ved hjelp av denne teknikken, ifølge Store norske leksikon.

Våtmarker bidrar til bedret vannkvalitet, demper flom og lagrer karbon, ifølge Store norske leksikon og Lille norske leksikon. Nesten ingen andre land i Europa har så mange ulike planter og dyrearter i våtmarkene som Norge, ifølge Lille norske leksikon. Vern og restaurering av våtmarker står sentralt i naturvernarbeidet, ifølge Store norske leksikon.

Investering i framtiden

Rent vann er en forutsetning for liv og helse. Kommuner og bedrifter bør vurdere egnede renseteknologier ut fra lokale vannkilder og forurensningsnivå. Kombinasjoner av kjemisk, biologisk og membranbasert rensing gir fleksible løsninger for ulike behov.

Ved forurensede vannkilder vil helsemyndighetene ofte kreve koagulering og desinfisering i tillegg til annen rensing for å oppnå tilstrekkelig hygienisk sikkerhet, ifølge Store norske leksikon.