Musikk gjennom tiårene — sound av hver generasjon

1950-tallet: Elektrifiseringen — rock and roll er født

Før 1950-tallet var musikk akustisk. En band hadde et sett instrumenter – piano, bass, drums, og muligens en blåsgruppe. Så kom el-gitaren. En tynt menneske med et instrument som kunne forsterkes til å ødelegge øre og sinn. Alt endret seg.

El-gitaren introduserte distortion, feedback og nye muligheter for tone. En artist som Chuck Berry eller Elvis Presley kunne plutselig få en guitar til å skrike og stønne på måter som var – for samtiden – skandaløse. De eldre generasjonen var sjokkert. De unge var elektrifisert (bokstavelig talt).

Musikken fra 1950-tallet har et karakteristisk lyd: det er uppolert, råt, oppglødende. Det høres ut som unge mennesker som eksperimenterer med ny teknologi og finner ut at det er morsomt å bryte reglene. Det er grunnen til at dette tiåret fortsatt høres freskt og rebellisk ut i dag.

Tall og trender

1950-tallet markerte starten på den kommersielle rock and roll-industrien. Elvis Presley var den første platestjernen som tjente millioner av dollar – ikke fordi han var utmerket (han var god, men ikke revolusjonær), men fordi han representerte noe nytt som ungdom ville ha. I løpet av et tiår ble rock and roll den dominerende musikalske genren i Amerika og Europa. I dag, 70 år senere, er det fortsatt.

1960-tallet: Psykedelia og sosial revolusjon

Hvis 1950-tallet var rock and roll's vugge, var 1960-tallet dens tenåringsår — full av eksperimentering, regelbrudd og kaos. Beatles, Rolling Stones, og andre artister begynte å bruke musikken som politisk og kulturell uttalelse. Psykedeliske stoffer påvirket musikken. Studioer ble laboratorier for nye lydideer.

"1960-tallet var når musikken stoppet å være underholdning og begynte å være kunst. Og kunst som skapte både dyp kjærlighet og dyp motstand."

1970-tallet: Progressiv rock og disco — splittelsen

1970-tallet var en periode med veldig ulike retninger. På den ene siden hadde du progressive rock – lange, komplekse komposisjoner med klassiske orkestrale elementer. På den andre siden hadde du disco – enkelt, repetitivt, og designet for dans. De to tilnærmingene kunne ikke være mer ulike.

Progressive rock representerte kunst for kunstens skyld – låter som varte 20 minutter, med skiftinger av tempi og tonalitet. Disco representerte kroppslig nytelse – en enkel beat som du kunne danse til hele kvelden. Begge var populære, og begge skapte sterke meninger.

I dag høres 1970-tallet ut som et tiår hvor musikk eksploderte i alle retninger. Hvis du liker noe sjanger, finner du et mesterpiece fra 1970-tallet. Hvis du liker noe annet sjanger, finner du også det. Det gjør 70-tallet til en av de mest interessante tiårene i musikken.

1980-tallet: Synth-pop og MTV — musikk ble visuell

1980-tallet var da synth-instrumenter og elektronisk produksjon ble mainstream. Depeche Mode, Duran Duran, og andre syntelpop-artister skapte musikk som var kunstig, kalkulert og absurd – og det var fantastisk.

En stor teknologisk endring kom også: MTV lanserte i 1981, og plutselig måtte musikk også være visuell. Du kunne ikke bare gjøre bra musikk – du måtte også se bra ut. Dette prøvd kunstfolkene på nye måter. Noen hoppet på og laget musikalske musikkvideor. Andre motstod og insisterte på at musikk skulle høres, ikke ses.

1980-tallet høres ut som: kjemisk, optimistisk, glamorøs, og litt kunstig. Men det er kunstigs kunstfull. Det er perfekt for sitt tidsrom – dataalderen var i gang, og musikk fra 1980-tallet har akkurat samme kjemisk-optimistiske stemning som en personlig datamaskin fra den tiden.

1990-tallet til i dag — fragmentering og demokratisering

Etter 1990-tallet blir musikken mindre homogen. Grunge oppsto i Seattle, britpop i England, hip-hop eksploderte globalt, og elektronisk musikk splittets i hundrevis av subgenrer. Internett demokratiserte musikk – en artist trengter ikke lenger en platselskap for å bli hørt.

I dag er vi i en periode hvor alle epoker eksisterer samtidig. Du kan lytte til 1950-tallets rock, 1970-tallets jazz, 1980-tallets synth, og 1990-tallets indie på samme dag. Dette er både dårlig og godt – det gjøre musikken rik, men det gjøre det også harder å finne en fellesfølelse eller karakteristisk lyd for 'nå tiden'.

Fremtiden for musikk er uklar, men en ting er sikkert: det vil fortsatt være musikk. Mennesker vil fortsatt skape, og mennesker vil fortsatt lytte. Og hundre år fra nå vil noen si: 'Musikken fra 2020-tallet hadde sitt eget karakteristiske lyd – det var tentativ, usikkert, og delt mellom nostalgia og håp.' Slik er musikken. Den er alltid en speil av sin egen tid.