Hvordan underverdenene i verdensreligioner gjenspeiler angsten for døden

Mot mørkret — menneskehetens eldste reise

Før psykiatri, før filosofi, før medisin — hadde mennesker mytologier. Omtrent hver eneste mytologi som mennesker har oppfunnet, har en underverdenen. En plass under jorden, eller bak himlen, hvor de døde går, hvor sjeler blir dømt, hvor prøvelser venter.

Underverdenene er ikke tilfeldige. De avspeiler kulturenes verdier, fryktene, og håp. En kultur som verdsetter ære vil plassere skammen i underverdenen. En kultur med sterk sosial struktur vil ha underverdensmuligheter med rangering og dom.

Fra det eldgamle Mesopotamia til moderne Japan, hver kulturens underverdenen er unikt — og likevel erstattelig i sitt dypeste formål. Vi skal nedover, møte det mørkeste, og kanskje lære noe om hvem vi er.

Hades: Det klassiske paradigme

I gresk mytologi er Hades et stort rike hvor alle mennesker går etter døden. Charon, en ferryman, tar mennesker over elven Styx for en mynt. Hades selv sitter på en trone og styrer over de døde med mild, men ubarmhjertig autoritet.

Det mest interessante er at gresk Underverden ikke er primært et sted for straff — det er et sted for kjedsomhet. De døde fortsetter i en halvvirkeligheit, uten nytteverdi eller formål. Forfatterene brukte Hades som påminnelse om menneskehetens største frykt: å bli glemt.

Men det finnes unntagelser. Tartarus er dypere, mørkere for de som gjorde det verste — Titaner og gudesmiskjennere. For mennesker som både gode og onde, er det Asphodel-engene, med trist halvtilværelse.

Tall og trender

Underverdensmyter er universelle, men deres struktur varierer betydelig mellom kulturer basert på verdier.

Underverdenene på tvers av kulturer

Kristendommen og Helvete: Helt annet fra gresk Hades. Helvete er ikke bare ulykkelig — det er tortur. Straff er søt og eving Gud er dommer, og du får det du fortjener basert på dine handlinger på jorden.

Hindu-tradisjonens Naraka: Naraka betyr 'helvete', men det er interessant nok ikke permanent. Du blir på Naraka inntil karmaet ditt var betalt av, så ble du reinkarnert. Underverden er ikke endestasjonen — det er en pedagogisk innskytelse.

Norsk mytologi: Nordboene hadde ikke en klassisk underverdenen — de hadde en kosmisk isriket og en ildriket. Dødene gikk til Niflheim eller direkte til Hel.

Antikk egyptisk mytologi: Duat var en gjennomgang som de døde måtte navigere gjennom. Hvis du klarte testene, fikk du evig liv. Hvis du feilet, ble hjerte ditt spist av en monster.

Japansk buddhisme: Jigoku er lignende Naraka, men med spesifikke, detaljerte straff. Interessant er at det også er temporært — alt er forbigåande, selv straff.

Hva mytologi-forskerne tolker ut

En ledende klassisist forklarer hva underverdenene avspeiler om menneskene som oppfant dem.

"Underverdenene vi oppfinner forteller oss hva vi frykter mest. Gi meg en kulturs underverdenen, og jeg kan fortelle deg hvilket deres største angst er — straff, glemsel, isolasjon, eller sjel-utslettelse."

Hva underverdenene lærer oss

Mennesker lager mytologier for å håndtere usikkerheten om døden. Hver kultur prøver å svare på spørsmålet: 'Hva skjer etterpå?' Svarene de oppfinner sier mer om deres verdier enn om døden selv.

De er også fascinerende som psykologiske portaler. Psykologer har notert at kampene i underverdenen ofte representerer psykiske kamper — møtet handler ikke om en bokstavelig monster, men om konfrontasjonen med sitt eget indre mørke.

I dag, når færre mennesker tror på religiøs underverdenen, finner vi dem fortsatt i litteratur, film, og kunst. Underverdenene lever videre, fordi mennesket har fortsatt ikke løst sitt største mysterium.