Naturrestaurering i Norge — ny EU-lov og norske forpliktelser

En historisk lov for europeisk natur

EUs naturrestaureringslov (Regulation (EU) 2024/1991) er den mest ambisiøse naturlovgivningen i Europas historie. Europaparlamentet ble enig om den endelige lovteksten 27. februar 2024, og Rådet vedtok forordningen 17. juni 2024. Den trådte i kraft i EU 18. august 2024, ifølge regjeringens EØS-notat. Loven krever at EU-landene i fellesskap dekker minst 20 prosent av unionens landareal og 20 prosent av sjøarealet med restaureringstiltak innen 2030, og alle økosystemer som trenger restaurering innen 2050. For utvalgte naturtyper som ikke er i god tilstand, er kravet mer konkret: restaureringstiltak skal være satt inn på minst 30 prosent av arealet innen 2030, 60 prosent innen 2040 og 90 prosent innen 2050, ifølge Europaparlamentet.

Norge er ikke EU-medlem. EU-kommisjonen har merket regelverket som EØS-relevant, men EØS/EFTA-landene gjør sin egen selvstendige vurdering av relevansspørsmålet — og etter at rettsakten ble presentert for Spesialutvalget for miljø 27. januar 2025, konkluderte norske myndigheter med at den faller utenfor EØS-avtalens saklige virkeområde og altså ikke er EØS-relevant (regjeringen.no). Norge er dermed ikke bundet av selve naturrestaureringsloven. Landet har likevel egne forpliktelser: som part i FNs konvensjon om biologisk mangfold sluttet Norge seg til Kunming-Montreal-rammeverket, vedtatt i desember 2022, der verdens land satte seg mål om å restaurere 30 prosent av forringet eller ødelagt natur innen 2030 (Miljødirektoratet; CBD).

Hva betyr naturrestaurering?

Naturrestaurering handler om å gjenopprette naturlige prosesser og funksjoner i degraderte miljøer. Det kan dreie seg om svært ulike tiltak avhengig av naturtypen.

• Gjenåpning av bekker og elver som er lagt i rør eller rettet ut
• Gjenoppretting av myr ved å tette grøfter som ble gravd under oppdyrkingen
• Fjerning av fremmede treslag som sitkagran fra kystlynghei
• Restaurering av kelpskoger langs norskekysten
• Gjensetting av bjørk og vier i overgjødslede fjellbeiter
• Fjerning av dammer og vandringshindre for å gi laks og sjøørret fri vandring

Norsk natur er under press

Norsk natur er variert og inneholder noen av Europas siste villmarksområder. Likevel er store deler av landets naturtyper i dårlig tilstand. Myrene er særlig hardt rammet av grøfting, torvuttak og oppdyrking. «Myrene våre er klimahelter som lagrer enorme mengder karbon, og de er hjem til over 500 arter på rødlista», sier Miljødirektoratets direktør Ellen Hambro i en pressemelding.

Elvene er det nest største problemet: mange norske vassdrag er regulert, kanalisert eller på annen måte påvirket av menneskelig aktivitet. Villaksen er oppført som nær utrydningstruet på Norsk rødliste, mengden laks som kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet, og mange bestander er truet eller tapt (Miljødirektoratet). Kystens naturtyper — ålegrasenger, gruntvannshabitat og kystlynghei — er også i tilbakegang.

Hva restaureres allerede i Norge?

Miljødirektoratet og Statsforvalterne gjennomfører i dag en rekke restaureringsprosjekter. Myrrestaurering er det største enkeltprogrammet: fra oppstarten i 2015 og fram til utgangen av 2022 var 139 myrområder restaurert og 365 kilometer med grøfter tettet, ifølge Miljødirektoratet. Metoden er å bygge torvdammer i gamle grøfter slik at vannstanden stiger tilbake og myra gjenvinner evnen til å lagre karbon og huse rødlistede arter.

I vassdragene pågår det fiskeforbedrende tiltak som fjerning av vandringshindre, utlegging av gytegrus og forbedring av kantvegetasjon. Villaksens situasjon er fortsatt alvorlig, med mange bestander truet eller tapt (Miljødirektoratet). Restaureringen av kystlynghei — den gamle kulturarven langs vestkysten — skjer gjennom sauebeite og kontrollert lyngsviing; kunnskapen om brenning som skjøtselsmetode har økt gjennom kurs ledet blant annet av den nasjonale fagrådgiveren for kystlynghei (Miljødirektoratet).

Det klart største enkeltprosjektet i norsk naturrestaurering er likevel Hjerkinn skytefelt på Dovrefjell. Forsvaret trappet ned skytefeltet fra 2005, og et om lag 165 kvadratkilometer stort område er siden gjenopprettet til fjellnatur over om lag 15 år, med mål om å innlemme arealet i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark (Store norske leksikon).

Politikk og gjennomføring

Kunming-Montreal-rammeverket forplikter Norge til konkrete mål om naturrestaurering, og regjeringen la i 2024 fram Meld. St. 35 (2023–2024) «Bærekraftig bruk og bevaring av natur» — regjeringens handlingsplan for naturmangfold, som knytter norsk naturpolitikk til de globale målene i naturavtalen. Prosessen er imidlertid kontroversiell: grunneierorganisasjoner og landbruksnæringen er bekymret for at restaureringskrav vil innskrenke bruksretten til private eiendommer.

Konflikten mellom naturvern og eiendomsrett er en gjenganger i norsk politikk. Restaureringstiltak som tetting av grøfter i myr berører private grunneiere direkte, og spørsmålet om kompensasjon og frivillighet versus pålegg er sentralt i debatten om hvordan naturrestaureringen bør gjennomføres videre.

Konsekvenser for norsk næringsliv

Naturrestaurering skaper både utfordringer og muligheter for norsk næringsliv. For landbruksnæringen kan krav om restaurering av myr og kantvegetasjon oppleves som innskrenkninger. For anleggsbransjen og miljøkonsulenter er det derimot en voksende marked — behovet for fagfolk til myrrestaurering, elverestaurering og habitatovervåking er stort og voksende.

Turistnæringen er blant dem som tydeligst ser verdien av naturrestaurering. Frisk natur med velfungerende bestander av villaks, fugleliv og blomsterenger er turistens drømmemål — og en forutsetning for bærekraftig norsk naturturisme. Restaureringsarbeidet er dermed også en investering i fremtidige inntekter fra naturbasert reiseliv.

Veien videre mot 2030

For å nå målene i Kunming-Montreal-avtalen og oppfylle ambisjonene i norsk naturpolitikk, må innsatsen mangedobles. Myndighetene trenger en klar plan med prioriteringer, finansiering og ansvar fordelt mellom stat, kommuner og private aktører. Frivillige naturvernorganisasjoner spiller en viktig rolle i å dokumentere behov og drive frem politikk.

Naturrestaurering er ikke bare et miljøtiltak — det er en investering i fremtidig matproduksjon, klimaregulering, flomvern og folkehelse. Jo mer som restaureres av naturens tjenester, jo mindre blir behovet for teknologiske løsninger som erstatning. Ifølge regjeringens EØS-notat anslår Det internasjonale naturpanelet (IPBES) at naturrestaurering typisk gir tilbake ti ganger beløpet som investeres, gjennom bedre økosystemtjenester som demping av flom, styrket pollinering og økt karbonlagring.