Norsk stål og resirkulering — Celsa og Ovako

Stål og klima — et globalt problem

Stålproduksjon er ansvarlig for rundt 7–8 prosent av globale CO2-utslipp. Det meste av dette kommer fra tradisjonell masovn-basert produksjon der kull brukes både som energikilde og reduksjonsmiddel for å omdanne jernmalm til metall. For hvert tonn stål produsert på denne måten slippes det ut 1,7–2,0 tonn CO2.

Elektrostål-ruten — der skrapstål smeltes i en elektrisk lysbueovn (EAF, Electric Arc Furnace) — er dramatisk renere. Med fornybar strøm og høy skrapstål-kvalitet kan CO2-utslippene per tonn stål komme ned i 0,3–0,5 tonn. Det er grønt stål i praksis, og det er det Celsa produserer i Mo i Rana.

Celsa i Mo i Rana

Celsa Armeringsstål AS er norsk eid og drives fra Mo Industripark i Rana kommune i Nordland. Fabrikken, opprinnelig etablert på 1950-tallet som del av Norsk Jernverk, er i dag en del av det spansk-eide Celsa-konsernet — ett av Europas største stålprodusenter.

Fabrikken smelter utelukkende skrapstål fra norske og europeiske kilder i en elektrisk lysbueovn. Strømmen er norsk vannkraft. Sluttproduktet er armeringsstål (rebar) og betongarmeringsstål brukt i bygg og anlegg. Med en kapasitet på rundt 950 000 tonn per år er Celsa Mo en av de største individuelle stålprodusentene i Norden.

CO2-regnskap — hvor grønt er skrapstålsbasert stål?

Livssyklusanalyser av Celsas produksjon i Mo i Rana viser et CO2-utslipp på rundt 0,4 tonn CO2 per tonn stål — mot 1,8–2,0 tonn for masovn-stål i Europa. Det store gjenværende utslippet skyldes i hovedsak elektrodene i lysbueovnen (grafitt-elektroder av petrolkoks), transport av skrapstål og diverse prosessutslipp. Potensialet for ytterligere reduksjon er der — bruk av hydrogen som reduksjonsmiddel i EAF-prosessen og grønnere elektrodeproduksjon er aktive forskningsområder.

Ovako — spesialstål med nordisk tilknytning

Ovako er et svensk spesialstålselskap med produksjon i Hofors, Smedjebacken og Hällefors — og med sterk tilknytning til norsk prosessindustri. Ovako produserer høykvalitetsstål til lager, aksler og mekaniske komponenter brukt i vindturbiner, industrimaskiner og transportutstyr. Ovako ble kjøpt av japanske IMIDCO (del av Nippon Steel) i 2018, men fabrikker og merkevare er beholdt.

Ovako er relevant i en norsk kontekst fordi selskapet leverer stål til norsk offshoreindustri og fordi produksjonsmodellen likner Celsas: nær 100 prosent skrapstål og elektrisk lysbueovn. Ovako har som mål å nå netto null CO2 innen 2030 gjennom bruk av hydrogen i EAF-prosessen og fornybar energi.

Skrapstål-markedet og forsyningskjeden

Skrapstål er innsatsfaktoren som binder alt sammen. Tilgang på høykvalitets skrapstål fra infrastruktur, biler og industriutstyr er avgjørende for EAF-basert produksjon. Norge produserer rundt 1 million tonn skrapstål per år fra byggeplasser, demolisjon og metallindustri — mer enn nok til å forsyne Celsa.

Europeisk skrapstål-tilgjengelighet er god i dag, men etterspørselen øker i takt med at stadig mer stålproduksjon konverterer til EAF. Prisen på primesskrap svinger typisk mellom 300 og 500 EUR per tonn, avhengig av marked og sesong. Logistikk er viktig: skrapstål har lav verdi-til-vekt-ratio, og nærhet til innsamlingsmarkeder og havn er avgjørende for fabrikkplassering.

Grønt stål som industriell mulighet

EU-karbontollen (CBAM) som innføres gradvis fra 2026, vil gjøre det dyrere å importere CO2-intensivt stål fra land uten karbonpris. Det er en fordel for norsk og nordisk EAF-basert stålproduksjon, som allerede er blant verdens reneste.

For Mo i Rana og Celsa er perspektivet positivt: økt etterspørsel etter lavkarbon armeringsstål til norske og europeiske bygg- og anleggsprosjekter, kombinert med konkurransefortrinn fra norsk vannkraft, gir et solid grunnlag. Utfordringen er volatilitet i strømpris og skrapstål-pris — og konkurranse fra landene som bygger nye EAF-fabrikker i Sør-Europa og Tyrkia.