Norsk tekstilindustri — er det et comeback på gang?

Fra blomstrende industri til nesten ingenting

Norsk tekstil- og konfeksjonsindustri hadde sin gullalder fra andre verdenskrig og fram til 1960-tallet, ifølge Store norske leksikon. I 1939 var om lag 39 000 mennesker sysselsatt i industrien, og i toppåret 1963 sto tekstilindustrien for 14 prosent av den norske arbeidsstyrken. Bedrifter som Helly Hansen, Dale of Norway og Devold var sentrale arbeidsgivere langs kysten og i innlandet. Etter at Verdens handelsorganisasjons avtale om tekstiler og bekledning gradvis fjernet importkvoter fram til 2004, falt sysselsettingen kraftig — allerede i 1985 utgjorde tekstilindustrien bare 4 prosent av arbeidsstyrken. Produksjonen flyttet til lavkostland, særlig i Øst-Asia.

I dag er nær alt tekstilforbruk i Norge importert. I 2022 var det registrert 7 500 norske tekstilfirmaer med til sammen 44 000 ansatte og 93 milliarder kroner i omsetning — men av de 106 000 tonn tekstiler som ble solgt i det norske markedet det året, var bare 1 000 tonn, drøyt 1 prosent, produsert i Norge (snl.no). Merkenavn som Helly Hansen og Bergans er fortsatt norske, men selve produksjonen skjer andre steder: Helly Hansen ble i 2025 solgt til amerikanske Kontoor Brands, og mesteparten av produksjonen foregår i Asia (Store norske leksikon), mens Bergans har produsert i Kina og Vietnam siden fabrikken i Nord-Odal ble lagt ned i 1990 (Dagbladet). Av den norske tekstilsektoren er det i stor grad design, merkevarebygging, engros og detaljhandel som har overlevd — ikke selve produksjonen. Likevel finnes det unntak.

Nye aktører og ny logikk

En ny generasjon norske tekstilbedrifter har vokst frem med et annerledes utgangspunkt enn forgjengerne. De produserer ikke masseproduserte klær for et globalt marked, men nisjeprodukter for forbrukere som er villige til å betale en pris for kvalitet, sporbarhet og lokal produksjon. Bildet er likevel blandet — noen har all produksjon i Norge, andre er norske merkevarer med produksjonen lagt til utlandet.

Oleana i Ytre Arna utenfor Bergen har siden oppstarten i 1992 hatt som prinsipp at strikkeplaggene skal produseres i Norge, inkludert den arbeidsintensive sammenlenkingen, og selger i dag også til Japan og USA i tillegg til det europeiske markedet (Store norske leksikon). Røros Tweed har produsert ullpledd i Røros siden 1940 og er i dag den eneste pleddprodusenten i Skandinavia (rorostweed.com). Dale of Norway flyttet i 2018–2019 strikkingen av kofter og gensere fra Kina og kontinental-Europa tilbake til fabrikken i Dale i Vaksdal kommune (Bergens Avisa); de strikkede panelene sys og ferdigstilles dels i Dale, dels ved datterselskapet Wool Group Poland, etablert i 2019 med 120 ansatte (Dale of Norway), og selskapet eies av franske Rossignol (20 prosent) og oppkjøpsfondet Altor (80 prosent) (Store norske leksikon).

Devold of Norway, grunnlagt i Ålesund i 1853, illustrerer det motsatte mønsteret: over 90 prosent av produksjonen skjer ved selskapets eget fabrikkanlegg i Litauen, i drift siden 2015 (devold.com). Merket eies av Fenix Outdoor International (65 prosent siden mars 2025) og Flakk Group (35 prosent); i april 2026 signerte Fenix Outdoor en intensjonsavtale om å overta resten (Fenix Outdoor).

• Oleana — strikkeplagg av norsk ull, produsert i Ytre Arna utenfor Bergen siden 1992, selges også i Japan og USA
• Røros Tweed — ullpledd fra Røros siden 1940, i dag den eneste pleddprodusenten i Skandinavia
• Dale of Norway — strikking flyttet tilbake til Dale i Vaksdal fra Kina i 2018–2019; sammensying dels i eget datterselskap i Polen
• Devold of Norway — grunnlagt i Ålesund i 1853, men over 90 prosent av produksjonen skjer i dag ved egen fabrikk i Litauen
• Norsk Tekstilgjenvinning — sorterer og resirkulerer brukte tekstiler til ny fiber ved anlegget i Sandefjord

Bærekraft som vekstmotor

Regelverk er nå en sterkere driver for norsk tekstilproduksjon enn pris. Fra 1. januar 2025 må norske kommuner og virksomheter kildesortere tekstilavfall fra husholdninger som kan forberedes til ombruk eller materialgjenvinning, ifølge avfallsforskriften kapittel 10a. EU har i tillegg vedtatt at medlemslandene skal innføre utvidet produsentansvar (EPR) for tekstiler; i Norge har Miljødirektoratet sendt et forslag til forskrift på høring som skal gjøre produsenter og importører ansvarlige for kostnadene ved innsamling og behandling av tekstilavfall, med planlagt ikrafttredelse 1. januar 2027 (Miljødirektoratet). EU jobber også med et digitalt produktpass for tekstiler som del av økodesignforordningen (ESPR), som trådte i kraft i EU 18. juli 2024; forordningen er vurdert som EØS-relevant, men er ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen eller norsk lov (europalov.no).

I tillegg vokser oppmerksomheten rundt «slow fashion» — en motreaksjon mot rask, billig produksjon og den store mengden tekstilavfall som kastes. NIBIOs avdeling på Tingvoll forsker på bedre utnyttelse av norsk sau og ull, med mål om at mer mat og klær skal komme fra dyr som beiter i utmark (Agropub). For en bredere gjennomgang av hvordan tekstilindustrien globalt jobber med sertifisering og materialvalg, se bærekraftig tekstilproduksjon.

Sektorens nåværende omfang

Den norske tekstilsektoren er liten i produksjonsvolum, men bred i sysselsetting. I 2022 var det registrert 7 500 tekstilfirmaer i Norge med til sammen 44 000 ansatte og 93 milliarder kroner i omsetning — men av de 106 000 tonn tekstiler som ble solgt i det norske markedet det året, var bare 1 000 tonn, drøyt 1 prosent, produsert i Norge (Store norske leksikon). Ullproduksjonen har også falt: i 2025 ble det klassifisert i underkant av 3 000 tonn ull ved landets ullstasjoner, ned fra om lag 4 000 tonn i året i perioden 2013–2017 (Animalia). Staten gir likevel prisstøtte til norsk ull gjennom Landbruksdirektoratets pristilskuddsordning, med satser differensiert etter ullkvalitet og fastsatt årlig fra 1. september (Landbruksdirektoratet).

Ny teknologi — 3D-strikking og digital produksjon

Teknologisk innovasjon åpner nye muligheter for norsk tekstilproduksjon. Det japanske selskapet Shima Seiki lanserte i 1995 verdens første strikkemaskin som kan produsere et helt, sømløst plagg direkte i maskinen — såkalt WHOLEGARMENT-teknologi — som reduserer både produksjonskostnader og avfall sammenlignet med tradisjonell klipping og sying (Shima Seiki). Den tyske konkurrenten Stoll, som hadde produsert flatstrikkemaskiner i Reutlingen siden 1873, la ned produksjonsstedet 31. oktober 2025 etter at eieren Karl Mayer besluttet å avvikle flatstrikk-virksomheten (Karl Mayer) — en påminnelse om at også leverandørmarkedet for denne teknologien er i endring.

Digital designutvikling, on demand-produksjon og individualiserbare produkter er trender som i prinsippet favoriserer produksjon nær kunden. Om dette faktisk fører til mer tekstilproduksjon i Norge, avhenger av om kostnadsgapet til Asia fortsetter å krympe, og av at regelverket beskrevet over faktisk trer i kraft.

Kan norsk tekstil bli en reell næring igjen?

Et fullskala comeback av masseproduksjon av tekstiler i Norge er urealistisk — lønnskostnadene er fortsatt langt høyere enn i Asia, og bare rundt 1 prosent av tekstilene som selges i Norge er norskprodusert (snl.no). Selv blant de mest norsk-forankrede merkene er bildet blandet: Devold sys i Litauen, Helly Hansen og Bergans i Asia, mens Dale of Norway har flyttet deler av strikkingen tilbake til Vaksdal. Innen nisjer som ull av høy kvalitet, håndverkspreget strikk og tekstilgjenvinning finnes det likevel reell, dokumentert aktivitet — ikke et comeback for industrien som helhet, men enkeltbedrifter som har funnet en økonomi som fungerer i en høykostnadsøkonomi.

De konkrete faktorene som kan endre regnestykket fremover er regulatoriske: kildesortering av tekstilavfall er allerede innført, utvidet produsentansvar er planlagt fra 2027, og EUs digitale produktpass vil etter hvert stille krav til sporbarhet som er enklere å oppfylle med en kort forsyningskjede. Om dette er nok til å flytte produksjon tilbake i stor skala, er foreløpig et åpent spørsmål — Dale of Norways delvise retur til Vaksdal er ett datapunkt, ikke en trend.