El Niño og norsk vær: hva fenomenet faktisk gjør

Hva El Niño er

El Niño er den varme fasen i en naturlig svingning i det tropiske Stillehavet: havoverflaten i den sentrale og østlige delen nær ekvator blir uvanlig varm, og passatvindene som normalt blåser fra øst mot vest, svekkes eller snur. Den kalde motfasen heter La Niña, og mellom dem ligger en nøytral tilstand. Hele svingningen kalles ENSO, El Niño–Southern Oscillation eller El Niño-sørlig svingning på norsk, fordi endringene i havet henger sammen med en svingning i lufttrykket over tropene, ifølge Store norske leksikon og Verdens meteorologiorganisasjon (WMO). Navnet betyr «guttebarnet» på spansk og viser til Jesusbarnet, fordi fiskere i Peru og Ecuador la merke til den varme havstrømmen rundt jul.

I normaltilstanden skyver passatvindene varmt overflatevann vestover, slik at det hoper seg opp ved Indonesia og Australia. Havnivået er derfor rundt 40 centimeter høyere i vest enn i øst, og termoklinen – skillet mellom varmt overflatevann og kaldt dypvann – ligger på rundt 200 meters dyp i vest mot rundt 50 meter i øst. Utenfor Sør-Amerika veller kaldt, næringsrikt vann opp fra dypet og erstatter vannet som blåses bort (SNL). Over det varme vannet i vest stiger fuktig luft og gir kraftig regn, mens tørr luft synker over det kalde vannet i øst. Luften strømmer østfra langs bakken og vestfra høyt oppe, og denne sløyfen kalles Walker-sirkulasjonen (NOAA Climate.gov).

Under El Niño avtar passaten, mindre varmt vann skyves vestover, og mindre kaldt vann kommer opp til overflaten i øst (SNL). Det varme vannet og regnsonen forskyves østover, og over Indonesia, det vestlige Stillehavet og Nord-Australia blir lufttrykket høyere og regnet mindre enn normalt. Under La Niña blir passaten sterkere enn vanlig, havet i øst kaldere, det varme vannet og regnet presses lengst vest i havet, og Walker-sirkulasjonen forsterkes (NOAA Climate Prediction Center).

Det som gjør svingningen selvforsterkende, kalles Bjerknes-tilbakekoblingen. Svakere passat gir mindre oppvelling og varmere hav i øst. Varmere hav i øst trekker regnet og den stigende luften østover, og det svekker passaten ytterligere. Under La Niña virker den samme mekanismen motsatt vei (Bjerknessenteret). Mekanismen er oppkalt etter Jacob Bjerknes, som først foreslo at samspillet mellom hav og atmosfære hadde betydning for ENSO (Bjerknessenteret). Bjerknes (1897–1975) var en norsk meteorolog og professor ved University of California fra 1940 (SNL). På slutten av 1960-tallet innså han og andre forskere at endringene i havet og atmosfæren hang sammen, og begrepet ENSO ble til (NOAA Climate.gov).

El Niño måles i Niño 3.4-området, mellom 5° nord og 5° sør og mellom 120° og 170° vest. NOAA regner det som El Niño når temperaturavviket der i snitt over tre måneder er 0,5 °C eller mer over normalen, og som La Niña ved tilsvarende avvik under normalen. Fra 1. februar 2026 måles avviket relativt til resten av tropehavet (National Weather Service).

Episodene kommer uregelmessig, typisk med tre til fem års mellomrom, men intervallet har variert fra to til sju år. En El Niño varer vanligvis 9–12 måneder og en La Niña ett til tre år. Begge bygger seg gjerne opp i mars–juni og er sterkest i desember–april (NOAA CPC). ENSO er den sterkeste av jordens naturlige vær- og klimavariasjoner fra år til år (SNL). El Niño gir typisk mer regn og flom i deler av Sør-Amerika, Øst-Afrika og det sørlige USA, tørke i det østlige og nordlige Australia, Indonesia, det sørlige Afrika og deler av Sør-Asia, færre orkaner i Atlanterhavet og en varmere klode (WMO). Været i Norge påvirkes ikke direkte (SNL).

Hvor langt fram kan det varsles?

Fordi havet endrer seg langsomt og hav og atmosfære er tett koblet, er ENSO grunnlaget for sesongvarsling: varsler for en hel årstid som oppgir sannsynligheten for at et område blir varmere eller kaldere, våtere eller tørrere enn normalt (SNL). Ifølge WMO kan dagens sesongmodeller forutsi klimamønstre én til seks måneder fram. Meteorologisk institutt påpeker at sesongvarslene opprinnelig ble utviklet for å varsle ENSO i det tropiske Stillehavet, og at de er ganske gode der.

Treffsikkerheten avhenger sterkt av når på året varselet lages. Varsler som lages om våren på den nordlige halvkule, er svakest, og dette kalles vårbarrieren. I en gjennomgang på NOAAs ENSO-blogg, basert på 20 modeller i perioden 2002–2011, forklarte de dynamiske modellene mindre enn en tredjedel av variasjonen i mai–juli når de ble kjørt med data fra februar, mars og april. Modeller kjørt med data fra oktober fanget nær 90 prosent av variasjonen den påfølgende vinteren (november–januar), mens modeller kjørt med data fra mai forklarte nær halvparten og modeller fra juli og august omtrent tre firedeler.

Våren 2014 ble det varslet en mulig kraftig El Niño, men de vestlige vindavvikene over Stillehavet døde ut og episoden uteble. I 1997 holdt tilsvarende vinder seg, og det ble en stor El Niño vinteren 1997–1998 (NOAA Climate.gov). Forskningen prøver å strekke rekkevidden: en studie i Nature fra 2019 viste at en dyp-læringsmodell ga treffsikre ENSO-varsler opptil halvannet år fram, og forfatterne skrev samtidig at varsler mer enn ett år fram fortsatt er problematiske (PubMed).

Gjeldende status og varsler publiseres løpende av NOAAs Climate Prediction Center, IRI ved Columbia University, australske Bureau of Meteorology og WMO. CPC oppdaterer sine sannsynligheter den andre torsdagen i hver måned (NOAA CPC), mens WMO utgir sine El Niño/La Niña-oppdateringer kvartalsvis (WMO). Status per oktober 2026 står lenger ned i artikkelen.

Hva betyr det for Norge?

Mindre enn overskriftene antyder. Store norske leksikon slår fast at været i Norge ikke påvirkes direkte av El Niño, og Meteorologisk institutt skrev i august 2026 at effektene merkes lite her. I den grad El Niño påvirker Nord-Europa, skjer det ifølge Yr via den nordatlantiske svingningen NAO, som er mest framtredende fra seinhøsten til tidlig på våren. Høy NAO-indeks, med lavere trykk enn normalt over Island, gir mild og fuktig vestavind over Sør-Norge; lav indeks gir kaldere vintervær med luft fra øst.

Forskningen peker likevel på et svakt mønster. Bjerknessenteret oppsummerer at flere lavtrykk har en tendens til å styres sørover i El Niño-vintre, slik at Sør-Europa og områdene rundt Svartehavet blir våtere og mildere, mens Norge og resten av Nord-Europa blir kaldere og tørrere. Signalet går via bølger i atmosfæren fra det nordlige Stillehavet til Nord-Atlanteren, gjennom troposfæren – de nederste 8–12 kilometrene – og/eller via stratosfæren og polarvirvelen. Samtidig er variasjonene i vinterværet så store at signalet fra ENSO blir lite i forhold, og studier tyder på at ENSO påvirker vinterværet i Europa året etter med motsatt fortegn.

Meteorologisk institutt skriver i sine spørsmål og svar om sesongvarselet fra september 2026 at den direkte effekten av El Niño er liten i Norge, men at den kan påvirke været, særlig om vinteren: El Niño øker sannsynligheten for en mild forvinter og en kald midt- og senvinter. Instituttet nevner også at antallet rester av tropiske sykloner som når norske områder, kan variere med ENSO-fasen, og at El Niño gjerne opptrer sammen med en positiv fase av Indiahav-dipolen (IOD), som i noen tilfeller kan gi våtere og mildere vintervær enn normalt over Norge (MET).

Yr skrev i 2015 at det ikke er noen klar sammenheng mellom El Niño i Stillehavet og været i Nord-Europa, og at et sammenfall mellom El Niño og kalde, tørre vintre her kan være tilfeldig eller skyldes andre forhold. Den kalde vinteren 2009/2010 skyldtes ifølge Yr en uvanlig langvarig negativ NAO, som falt sammen med en kraftig El Niño, og Meteorologisk institutt peker på en brå stratosfærisk oppvarming som noe av årsaken. Bjerknessenteret sier det samme: det er en litt større sjanse for kald og tørr vinter enn for varm og våt i El Niño-år, men Norge ligger langt unna, og mange andre forhold styrer været her.

For høsten er signalet enda svakere. Klimaforsker Erik Kolstad ved NORCE og Bjerknessenteret viste i en kommentar i Energi og Klima i august 2026 at høster med El Niño historisk har hatt lavere lufttrykk over deler av Nord-Atlanteren og kontinentet, noe som i snitt gir tørrere vær i Norge og våtere på kontinentet. Bare det våtere været i Spania og Frankrike er imidlertid statistisk signifikant, og sesongmodellenes treffsikkerhet for nedbør i Europa er svært lav.

Et forventet temperaturavvik i grader eller en nedbørøkning i prosent for Norge et bestemt år, utledet fra ENSO alene, står derfor ikke i varslene. Meteorologisk institutts sesongvarsel oppgir sannsynligheter for tre kategorier – mildere, nær normalt eller kaldere enn normalt, og tilsvarende for nedbør – ikke tall for hvor mye.

Hva du gjør i stedet

Vil du vite været: Yr viser langtidsvarsel for de neste ti dagene. Ifølge Store norske leksikon ser beregninger av atmosfærens utvikling ut til å ha en grense på omtrent ti dager for varsler med noenlunde god kvalitet, og for de nærmeste par dagene ligger treffprosenten for stedsbaserte tjenester som Yr typisk på 70–80 prosent.

Vil du vite sesongen: Meteorologisk institutt lager sesongvarsel for tre måneder av gangen og oppdaterer det hver måned, basert på 51 alternative scenarioer fra det europeiske værvarslingssenteret ECMWF (MET). Instituttet understreker at fjernkoblingen fra klimadrivere som ENSO er svak her, at sesongvarsling i Norge er svært usikker, og at temperaturvarslene som regel treffer bedre enn nedbørvarslene (MET).

Vil du vite klimaet: Meteorologisk institutt samler værhistorikk, observasjoner og lenker til Norsk klimaservicesenter. Klima sier noe om statistikken over tiår, ikke om neste vinter.

Vil du følge ENSO: gå til NOAAs Climate Prediction Center eller WMOs oppdateringer direkte, ikke til artikler som gjengir tallene i ettertid.

Det som gjelder uansett: Meteorologisk institutts lengste varsel, sesongvarselet, dekker tre måneder og oppgis som sannsynligheter, mens langtidsvarselet på Yr strekker seg omtrent ti dager. Et varsel for norsk vær et helt år fram, bygd på El Niño, er det ingen av disse kildene som gir.

Atmosfæren: Walker-sirkulasjonen og den sørlige svingningen

Den atmosfæriske delen av ENSO ble beskrevet lenge før koblingen til havet var kjent. Den britiske fysikeren Gilbert Walker (1868–1958) arbeidet i India fra 1903 til 1923 og fant en storstilt vippe i lufttrykket mellom Stillehavet og Indiahavet, som han kalte den sørlige svingningen. Han identifiserte og navnga også den nordatlantiske svingningen, NAO (NOAA Climate.gov). Walker så ikke at trykksvingningen hang sammen med havet (NOAA Climate.gov). Koblingen kom først på 1960-tallet, da Jacob Bjerknes blant annet brukte nye satellitter og observasjoner fra Canton Island i det sørlige Stillehavet til å knytte Walkers trykkmønster til temperaturen i havet (NOAA Climate.gov).

I dag måles svingningen med Southern Oscillation Index (SOI), som bygger på trykkforskjellen mellom Tahiti i Fransk Polynesia og Darwin i Australia. Under El Niño er trykket lavere enn normalt på Tahiti og høyere i Darwin, og indeksen blir sterkt negativ. Under La Niña er det omvendt (NOAA CPC). SOI og havtemperaturen i Niño 3.4-området har en korrelasjon på rundt 0,9, et tegn på at hav og atmosfære utgjør ett system (NOAA Climate.gov).

I nøytrale vintre har Walker-sirkulasjonen sin kraftigste stigende gren over Det maritime kontinent (Indonesia og øyene rundt), svakere stigende grener over Øst-Afrika og nordlige Sør-Amerika, og synkende luft over det østlige Stillehavet og Arabiahavet. Under El Niño flytter den stigende grenen seg øst for datolinjen, mens luften synker over Indonesia og det nordlige Sør-Amerika, som da får mindre regn enn normalt. Deler av ekvatoriale Øst-Afrika får mer. Under La Niña blir det normale mønsteret forsterket, med enda mer regn over Det maritime kontinent (NOAA Climate.gov).

Havet: termoklin, kelvinbølger og slutten på en episode

De største endringene skjer under overflaten. Ifølge Store norske leksikon løftes termoklinen omkring 20 meter i vest og senkes i øst under en El Niño, slik at det blir vanskeligere å hente kaldt vann opp. Havnivået synker samtidig med omkring 20 centimeter i vest og stiger med omkring 15 centimeter i øst. NOAA beskriver en typisk El Niño med havoverflate 1,5–2,5 °C over normalen og 3–6 °C over normalen ved termoklinen, som da ligger på 150–175 meters dyp i det østlige og sentrale ekvatoriale Stillehavet. Under La Niña ligger overflaten typisk 1–2 °C under normalen og termoklinen på 50–100 meter (NOAA CPC).

En El Niño starter ofte med at vindkast fra tyfoner i det vestlige Stillehavet setter i gang en kelvinbølge, en bølge som beveger seg østover langs ekvator i termoklinen. Når den når det østlige Stillehavet, kan den varme opp overflaten der og dermed svekke passaten lenger vest (SNL).

Selv om tilbakekoblingen er selvforsterkende, bærer hver episode kimen til sin egen slutt. Under El Niño bygger det seg opp kaldt vann under overflaten i vest, som sakte strømmer østover mot Sør-Amerika, stiger og kjøler ned overflaten. La Niña avsluttes på tilsvarende måte av varmt vann som bølger østover i dypet. Temperaturen i dette vannet måles jevnlig og brukes til å varsle om en El Niño eller La Niña er på vei (Bjerknessenteret).

Overvåkingen bygger på satellitter, forankrede og drivende bøyer og havnivåmålinger, og dataene brukes som utgangspunkt i store datamodeller av hav og atmosfære (NOAA CPC).

Slik måles El Niño – og hvorfor tallene spriker

Siden 1980-tallet har det vanligste målet vært Oceanic Niño Index (ONI): temperaturavviket i Niño 3.4-området, regnet som gjennomsnitt over tre måneder. Med global oppvarming har en relativ indeks, RONI, vunnet terreng, fordi den skiller oppvarming som skyldes ENSO fra oppvarming av hele verdenshavet (WMO).

NOAA gikk over til RONI 1. februar 2026. Det gjennomsnittlige temperaturavviket i tropene mellom 20° nord og 20° sør trekkes fra avviket i Niño 3.4, og resultatet skaleres slik at utslagene blir like store som i den tradisjonelle indeksen. Begrunnelsen er at den relative indeksen er mindre følsom for valget av normalperiode og henger bedre sammen med endringene i tropisk nedbør, som er det som driver virkningene lenger unna. En historisk El Niño eller La Niña krever at RONI ligger over 0,5 °C eller under −0,5 °C i minst fem overlappende tremånedersperioder på rad. Den gamle ONI-serien oppdateres fortsatt (National Weather Service).

NOAA har også et varslingssystem. «El Niño Watch» utstedes når forholdene ligger til rette for at El Niño kan utvikle seg innen seks måneder, og «El Niño Advisory» når El Niño-forhold er observert og ventes å vare. Da må havet i Niño 3.4 ha et relativt temperaturavvik på minst 0,5 °C i en måned, det må ventes at tremånederskravet blir oppfylt, og atmosfæren over ekvator må vise den typiske El Niño-responsen (NOAA CPC). Styrken deles inn i svak (0,5–1,0 °C), moderat (1,0–1,5 °C), sterk (1,5–2,0 °C) og svært sterk (2,0 °C eller mer) (NOAA CPC). WMO klassifiserer også hendelser som svake, moderate, sterke eller svært sterke, men bruker ikke begrepet «super El Niño» (WMO).

Andre etater har andre terskler. Australias Bureau of Meteorology bruker +0,80 °C i relativ Niño 3.4-indeks som El Niño-terskel, og −7 i SOI (Bureau of Meteorology). Tall fra ulike etater er derfor ikke alltid direkte sammenlignbare.

Virkninger rundt om i verden

Nest etter årstidene står El Niño og La Niña for de største variasjonene i været globalt, ifølge Bjerknessenteret. Utenfor Peru og Ecuador fortrenger varmt, næringsfattig vann det kalde, næringsrike vannet fra dypet. Planktonet minker, fisken forsvinner eller dør, sjøfuglene mister maten, og fiskere som lever av tunfisk og ansjos, rammes hardt. Regn kan få Atacama-ørkenen til å blomstre, slik det skjedde i 2015, mens tørke øker faren for skogbranner i Sørøst-Asia og gir dårlig luft over Indonesia og Malaysia. Den indiske monsunen svekkes fordi temperaturforskjellen mellom hav og land minker (SNL).

I Øst-Afrika gir El Niño ofte en våtere og noen ganger svært kraftig regnsesong i oktober–desember, mens de nordlige delene av regionen – Sudan, Sør-Sudan, deler av Etiopia og vestlige Kenya – typisk får mindre regn i juni–september (WMO). Over det tropiske Atlanterhavet gir El Niño sterkere vestavind i høyden og dermed mer vindskjær og færre orkaner, mens det østlige Stillehavet får flere (NOAA CPC). Tørke rammer også Panamakanalen og reduserer kapasiteten, noe som kan gi høyere priser på enkelte varer – en indirekte virkning også for Norge (SNL).

El Niño hever også den globale middeltemperaturen. Store norske leksikon oppgir at et El Niño-år i snitt har vært 0,06 °C varmere enn et normalår i perioden 1880–2011, at episoden i 2015–2016 økte den globale middeltemperaturen med rundt 0,2 °C, og at den sterkeste virkningen historisk har kommet 3–6 måneder etter at El Niño når full styrke. WMO knytter rekordåret 2024 til kombinasjonen av El Niño-episoden 2023–2024 og menneskeskapte klimaendringer.

En sterk episode garanterer likevel ikke sterke virkninger i et bestemt land. Utslagene avhenger av sted og årstid og kan endres av andre klimadrivere, blant annet forholdene i Indiahavet og Atlanterhavet (WMO). Det er heller ikke riktig å kalle en enkelt storm eller flom for en El Niño-hendelse: ENSO påvirker posisjonen og styrken til jetstrømmene og dermed den gjennomsnittlige styrken og banen til stormer (NOAA CPC).

Tidligere episoder

Store norske leksikon lister El Niño-år tilbake til 1902–1903, blant dem 1982–1983, 1997–1998 og 2015–2016, som alle ga alvorlige følger for naturmiljøet og befolkningen langs kysten av Ecuador. Den pågående episoden er ført opp som 2026–2027. Etter NOAAs relative indeks var vinteren 1982–1983 den kraftigste siden 1950, med en tremånedersverdi på 2,4 °C, mens både 1997–1998 og 2015–2016 nådde 2,3 °C (NOAA CPC).

Episodene følger ingen fast rytme. Etter den sterke El Niño-en i 1997–1998 kom en langvarig La Niña fra midten av 1998 til tidlig i 2001 (WMO). En flerårig La Niña varte fra slutten av 2020 til tidlig i 2023 og ble fulgt av den sterke El Niño-en i 2023–2024. Nøytrale forhold rådet stort sett fra april–juni 2024 til september–november 2025, med en kort, svak La Niña rundt årsskiftet 2024/2025, før La Niña kom tilbake sent i 2025 og varte til tidlig i 2026 (WMO).

Status høsten 2026

Ifølge Meteorologisk institutt passerte temperaturavviket i Niño 3.4-området 0,5 grader i juni 2026, og NOAA erklærte da at El Niño var tilbake. WMO meldte 3. september at Niño 3.4-indeksen hadde steget fra i snitt +1,5 °C i mai–juli til +2,0 °C i juli, med ukeverdier mellom omtrent +2,2 og +2,6 °C fra slutten av juli til midten av august, og at havet under overflaten enkelte steder var mer enn 8 °C varmere enn normalt i juli og tidlig i august.

I diagnosen fra 8. oktober 2026 opprettholder NOAAs Climate Prediction Center statusen «El Niño Advisory». Havoverflaten var mer enn 4 °C varmere enn normalt i deler av det østlige ekvatoriale Stillehavet, og indeksene nådde +2,1 °C i Niño 3.4, +3,0 °C i Niño 3 og +3,9 °C i Niño 1+2. Under overflaten i øst var vannet mer enn 10 °C varmere enn normalt. Vestlige vindavvik nær overflaten, mer regn fra det sentrale til det østlige Stillehavet, mindre regn over Indonesia og en klart negativ sørlig svingning viser at også atmosfæren er med.

CPC venter at El Niño styrker seg ut året, og anslår mer enn 83 prosent sjanse for en sterk til svært sterk El Niño gjennom januar–mars 2027. Sjansen for en historisk hendelse – en tremånedersverdi i RONI på +2,5 °C eller mer, sterkere enn noen El Niño siden 1950 – er satt til 54 prosent for september–november, 83 prosent for oktober–desember og 70 prosent for november–januar. I CPCs styrkesannsynligheter fra oktober er sjansen for svært sterk El Niño (minst +2,0 °C) 100 prosent for oktober–desember, 96 prosent for november–januar og 81 prosent for desember–februar, mens nøytrale forhold er mest sannsynlig fra april–juni 2027 (54 prosent). Neste diagnose kommer 12. november 2026.

WMOs oppdatering fra 3. september anslo nær 100 prosent sannsynlighet for at El Niño varer gjennom desember 2026–februar 2027, og at den når svært sterk intensitet før toppen mot slutten av året. Ifølge WMOs pressemelding ventes også en positiv fase av Indiahav-dipolen (IOD) høsten 2026. Australias Bureau of Meteorology oppga 29. september en relativ Niño 3.4-verdi på +2,72 °C for uken som endte 27. september – den nest høyeste i byråets ukesdata siden 2008, bak +2,76 °C i uken som endte 22. november 2015 – og flertallet av modellene viser en topp over +3,0 °C.

For Norge viser Meteorologisk institutts sesongvarsel fra 16. september 2026 høyere sannsynlighet enn normalt for en mild oktober–desember i hele landet, høyest i nord. På Østlandet og i Agder er mer nedbør enn normalt mest sannsynlig, i resten av landet mindre. Instituttet skriver i sin utfyllende kommentar at mønsteret i prognosene er i tråd med tidligere år med El Niño, og at en mild værtype er ganske vanlig på grunn av den stigende globale temperaturen. Neste sesongvarsel kommer 14. oktober 2026.

El Niño og klimaendringene

El Niño er et naturlig fenomen og skyldes ikke klimaendringene (WMO). Om oppvarmingen endrer hvor ofte eller hvor kraftig El Niño opptrer, er uavklart. WMO skriver at det ikke finnes belegg for at klimaendringene øker hyppigheten eller styrken, men at de kan forsterke virkningene, fordi varmere hav og atmosfære gir mer energi og fuktighet til hetebølger og kraftig nedbør. Store norske leksikon peker på at FNs klimapanels sjette hovedrapport ikke kunne gi et tydelig svar: noen klimamodeller viser sterkere El Niño ved global oppvarming, andre ikke, mens en studie av koraller rundt Galápagosøyene støtter modellene som viser sterkere El Niño.

Meteorologisk institutt skrev i august 2026 at El Niño får den globale gjennomsnittstemperaturen til å skyte opp fordi Stillehavet er varmere enn vanlig, og at det kan bety at 2027 blir et rekordvarmt år globalt.