Slik er det å oppdage kinoens største trend fra Asia

En kinorevolusjonen som endret alt — og du kan være med fra dag én

For bare ti år siden var koreansk film noe som bare filmfestivalsottere og cineastar som hadde besøkt Seoul visste om. Du måtte søke aktivt, finne små kinosaler eller piratkopier, og være villig til å lese undertekster når det knapt fantes alternativer. I dag sitter du på sofaen din med en kopp kaffe og ser på Squid Game eller en av de beste filmene som noen gang er laget — rett fra Netflix eller Viaplay, fordi en venn anbefalte det eller det dukket opp på forsiden. Dette er ikke en tilfeldighet. Det er resultatet av at kunstnere langt borte har laget så god film og TV at verden ikke kunne ignorere det lenger, selv om den ville.

Koreansk og asiatisk film har ikke bare erobret strømmetjenestene og kinosalongene — de har endret hvordan hele verden forstår filmmaking. Når en ikke-engelskspråklig film vinner Oscar for Beste film for første gang i historien (Parasite, 2020), eller når en koreansk TV-serie blir sett av 111 millioner mennesker på 28 dager (Squid Game, 2021), da handler det ikke lenger bare om én hit eller ett kunstnernavn. Det handler om at verden endrer seg, og om at det finnes bedre filmkunst andre steder enn i California.

Hvis du ennå ikke har tatt steget inn i denne verden, er det nå tiden. Her skal du lære hvorfor koreansk film plutselig er blitt så viktig, hvilke filmer som er perfekte for å begynne, og hvor du finner dem. Du skal også forstå hva som gjør disse filmene så annerledes — og hvorfor undertekstene faktisk er en styrke, ikke en svakhet.

Hvorfor Hollywood plutselig ikke var nok lenger

Hollywood har blitt forutsigbar. For hver original idé som blir filmatisert, ser du fem remakes, spin-offs og franchise-fortsettelser som følger samme oppskrift. Et stort budsjett, kjente actionstjerner, tre akterens høyde, og en plot som har blitt testet tusen ganger før kameraet ruller. Koreanske filmskaper har aldri hatt denne luksusen. Størstedelen av koreanske filmer har budsjetter som er småpenger sammenlignet med Hollywood-produksjoner — «Parasite» kostet bare 11,4 millioner dollar, mindre enn hva mange Hollywood-filmer bruker på special effects alene.

Med mindre penger kommer imidlertid større kreativitet. Det handler om overlevelse. Korea er en liten nasjon som aldri har kunnet stole på hjemmemarkedet alene for å tjene penger på film. I stedet har regissørene måttet gjøre filmer så gode at de selger globalt — de måtte tenke større, dypere og mer originalt enn mange kolleger i større markeder. De måtte fortelle historier som mennesker fra Oslo til Toronto forstod, historier om klasse, familie, prestisje, tap og håp. Plutselig var koreansk film akkurat det verden trengte når den ble lei av det samme gamle Hollywood-oppskriften.

Hollywood så endelig hva som skjedde på andre siden av verden, og det var altfor sent til å ignorere det. Teknologien som gjorde at Netflix kunne levere koresk innhold til hele verden gjorde også at verden kunne se hvor dårlig mye av Hollywood var blitt. Og verden valgte annerledes.

Fra underjordisk kunstscene til verdensberømt — Koreas filmrevolusjonen

Koreansk film var ikke alltid mainstream. På 1990-tallet, da Korea var langt fattigere enn i dag, laget unge filmskaper små, råe filmer på lånte kameraer med venner som skuespillere. De viste filmene sine på små kinoer i Seoul eller sendte dem til filmfestivaler i Europa i håp om oppmerksomhet. Det var en underjordisk kultur av kunstnere som gjorde det fordi de måtte, ikke fordi de skulle bli rike eller kjente. Paradoksalt nok er denne historien om underdogs som kryper oppover fra bunnen grunnen til at så mange koreanske filmer handler om mennesker som prøver å komme seg ut av elendigheten.

I 2000-tallet skjedde en betydelig endring. En ny generasjon regissører, med bedre filmutdannelse og internasjonale referanser, begynte å lage filmer som var både kunstneriske og populære. Filmer som «Oldboy» (2003) og «Mother» (2009) fikk oppmerksomhet på store filmfestivaler, men de var fortsatt små nok til at vanlige mennesker ikke helt visste hvem som hadde laget dem. Det skulle komme flere årtier før verden virkelig skjønte at Korea hadde blitt en filmproduksjonsmakt av første orden. Når «Parasite» vant Oscar i 2020, var det ikke en overraskelse for dem som hadde fulgt koreansk film — det var en overraskelse for alle de andre, som plutselig skjønte at de hadde gått glipp av noe enormt.

Historien lærte oss at oppgjør med elendigheten ikke skjer over natten. Det tar generasjoner. Det tar kunstnere som holder fast selv når ingen hører dem. Og det tar en verden som til slutt blir sulten nok på noe nytt til å lytte.

Parasite — filmen som endret verden og viste hva som var mulig

«Parasite» forteller historien om familien Kim, som er veldig fattig, og familien Park, som er veldig rik. Fra første scene er det klart at regissør Bong Joon-ho ikke lager en vanlig film om klassekamp. I stedet for bare å vise hvor ille det er å være fattig, viser han hvordan en fattig familie langsomt infiltrerer en rik families hus — som «parasitter», ja — ved å utgi seg for å være ufrelste arbeidere fra en ekstern servicevirksomhet. Det starter som komedi, blir til drama, blir til noe helt annet. Du venter hele tiden på at noe skal gå drastisk galt, og når det gjør det, blir det så galt og så ugjenkallelig at du måtte ta pusten etterpå.

Grunnen til at «Parasite» vant fire Oscar — inkludert Beste film, som var første gang en ikke-engelskspråklig film vant denne prisen i historien — var ikke fordi Hollywood ville markere seg som progressiv. Det var fordi det er en fantastisk film. Den er smart, den er vakker, den er morsom, og den er forferdelig. Den handler om noe alle forstår: ulikhet, skam, og drømmen om et bedre liv. Samtidig er den veldig koreansk — det er detaljer om hvordan mennesker lever i Seoul, hvordan de snakker, hva som skammer dem, som bare en koreaner kunne få til så godt. Men verden forstod det likevel. Det var filmens største seier: den sa til verden at dere trenger ikke forstå alle detaljer om Korea for å bli rørt av denne historien.

«Parasite» gjorde noe mer enn å vinne priser. Den åpnet øynene på millioner av mennesker som aldri hadde hørt om koreansk film før. Den viste at Oscar-juryen kunne endrer sine holdninger. Og den viste at Netflix, som hadde investert i koresk innhold, hadde gjort en kloking investering.

Tallene som beviser at alt har endret seg

Koreansk film og kultur har ikke bare endret smaken på kritikere og kinoentusiaster — det har endret hele verdensmarkedet for underholdning på en måte som noen ikke så komme.

Hva gjør koresk film så annerledes — og hvorfor det er bedre for deg

Hvis du er ny til koreansk film, er det noen ting som vil slå deg rett fra første scene. For det første bruker de film-sjangre på en måte som føles helt naturlig og ufortvunget. «Parasite» er komedi, drama, thriller og sosialrealistisk film alt på samme tid. Det ville aldri blitt godkjent av en Hollywood-studio fordi det er for risikofylt — hvilken markedssegment skal vi målrette mot? Hva er sjangeren egentlig? Koreanske filmskaper bryr seg mindre om disse kategoriene. De lager filmer for mennesker, ikke for demografiske analyser og profittmarsjinaler.

For det andre har de en helt annen forhold til timing og pacing. Koreanske filmer er ofte lengere enn Hollywood-filmer — 130-150 minutter er ikke uvanlig — men de bruker tiden til å bygge atmosfære og karakter i stedet for å klippe seg gjennom historien for å holde tempoet oppe. Du får tid til å lære personene, til å føle med dem, og når noe dårlig skjer, betyr det noe fordi du har investert i dem. Det er også mye større fokus på små detaljer: hvordan et rom ser ut, hvordan mennesker beveger seg, hvor lang tid en samtale tar, hvilke ord som blir brukt. En Hollywood-film gjør en stor film. Korea gjør en film der hver millimeter av bildet betyder noe.

For det tredje tar koreanske filmskaper seg friheten til å være helt rå og ufiltrert. Hvis en film trenger seksuell vold, rasisme eller ekstrem brutality for å fortelle historien, gjør de det — uten å beklage eller gjøre det vagt. De skjuler ikke de verste tingene bak kulissene. Dette gjør filmer som «Oldboy» eller «The Handmaiden» litt sjokkerende når du først ser dem, men det er også det som gjør dem så kraftfulle og uforglemmelige. Du kan ikke se bort fra det som skjer på skjermen.

Squid Game og hvordan Netflix endret verdensbildet — igjen

Mens «Parasite» var et festival- og kinogevinter som til slutt nådde ett stort publikum, var «Squid Game» noe helt annet: det var en bombe kastet rett inn i stuerommet til 111 millioner mennesker samtidig, i alle tidsoner, på samme dag. Netflix bestemte seg for å gjøre en koreansk serie på sitt eget språk, med koreanske skuespillere, en koreansk forfatter (og sågar ikke-hollandsk regissør Hwang Dong-hyuk), og de ga ham et respektabelt budsjett og full kreativ kontroll. Resultatet var en serie som ikke forsøkte å passe seg inn eller gjøre seg selv lett å fordøye for vestlige seere. Det var sånn folk likte det — og verden elsket det.

«Squid Game» er om hundre mennesker som deltar i dødsfarlige barneleker for å vinne penger og komme seg ut av gjelden som brygger dem ned. Det er en serie laget for ett globalt publikum, men den er fullstendig koreansk — forankret i ekte koreansk kultur, koreansk sosial struktur, koreanske normer og koreanske fordomme som verden ikke helt kjente til før. Og verden elsket det. Plotselig hadde ikke bare filmkritikere, men vanlige mennesker på hele jorda oppdaget at det beste som hadde skjedd på TV den sesongen var fra Korea, ikke fra Silicon Valley eller Los Angeles. Netflix investerte med det samme mer penger i koresk innhold. Andre strømmetjenester fulgte. Koreanske skuespillere som ikke kunne få ett audition i Hollywood, fikk plutselig til å velge mellom ti tilbud.

Det viktigste med «Squid Game»-effekten var at det viste verden at publikum er klart for annerledes historier, andre perspektiver og andre måter å fortelle på — hvis innholdet er deilig nok. Du trenger ikke å «americanisere» det eller gjøre det mindre forenen. Du trenger ikke å dumme det ned. Du trenger bare å gjøre det sant og meningsfylt, og verden kommer til å få det med seg.

En regissør forklarer hvorfor verden plutselig elsket hans film

Da «Parasite» vant Oscar i 2020, ble Bong Joon-ho spurt hvordan han klarte å lage en film som talte til så mange mennesker på så mange steder. Hans svar var både enkelt og profundant — det handler ikke om strategi, det handler om sannet.

De beste filmene å begynne med når du ikke vet hvor du skal starte

Hvis du skal begynne med koresk film, er det lett å bli overveldet. Det finnes tusenvis av filmer, og mange av dem er for filmfestival-entusiaster, ikke for folk som bare har hørt at koresk film er bra. Her er noen filmer som er både virkelig gode og tilgjengelige for noen som ikke har sett koresk film før — du trenger ikke å være en cineastar eller filmhistoriker.

«Parasite» er selvfølgelig starten, ettersom det er denne filmen som byttet reglene for hele verden. Men hvis du vil ha noe mindre psykologisk intenst etter det, kan «Searching» være perfekt nummer to. Det er en thriller om en far som søker etter den forsvunnede datteren sin på internett, og det er både hjerteskjerende og spennende på en måte som Hollywood sjelden klarer. Så kan du prøve «Train to Busan», som er formelt en zombiefilm, men som er så godt laget at du glemmer at det er en zombiefilm — det er en film om mennesker som prøver å overleve sammen når verden faller fra hverandre.

Hvis du har blitt glad i disse og vil ha mer, kan «The Handmaiden» være neste. Den er en spionfilm om to forbrytere som planlegger å lure en velstående arvingfrue, og det er vakker, snodig og sensuell på en måte som få Hollywood-filmer våger seg på. Og hvis du virkelig vil gå dypt inn, kan «Okja» være det siste steget — en film om en jente og en genmodifisert dyreunge som kjemper mot ett kjempestort selskap. Den er rart, den er deilig, og den er utfordrende på en måte som bare Bong Joon-ho kan få til.

En guide til koreske filmsjangre — slik vet du hva du skal forvente

Koresk film dekker alle mulige sjangre, men det er noen typiske typer som du bør kjenne til før du setter deg ned med popcorn:

• Thriller og krimimfilm: Mørkere og mer uforutsigbare enn vestlige thrillers, med uventede vendinger som gjør at du må se dem to ganger. Eksempler: «Oldboy», «I Saw the Devil».
• Drama og sosialrealistisk film: Handler ofte om familier, klasseforskjeller og samfunn. De kan være tunge, men de er ofte de som blir filmkritikeres favoritter. Eksempler: «Parasite», «Burning».
• Actionfilm: Koreske actionfilmer er blant verdens beste — de har både kunstnerisk ambisjon og spektakulær sjampanje. Eksempler: «John Wick»-stil actionkunne kombinert med karakterdybde.
• Horrorfilm: Koresk horror er veldig effektiv og ofte basert på kulturelle fryktkilder. De bruker stille og psykologisk spenning, ikke bare billeder. Eksempler: «The Handmaiden», «The Phone».
• Dramakommer: Koresk humor er tørr, sort og ofte om misforståelser og mennesker som prøver å være noe de ikke er. Eksempler: «Extreme Job», «Along with the Gods».
• Historiske film: Korea har en lang dramatisk historie, og filmskaper liker å bruke den for å fortelle historier om motstandskamp, patriotisme og tragedier. Eksempler: «Assassination», «The Handmaiden».
• Science fiction: Når Korea gjør sci-fi, gjør de det med originale ideer og høye budsjetter, ikke bare Hollywood-formelen på koreansk. Eksempler: «Snowpiercer», «Okja».

Mer enn bare underholdning — hva handler disse filmene egentlig om?

Hvis du bare ser på koresk film som «underholdning», er det som å se på «Mona Lisa» og tenke at det er ett vakker maleri uten å spørre seg selv hva Leonardo da Vinci egentlig tenkte da han male det. Koreske filmer handler ofte om noe som går dypere enn plot, noe som gjør dem vanskeliget å glemme når du går ut av kinoen eller stenger av serien.

Mange av dem handler om klasse og ulikhet. Ikke på en tilgitt måte, men på en måte som viser hvordan ulikhet rett og slett eksisterer og gjør mennesker desperate. «Parasite» handler om klasse og grenser mellom rik og fattig. «Squid Game» handler om klassekamp og hvordan mennesker fra bunnen risikerer alt for å komme seg ut. «The Handmaiden» handler om klasseskiller, kjønnsmakt og utnyting i det japanske imperiet. Når du ser flere koreske filmer, begynner du å forstå at disse er ikke som Hollywood-filmer som bare avslutter seg greit — de handler om reelle problemer som ikke har enkle løsninger.

Mange handler også om skam, hemmeligheter og det som aldri blir sagt høyt. Koresk kultur (som mange asiatiske kulturer) har en sterk tradisjon for å holde ansikt, for ikke å skape problemer, for å beholde hemmeligheter for seg selv. Filmene handler om hva som skjer når disse hemmeligheter blir avdekket, eller når noen føler at de må holde på ett løfte selv om det koster dem alt. Det gjør filmene så mye dypere enn de kunne ha vært hvis de bare handlet om action og spenning.

Hvor du finner koreske filmer, og hvordan du ser dem på den beste måten

Netflix er det mest opplagste stedet å starte — de har hundrevis av koreske filmer og serier, og hvis du allerede har ett abonnement, er det ingen ekstra kostnad. Men Netflix har ikke alt, og ikke alle gode filmer er tilgjengelige i din region på samme tid. Viaplay og Disney+ har også koreske filmer nå. Hvis du virkelig vil gå dypt, finnes det mindre strømmelplattformer som Focus+ som spesialiserer seg på filmkunst fra hele verden, inkludert Korea.

Kino er selvfølgelig den beste måten å se film på — bildeformat, lyd og det store lerretets impakt er viktig når du ser noe som er laget av kunstnere som bryr seg så mye om hver millimeter av bildet. Men hvis du ser hjemme, er det kritisk at undertekster er lett å lese. Undertekster på en liten mobiltelefonskjerm eller fra langt vekk fra en TV er vanskelig å følge. Sørg for at du har en god skjerm, at du sitter tett nok til å lese ordene, og at du har gode høyttalere eller hodetelefoner så du hører originalstemmene godt.

Du bør også vite at mange koreske filmer er lange — opp til to og en halv time er helt standard. Planlegg tiden din godt. Ikke begynn en film klokka 22.00 hvis du må være opp klokka 06.00 påmorgen. Disse filmene fortjener ro og fullt bevisst oppmerksomhet. Hvis du ser dem mens du er trøtt eller distratt, forsvinner det aller beste av opplevelsen.

Enda flere tall som viser hvor enorm denne bevegelsen er blitt

Koresk film er ikke lenger en randeultur blant filmnerder — det er en hovedstrøm som endrer hva verden forventer av underholdning.

Hvorfor koreske skuespillere plutselig er overalt

En annen konsekvens av koresk film og TV-eksplosjonen er at verden har oppdaget fantastiske skuespillere som aldri ville blitt gitt en sjanse i Hollywood før. Skuespillere som Lee Min-ho, som var en megastjerne i Korea, men som ble avvist av Hollywood fordi han ikke var «amerikansk nok».

Hva som kommer neste, og hvordan du skal forberede deg

Det er allerede klart at koresk film ikke er en trend som skal gå bort. Så lenge Korea bredvider å produsere filmer av denne kvaliteten, og så lenge verden bredvider å elske dem, skal vi se mer og mer koresk innhold overalt. Netflix planlegger å øke investeringene videre. Koreske regissører får tilbud fra Hollywood og andre steder om å komme og lage filmer for internasjonale publikummer. Koreske skuespillere blir actionhelter i amerikanske franchiser. Og her er det viktigste: dette er ikke integrering eller kulturell absorpsjon — det er at verden åpner øynene og ser at det finnes fantastisk filmkunst andre steder enn i California og London.

For deg som leser dette, betyr det at du er på rett tid til å bli med på en bevegelse som bare skal bli større. Hvis du begynner å se koresk film nå, skal du ikke være en nybegynner lenge — du skal være en av dem som viste at verden var klare for endring før det var for sent. Du skal være en av dem som viste Hollywood og filmverdenen at grenser ikke betyr noe når kunsten er god nok. Du skal være en av dem som gjorde at verden ble mindre og sinematografi ble større. Det høres vel attraktivt ut?

Og det beste av alt: du trenger ikke å vente på neste Oscar-seremoni eller filmfestival for å begynne. Du kan starte akkurat nå, når som helst, med ett enkelt klikk på en strømmeplattform du allerede abonnerer på.

Ditt filmkveldeabeginner her — nøyaktig hva du skal gjøre nå

Okei, så du er klare til å begynne. Her er eksakt hva du skal gjøre i kveld eller i morgen: Åpne Netflix eller Viaplay. Søk etter «Parasite». Still inn undertekster på norsk. Sørg for at telefonen din er på stille modus, at kaffe eller te er klar, at omgivelsene er dunkle, og at du ikke blir forstyrret de neste to timene. Så trykk play og gi deg selv tiden du trenger til å oppdage hvorfor denne filmen endret verden og til å forstå at alt du tenkte om film var ikke helt ferdig.

Etter «Parasite» kan du se «Train to Busan» hvis du vil ha noe mindre psykologisk, eller «The Handmaiden» hvis du vil ha noe som er vakker og snodig. Velg basert på humøret ditt og hvor du er mentalt. Fra der skal du vite selv hva som appealt til deg og hvilket steg som kommer neste.

Men viktigste: ikke se på dette som en forpliktelse eller «jeg burde se disse filmene fordi alle andre gjør det». Se på det som ett privilegium og ett eventyr. Du er i ferd med å oppdage en helt ny verden av filmkunst som nordmenn stort sett ennå ikke helt har oppdaget. Det finnes nærmest uendelig med gode filmer å se, og du har akkurat kommet til selve begynnelsen av sitt eget filmkveldeventyr. Nyt det.