Kartleggingen av verden – fra gamle sjøkart til GPS

Fra mytologiske sj0er til presise koordinater

Før mennesker kunne kartlegge verden måtte de først finne ut at verden var rund – og ikke flat. Før de kunne navigere på åpent ocean måtte de lære å bruke stjerner og litt senere kompass. Før de kunne dyrke andre land måtte de tro at det fantes andre land. Hele historien om menneskelig kartlegging er en historie om tro og bevis, om vilje til å utforde risikoen, om at generasjoner av mennesker kastede seg ut på farvann uten å vite om de ville komme hjem. Likevel: det er også historien om at mennesker gjennomgikk eventyrene, kom hjem, tegnet kartene, og delte kunnskapen.

Fra Pytheas av Massilia til arabiske astrolaber

En gresk oppdagelsesreisende ved navn Pytheas dro rundt år 300 f.Kr. fra det som nå er Frankrike langs den atlantiske kysten av Britania og Skandinavia, og hans beskrivelser var så detaljerte at de på mange måter var de første «kartene» av Nord-Europa som eksisterte. Over de påfølgende århundrene utviklet arabiske matematikere og astronomer astrolaber – instrumenter som gjorde det mulig å beregne breddegrad basert på stjernenes posisjoner. Disse verkene ble så kritiske for navigasjon at da europeiske sjøfarer utforsket atlanterhavet på 1400- og 1500-tallet, var det arabisk-matematisk kunnskap som gjorde mulig. Det er en påminnelse om at «oppdagelser» aldri var made i vakuum – de var muliggjort av generasjoners akkumulert vitenskap.

Tall og trender

De portugisiske ekspedisjonene rundt Afrika og til Asia (1488-1510-tallet) dekket avstander på opptil 15 000 nautiske mil – en slags Herculean feat for båter bygget med tre og leire. Ferdinand Magellans ekspedisjon (1519-1522) ble den første human-confirmet jordomkringseiling, selv om Magellan selv døde underveis. Fra omkring år 1300 finnes det bevis på nautiske sjøkart som var presise nok til å gjøre navigasjon tryggere enn det hadde vært før. Ved slutten av 1600-tallet, da vitenskapelig kartografi blomstret i Vest-Europa, var det mulig å måle lengdegrad med relativt presisjon takket være kronometer som ble utviklet i 1700-tallet.

En norsk navigatør på 1600-tallet – Jens Munk

Jens Munk var en norsk skipperkom fra Kristianiafjorden som i 1619-1620 ledet ekspedisjon til nordvest-Passage, søkende etter en shortcut til Asia. Hans skipsfølge, «Unicorn» og «Lamprey», seilte fra Danmark ned langs Grønlands østkyst, gjennom Davistrettet, og inn i det som nå kalles Hudson Bay. Men vinterstormene og hakken lot ham være igjen med kun to mann aliver av originalmannskapet på 64. Han returnerte til København med bare ett av de to skipene og fullfør dokumentasjonen av den første kartleggingen av Hudson Bay. Hans dagbok fra turen er en av de mest detaljerte og brutalt ærlige beretningene fra tidlige nordiske ekspedisjoner.

"Kartene ville ikke eksistere uten mennene som risikerte livene for å tegne dem."

Fra sextant til kunstig intelligens – endringene i kartlegging

Det som tok måneder å kartlegge med skipstoga og stjernekikking i 1600-tallet tar sekunder med satellitter og GPS i dag. Fotogrammtri – kunst og vitenskap av å lage nøyaktige kort fra fotografier – oppfannes på 1800-tallet og revolusjonerte kartlegging. I 1960-tallet begynte satellitter å ta bilder av hele jordkloden fra omløpsbaner, noe som muliggjorde kartlegging av fjerne og utilgjengelige områder som Himalaya, Sahara og Amazonas. I dag bruker kartlegging kunstig intelligens og machine learning til å tolkj bilder, detektere endringer i landskaper og oppdatere kartek i sanntid. Den samme grunnleggende behovne – å forstå og duale verden – driver både Jens Munk på 1600-tallet og moderne kartografer i dag.

Kartlegging av verdens dypeste og villeste områder

I dag vet vi mindre om dypet i verdenshavene enn vi vet om månen. Teknologi som dykkerdroner og autonome ubåter åpner mulighetene for systematisk kartlegging av havbunnen – ikke bare for vitenskapelig interesse, men også for å forstå marine økosystemer, funn av hydrotermale kilder, og til og med gjennfinning av verdifull mineralressurser. På samme måte drives det kartlegging av Amazonas, av undergrunnsgrotter i Kina, og av antarktis' under-iske verden. Menneskets drift til å forstå og kartlegge verden er ikke utslukket – den har bare fått nye verktøy og nye grenser å utforske.