Skrivesperre: fem rutiner som kan hjelpe, og hva forskningen sier

Tomme sider. Blinkende markør. Ordene som ikke vil komme. Skrivesperre er en kjent utfordring for mange som skriver — enten det er en student som skal levere en oppgave, en blogger som skal produsere innhold, eller en som drømmer om å fullføre en roman. Det kan gå uker eller måneder før ordene kommer tilbake, og de kommer sjelden av seg selv. Denne artikkelen går gjennom fem konkrete rutiner som skriveforskning og etablert skriveveiledning peker på som nyttige for å komme forbi blokkeringen.

De fem rutinene er ikke like for alle. Noen fungerer best for den som trenger stramme tidsrammer, andre for den som trenger frihet og fravær av selvkritikk. Felles for dem er at de bygger på reelle metoder — pomodoro-teknikken, freewriting inspirert av Julia Camerons morgensider, og rutinebygging som er studert av forskere på skriveproduktivitet — i stedet for én universalløsning.

Hva er skrivesperre egentlig?

Skrivesperre — «writer's block» på engelsk — er ikke bare en unnskyldning for en lat hjerne. Den amerikanske skriveforskeren Mike Rose beskrev det i en artikkel fra 1980 som en frustrerende og selvødeleggende manglende evne til å finne neste linje, den riktige frasen eller setningen som får ordene til å flyte igjen. Du vet hva du vil skrive, men ordene nekter å komme. Det er ikke mangel på idéer — det er en opplevd avstand mellom det du vil uttrykke og det du får ned på papiret.

Skriveveiledere skiller ofte mellom flere typer blokkering: perfeksjonisme, der en indre kritiker stopper deg før du har begynt; strukturproblemer, når du ikke vet hvordan du skal organisere stoffet; frykt for kritikk; og ren utmattelse. Skrivesenteret ved NTNU peker på at skrivesperre ofte oppstår når skriveren blir for opptatt av rettskriving og form mens teksten fortsatt er under arbeid.

Disse typene overlapper ofte. Én og samme person kan streve med stilen samtidig som hun tviler på om innholdet er relevant, og er sliten på toppen av det. Derfor er det sjelden nok med ett enkelt triks — kombinasjonen av flere strategier er ofte det som får skrivingen i gang igjen.

Hvorfor oppstår skrivesperren?

Det finnes ikke én enkelt årsak til skrivesperre. I Roses undersøkelse av studenter som blokkerte, var det ikke ferdighetene som skilte dem fra dem som skrev uten problemer, men at de fulgte for rigide regler og lite fleksible planer for hvordan en tekst skal skrives (Rose, 1980). Skrivesenteret beskriver hvordan for rigide regler om form og korrekthet kan hemme skriveflyten, og anbefaler uformell, ufiltrert skriving som en vei forbi dette.

Sosiale faktorer spiller også en rolle. Skal teksten leses av andre — lærere, redaktører eller følgere på sosiale medier — kommer frykten for kritikk inn og gjør det vanskeligere å skrive fritt. Universitetet i Sørøst-Norge råder studenter til å unngå å vise fram uferdig tekst for tidlig, fordi kritikk på et tidlig stadium kan forsterke tvilen, og understreker at skrivesperre er en helt normal del av skriveprosessen.

Hvor vanlig er skrivesperre?

Det finnes ingen norsk offisiell statistikk over hvor mange som opplever skrivesperre. Det Universitetet i Sørøst-Norge formidler i sin studieveiledning, er at skrivesperre er en helt normal del av skriveprosessen — noe de fleste som skriver mye, opplever i perioder, uavhengig av erfaring.

Fem rutiner mot skrivesperre

Fem konkrete rutiner går igjen i skriveveiledning og forskning på skriveproduktivitet: pomodoro-teknikken, freewriting, en fast daglig skriverutine, en minstekrav-strategi, og skrivepartnerskap eller ansvarliggjøring.

Pomodoro-teknikken ble utviklet av Francesco Cirillo i 1992, og går ut på å arbeide konsentrert i 25 minutter og deretter ta en kort pause, med en lengre pause etter fire runder. Cirillo beskriver selv hvordan metoden vokste ut av et eksperiment med en kjøkkentimer formet som en tomat («pomodoro» på italiensk) da han selv slet med å konsentrere seg som student. Metoden passer godt for perfeksjonister, siden den korte tidsrammen gjør det enklere å «bare begynne» uten å tenke for mye på resultatet.

Freewriting handler om å skrive uten filter, uten redigering og uten å vurdere det du skriver mens du skriver det. Den mest kjente varianten er «morgensider», fra Julia Camerons bok “The Artist’s Way” (1992) — omtalt på juliacameronlive.com: tre sider håndskrevet, ufiltrert skriving hver morgen, om hva som helst. Poénget er ikke resultatet, men å komme forbi den indre kritikeren før dagen har begynt.

En fast daglig rutine — samme tid, samme sted — bygger på det skriveforskeren Robert Boice fant i en studie fra 1983 av universitetsansatte som slet med å fullføre skriveprosjekter: forfattere som skrev etter en fast plan, uavhengig av om de følte seg inspirert, genererte flere kreative idéer over tid enn de som ventet på spontan motivasjon, mens de som avstod fra å skrive nesten ikke produserte noe (PubMed, Krashens gjennomgang av studien). Studien omtaler dette som «contingency management» — å la en fast plan styre skrivingen i stedet for følelsen av å ha lyst.

En minstekrav-strategi — for eksempel «bare 100 ord i dag» — senker terskelen for å sette seg ned. Skrivesenteret anbefaler å dele skrivingen opp i mindre, håndterbare deler for skrivere som strever, i stedet for å ta for seg hele teksten på én gang.

Å dele skrivingen med andre kan også hjelpe. Universitetet i Sørøst-Norge gir samme råd: snakk med medstudenter, veiledere eller andre skrivere når du står fast.

Hvorfor rutine kan hjelpe

Rutine hjelper ikke fordi du blir en bedre skribent over natten. Ifølge Boices forskning handler det om å fjerne selve valget om hvorvidt du skal skrive: en fast plan gjør skriving til noe du gjør uavhengig av om du har lyst, i stedet for noe du forhandler med deg selv om hver dag (PubMed).

Samme prinsipp går igjen i Skrivesenterets råd om skrivestrategier: å dele skriveprosessen i klare faser — førskriving, skriving, revisjon og sluttføring — og jobbe med én ting om gangen, gjør oppgaven mindre overveldende. Det er ikke rutinen i seg selv som er magisk, men at den reduserer antall beslutninger du må ta før du faktisk begynner å skrive.

Hva ti uker med skriverutine kan gjøre

I sin studie fra 1983 fulgte Robert Boice en gruppe universitetslærere med doktorgrad som ikke definerte seg selv som «blokkerte», men som hadde vansker med å fullføre skriveprosjekter (ifølge Krashens gjennomgang av studien). Over ti uker registrerte deltakerne hvor mye de skrev, og hvor mange nye idéer som dukket opp i arbeidet. Deltakerne ble fordelt tilfeldig på tre grupper. De som skrev etter en fast, påtvunget plan — uavhengig av motivasjon — genererte flest kreative idéer over tid. De som skrev spontant, når de følte seg inspirert, hadde en mer moderat fremgang. De som avstod fra å skrive, genererte nesten ingen nye idéer.

Konklusjonen i studien var at ytre struktur som tvinger fram skriving, ikke hemmer kreativiteten — den fremmer den. Det står i kontrast til en vanlig oppfatning om at kreativt arbeid krever spontanitet og inspirasjon for å bli bra. Boices funn er en del av grunnlaget for rådet om å bygge en fast rutine i stedet for å vente på riktig stemning.

«Jeg vant ikke veddemålet med meg selv med en gang. Det tok tid og mye anstrengelse, men til slutt lyktes jeg», skrev Francesco Cirillo, i norsk oversettelse, om sine egne første forsøk med det som ble pomodoro-teknikken (opprinnelig tekst).

Miljø og faste holdepunkter

Skriving oppleves som et mentalt arbeid, men omgivelsene spiller også en rolle. Å skrive på samme sted, til samme tid, gir en ytre struktur rundt skrivingen, noe Boice fant at fremmet både skriving og nye idéer — et fast holdepunkt som gjør at du trenger færre beslutninger før du faktisk begynner å skrive.

Hvorvidt musikk eller stillhet fungerer best, er individuelt, og det finnes ikke god dokumentasjon på at én løsning er riktig for alle. Det viktigste bidraget fra forskningen på skriverutiner er ikke hvilket miljø du velger, men at du velger ett og holder deg til det — konsistens er selve mekanismen.

Fem rutiner, oppsummert

Her er de fem rutinene omtalt over, med en kort beskrivelse av hvordan de fungerer og hvem som har mest nytte av dem.

• Pomodoro-teknikken (25-5): Skriv konsentrert i 25 minutter, ta en kort pause, gjenta. Best for perfeksjonister som trenger tydelige grenser. Kostnad: gratis, eller en app som Be Focused (fra 29 kr per måned).
• Freewriting / morgensider: Skriv ufiltrert i 10–20 minutter, uten redigering eller selvkritikk — prinsippet bak Julia Camerons morgensider (juliacameronlive.com). Passer for den som blokkeres av selvkritikk. Kostnad: gratis, bare papir og penn.
• Fast rutine (samme tid, samme sted): Bygger ytre struktur inn i skrivingen, slik Robert Boices forskning beskriver. Best for den som trenger stabilitet. Kostnad: gratis.
• Minstekrav-strategien: Senk kravet til noe håndterbart, som anbefalt av Skrivesenteret for skrivere som strever. Best når oppgaven virker overveldende. Kostnad: gratis.
• Skrivepartner eller ansvarliggjøring: Del skrivingen med noen som venter på resultatet, et råd Universitetet i Sørøst-Norge gir studenter. Kostnad: gratis om det er en venn, ellers avhenger det av om det er et kurs eller en gruppe.

Digitale verktøy som hjelper

750words.com er et eksempel på et digitalt verktøy bygget rundt samme idé som Camerons morgensider: nettsiden er laget for å øve på å skrive hver dag, med en tekst du fyller ut fortløpende. Poénget er ikke kvaliteten på det du skriver, men at du skriver.

For den som foretrekker en app med tidtaking, er Be Focused et pomodoro-verktøy tilgjengelig i den norske App Store, fra 29 kr per måned for Pro-versjonen. Det finnes flere lignende apper, men prinsippet er det samme som i den opprinnelige pomodoro-teknikken: en timer, et fast intervall, og en pause.

Det enkleste verktøyet er likevel penn og papir, eller et vanlig tekstdokument uten stavekontroll slått på — begge lar deg skrive ufiltrert uten å bli avbrutt av redigeringsforslag mens du fortsatt er i freewriting-fasen.

Hva som faktisk er dokumentert

Det finnes ingen dokumentasjon for at en bestemt rutine virker for alle på nøyaktig samme tid. Det som er dokumentert, er at en fast, ytre struktur over tid — slik Boice testet over ti uker — ga mer skriving og flere kreative idéer enn å vente på spontan motivasjon. Hvor lang tid det tar før en rutine kjennes automatisk, varierer fra person til person, og det finnes ikke noe presist svar i forskningen på nøyaktig hvor mange dager eller uker det tar.

De vanligste feilene når du bygger rutine

Mange starter fullt av entusiasme: de kjøper fine notatbøker, installerer flere apper, melder seg inn i skrivegrupper, og setter et krevende mål som «2000 ord hver dag». Så går motivasjonen tom etter en uke. Skrivesenterets råd går i motsatt retning: å jobbe med én strategi om gangen og dele oppgaven i mindre deler, i stedet for å prøve å holde styr på flere ting samtidig.

Den andre vanlige fellen er å vente på at skrivingen skal «bli lettere». Forskjellen mellom motivasjon og disiplin er reell: motivasjon er å ha lyst, disiplin er å gjøre det uansett. En fast rutine bygger disiplin, og det er disiplinen — ikke inspirasjonen — som forskningen knytter til faktisk skriveproduksjon.

«Det frustrerende, selvødeleggende i ikke å klare å finne neste linje, den riktige frasen, setningen som får ordene til å flyte igjen» — slik beskrev skriveforskeren Mike Rose skrivesperre i artikkelen «Rigid Rules, Inflexible Plans, and the Stifling of Language» fra 1980, i norsk oversettelse (artikkel).

Slik starter du i morgen

Neste steg er enkelt: velg én rutine fra listen ovenfor. Ikke alle fem samtidig. Den mest naturlige å starte med er ofte den som passer typen blokkering du kjenner best igjen hos deg selv — pomodoro hvis du trenger tydelige grenser, freewriting hvis du er selvkritisk, en fast rutine hvis du trenger struktur. Gi rutinen tid før du bedømmer om den virker; forskningen på skriverutiner bygger på uker, ikke enkeltdager.

Det er også greit å mislykkes de første dagene. Det betyr ikke at rutinen ikke virker, bare at den ennå ikke er innarbeidet. Ifølge forskningen på skriveblokkering er det den ytre strukturen — ikke stemningen du er i når du setter deg ned — som til slutt avgjør om skrivingen kommer i gang igjen.