Øyenstikkerne — insektenes drageflygere

En dag ved jernvannet

Det var en varm juni-dag da jeg bestemte meg for å tilbringe hele dagen ved en av Norges vakreste innsjøer, Mjøsa. Jeg hadde med kikkert, loupe og en håpefull innstilling. Målet var enkelt: å finne ut hvor øyenstikkerne holder hus og hvordan de lever. Det jeg oppdaget, overrasket meg.

Øyenstikkere (orden Odonata) er blant naturens mest bemerkelsesverdige insekter. De har vært på jorden i over 300 millioner år — lenger enn sommerfuglerene. Hvis du ser et glinsende rødt eller blått insekt som danser over vannet på sommeren, er det sannsynligvis en øyenstikker.

Jeg ville finne ut hva som gjør dem så spesielle, både som jegere og som kunstnere av luften.

Tall og trender

Norge er hjemmet for over 60 arter av øyenstikkere, fra små, sprøde damselsvis til store, kraftige dragonflygene. De finnes på alle slags vanntyper, fra små kilder høyt i fjellene til store, lave sjøer. Mange arter viser endringer i utbredelelse og antall på grunn av klimaendringer.

Et av naturens perfekte rovdyr

Den første øyenstikkeren jeg fulgte, en rød dragonflue (Sympetrum vulgatum), landet på en steinen foran meg. Ved nærmere kikking så jeg hvorfor den kalles øyenstikker — øynene dekker praktisk talt hele hodet, hver øye med tusenvis av små linser. Dette gir den et 320-graders synsfelt, bare ett lite «dødvindu» rett bak hodet.

"«Øyenstikkerne er eksempler på naturens perfekt tuning. De har tilpasset seg et nisj — å fange små flyvende insekter — så effektivt at de har endret seg knapt siden dinosaur-tida. Når du ser en øyenstikker, ser du en mester.»"

Fra egg til himmel — to år under vann

Det fascinerende er at hele øyenstikkerens sterke karriere som luftflygere starter under vann. Hunnen legger tusenvis av eggs i vannet, og når de klekker, blir nymfene til. I 1-3 år er de undervannsvarianten av det dyrenet som skal bli. Nymfen er selv en dyktig rovdyr, som fanger små fisk og insektlarver med en særegen «underleppe» som kan skytes ut blitestektig raskt.

Jeg plasserte en nymfe i ett lite akvarium for å observere. Innen sekunder hadde den fanget et lite vanninnsekt. Det var som å se en mini-alligator i miniatur — kullkald og effektiv. Dette dyret tilbringer hele barndommen under vann, og så en dag springer det hele opp på en steinen eller stengel.

Når tiden er moden, krøper nymfen opp av vannet. Den gjennomgår en fantastisk forvandling — huden spretter opp på ryggen, og et helt nytt dyr kletter ut, våt og fremmed på tørrlandet. Innen noen timer stivner vingene og den første flyturen blir virkelighet.

Luftens akrobater

Når jeg fulgte øyenstikkerne gjennom hele juni, ble jeg stadig mer imponert over deres flugteknikk. De kan fly framover, bakover, til siden — og på ett punkt stå helt stille i luften, noe som kun kolibrier og enkelte fluer kan gjøre. Det hemmeligheten er fire uavhengige vinger. Mens insekter som bier og fluer benytter to par vinger som fungerer som ett, har øyenstikkerne fire fritt bevegelige vinger.

En formiddag så jeg to hanner sirkle rundt hverandre i en luftkamp, sannsynligvis om territoriet. Manøvrene var så raske at jeg ikke kunne følge dem med øyet. Alt foregikk i brøkdeler av sekunder, men det var tydelig at her var mestring på et helt annet nivå enn vanlig.

Øyenstikkernes kropps design er fullstendig optimalisert for aerobatikk. De er tynne, lette, og muskuløse. Noen arter kan fly i 50 km/t. Andre er spesialisert på langsom, svevende fangst. Hver art har sitt eget spesialitet.

Sommeren er kort — men intens

En ting som slo meg var hvor intense sommermånedene er for en øyenstikker. De legger all energi til jakt, paring og reproduksjon. Mat må det være mye av — en øyenstikker spiser 50-100 små insekter daglig. På en sommerdag ved Mjøsa så jeg øyenstikkerne samles i horder når myggene var som verst, en sann festmåltid.

Paringen var en annen spektakulær opplevelse. Noen arter fester seg sammen i en «hjerte»-posisjon, flyvende sammen i en elegant dans. Det er både romantisk og praktisk — hun vil sikre at ingen andre hanner befrukter hennes eggs. Andre arter gjør det mer forsiktig, med hunnen som flyr alene mens hannen vokter.

Juli og august er klimaks-månedene. Varmen bringer øyenstikkerne frem, og hele vannflaten ved Mjøsa syntes å være befolket av disse danserne. Noen arter er kun aktive på denne tiden på året. I september forsvinner de langsomt, livssyklusen fullført.

En sommers erfaring

Jeg fortalte Liv Kåsund om observasjonene mine, og hun smilte. «Du har gjort nettopp det som alle bør gjøre», sa hun. «Stopp opp ved vannet, sitt stille og observere. Naturen har så mye å lære oss.» Hun fortalte at øyenstikkerpopulasjonene endres, noen arter blir sjeldnere, andre mer vanlige. Menneskelig påvirkning på vanntyper påvirker dem sterkt.

For en som virkelig vil lære mer om øyenstikkerne, finnes det feltguiderbøker og nettsider dedikert til arten. Mange fylker har også «dragonfly-clubs» hvor entusiaster møtes for å kartlegge arter og dele erfaringer.

Når jeg reiser tilbake til Mjøsa neste sommer, vet jeg nøyaktig hva jeg skal se etter. Jeg skal sitte stille ved vannkanten, finne en god steinen, og la øyenstikkerne vise meg deres små mirakler — flyet, jagten, og den evige dansen på sommerkanten.