Parkour i Norge: status, miljø og muligheter for utøvere

Fra Seineflodens bredder til norske byrom

Parkour ble ikke skapt ved et skrivebord eller i et treningsstudio. Disiplinen vokste frem i utkanten av Paris på 1980- og 90-tallet, drevet av en ung mann ved navn David Belle og inspirert av hans far Raymond Belle — en vietnamesisk soldat turned brannmann som praktiserte en særegen form for funksjonell fysisk trening han kalte «la méthode naturelle». Metoden David Belle formaliserte kalte han «l'art du déplacement» — bevegelsens kunst — og handlet om å forflytte seg gjennom omgivelsene på den mest effektive og flytende måten mulig, uten verktøy og hjelpemidler, kun kroppen som eneste redskap. Fokuset lå på å overvinne hindre: løpe, hoppe, klatre, balansere og rulle for å komme seg frem raskt og presist uansett hva omgivelsene kastet mot deg.

Yamakasi-gruppen, som Belle grunnla med barndomskamerater fra Évry-forstaden sør for Paris, tok praksisen til nye høyder på 1990-tallet og skapte en hel subkultur rundt det å bruke bymiljøet som treningsarena. Filmene «Yamakasi» fra 2001 og den ikoniske actionfilmen «District B13» fra 2004 bidro massivt til å spre parkour til resten av verden og gjøre det til et globalt fenomen. Internett og YouTube gjorde resten: plutselig kunne ungdom i Trondheim og Tromsø se videoer av hva menneskekroppen er i stand til på betong og jern, og de ville prøve selv. Inspirasjon var bare noen museklikk unna, og det satte i gang en grasrotbevegelse av unge utøvere i norske byer.

Det er viktig å skille mellom parkour og freerunning — to beslektede men distinkte disipliner som ofte forveksles av utenforstående. Parkour er i sin reneste form funksjonell forflytning: den raskeste, mest effektive ruten fra A til B, med minimalt sløseri av energi og bevegelse. Freerunning, popularisert av Sébastien Foucan — en av de originale Yamakasi-medlemmene — åpner for mer kreativitet og akrobatikk der estetikk og selvuttrykk veier like tungt som praktisk effektivitet. I det norske miljøet brukes gjerne begge begreper om hverandre i daglig tale, men de mer filosofisk orienterte utøverne er opptatt av å bevare denne distinksjonen som en del av kulturarven sporten bærer med seg.

Parkours stille inntog i norske byer

Norge tok imot parkour noe senere enn Storbritannia og Skandinavias øvrige land — men da det først slo rot, skjedde det med kraft og entusiasme. De første sporene av organisert parkour i Norge dukket opp rundt 2004–2006, primært i Oslo. Det var unge menn i tenårene som hadde oppdaget sporten gjennom nettforum og de tidligste YouTube-videoene, og som begynte å trene på egenhånd i parker og byrom uten noen form for veiledning eller infrastruktur. Den norske urbane subkulturen hadde allerede et solid fundament gjennom skateboarding, graffiti og BMX, og parkour fant naturlig plass i det samme kreative og til dels utfordrende landscapet.

De tidlige dagene var preget av improvisasjon og en «finn ut av det selv»-mentalitet som er karakteristisk for slike grasrotbevegelser i startfasen. Det fantes ingen treningsfasiliteter tilpasset parkour, ingen sertifiserte instruktører og knapt noen instruksjonsvideoer på norsk. Utøverne møttes i parker, på skolegårder og langs sentrumsgatene etter butikktid for å trene og utveksle kunnskap seg imellom — et fellesskap bygget på delt nysgjerrighet og gjensidig oppmuntring. Kommunikasjon skjedde via norske nettforum og etter hvert Facebook-grupper, og det var denne digitale infrastrukturen som hjalp utøvere fra forskjellige byer med å finne hverandre og begynne å bygge et nasjonalt nettverk.

Norges Parkourforening ble stiftet i 2009 og markerte et viktig og varig vendepunkt for sportens utvikling i landet. Med en offisiell organisasjon åpnet dørene for offentlig støtte, etablering av samarbeid med kommuner og en reell mulighet til å gå i dialog med Norges idrettsforbund om anerkjennelse. Dette var langt fra uproblematisk — mange i den opprinnelige bevegelsen var genuint skeptiske til institusjonalisering og fryktet at sportifisering og organisering ville tømme parkour for den filosofiske kjernen og den frie ånden som hadde gjort det til noe spesielt i utgangspunktet. Disse spenningene eksisterer fortsatt, men det er i dag bred enighet om at organiseringen totalt sett har gagnet norsk parkour og gjort det mulig å nå ut til langt flere.

Tall og trender: parkour i vekst

Parkour er en av verdens raskest voksende urbane idretter, og Norge er intet unntak fra den globale trenden. Her er noen nøkkeltall som tegner et bilde av sportens omfang, kjønnssammensetning og vekstbane.

Det norske parkourmiljøet: klubber, byer og fellesskap

Oslo er naturlig nok episenteret for norsk parkour, med flere aktive klubber og grupper fordelt over ulike bydeler og med svært ulik profil og målgruppe. Klubber som Oslo Parkour trekker hundrevis av utøvere på alle nivåer, fra nybegynnere som tar sine aller første forsiktige hopp til erfarne folk som presser grensene for hva menneskekroppen kan gjøre i et bymiljø. Frognerparken, Sørenga og Bjørvika-området er blant de mest populære utendørslokasjoner, mens innendørs treningsanlegg for parkour finnes i et stadig voksende antall gym- og klatresentre rundt om i byen — et tegn på at idretten er i ferd med å bli institusjonelt akseptert.

Bergen har bygget et overraskende sterkt parkourmiljø sett i lys av byens størrelse og geografiske utfordringer. Det særegne terrenget — brostein, bratte gater, mange trapper i ulike stilarter og variert arkitektur fra svært ulike epoker — gjør faktisk Bergen til en svært interessant og mangfoldig parkourby. Bergen Parkour er en aktiv klubb med sterkt fokus på ungdomsarbeid og lavterskeltilbud, og klubben har hatt stor suksess med rekruttering gjennom strukturerte skolebesøk og åpne treningsdager for nysjerrige publikummere. Trondheim, med sin tette studentkultur og det urbane campus-miljøet rundt NTNU, har likeledes et levende parkourmiljø som blomstrer særlig i sommerhalvåret.

Stavanger og Sandnes representerer den sørvestlige veksten i norsk parkour, der en relativ velstand og gode kommunale fritidstilbud har skapt gode vilkår for urbane idretter. Tromsø, kanskje overraskende for mange, har et dedikert vinterparkourmiljø der utøvere over år har tilpasset teknikker og metodikk for trening på snø og is — noe som krever en fundamentalt annerledes tilnærming til balanse, feilvurdering av underlagsegenskaper og fallbevegelser. Denne geografiske spredningen av aktive miljøer viser tydelig at parkour ikke lenger er et Oslo-fenomen, men en nasjonal bevegelse med sterke lokale identiteter og et særpreg som speiler hvert enkelt bysamfunns arkitektoniske karakter.

Å se byen med helt nye øyne

Parkourutøvere beskriver en fundamentalt endret opplevelse av byrommet — en evne til å se bevegelsespotensial i enhver overflate, kant og åpning omgivelsene byr på, som de fleste andre aldri legger merke til.

"Parkour lærte meg å se byen på en helt ny måte. En trapp er ikke lenger bare en trapp — det er et springbrett, et balansepunkt, en mulighet til å bevege seg på noe ingen andre tenker på å bruke. Jeg ser ikke asfalt og betong lenger; jeg ser et kart over bevegelser som venter på å bli oppdaget."

Treningsfilosofi og metodikk: mer enn å hoppe høyt

Mange utenforstående oppfatter parkour som en risikosport for adrenalinrånere med manglende impulskontroll og dårlig risikoforståelse, men sannheten er langt mer nyansert og interessant enn dette klisjébildet. Seriøse parkourutøvere bygger ferdighetene sine metodisk over måneder og år, med et solid fokus på progresjon, kroppskontroll og mental bevissthet. Grunnleggende bevegelser som presisionshopp — å lande nøyaktig på en bestemt markert overflate — ulike typer rullteknikker for å absorbere og fordele landingskraft, og tekniske klatreteknikker øves på lavt og trygt nivå tusenvis av ganger før man overhodet vurderer å forsøke dem på farlig høyde.

Det finnes et prinsipp i det seriøse parkourmiljøet som kan beskrives som «rep before you rep»: man øver på en bevegelse til den sitter dypt inn i muskelminnet på et trygt og lavt nivå, og bare deretter øker man vanskelighetsgraden gradvis og kontrollert — aldri i store sprang, alltid i små og håndterbare steg. En typisk treningsøkt for en erfaren utøver er ikke preget av villmannskjøring og spektakulære stunts for tilskuerens blikk. Den er strukturert, teknisk og bevisst: systematisk oppvarming, fokusert teknikktrenings med arbeid på enkeltelementer, komplekse bevegelsessekvenser satt sammen av mestrende deler og grundig avkjøling med mobilitetstrening og tøying.

Parkour bygger en særegen og helhetlig fysisk kapasitet som er vanskelig å oppnå med tradisjonell styrketrening alene. Eksplosiv styrke, reaktiv stabilitet i ledd og sener, presis kroppsspenst og nøyaktige presisionshopp krever at muskler, sener, leddbånd og nervesystem fungerer i et nøye integrert og responsivt hele. Mange norske toppidrettsutøvere fra helt andre disipliner — fotballspillere, fjelklatrere, snowboardere, gymnaster — bruker parkourinspirert funksjonell trening for å forbedre sin atletiske grunnmur. Den mentale dimensjonen er dessuten kraftig undervurdert: parkour krever at du jevnlig overvinne frykt, kalkulerer risiko nøyaktig og stoler fullt på egne vurderinger uten noe sikkerhetsnett — en indre prosess like formende og krevende som den rent fysiske prestasjonen.

Byens arkitektur som naturlig treningsgym

For den uinnvidde er et bysentrum bare et sted å gå fra A til B, et funksjonelt landskap av asfalt, betong og glass konstruert for effektiv menneskelig transport. For en parkourutøver er det nøyaktig samme bysentrumet et tredimensjonalt lekeland med praktisk talt uendelige muligheter: murvegger med grepsvennlige kanter og mønster, betongrekkverk i perfekte treningshøyder, trapper som danner naturlige og sammensatte bevegelsessekvenser, skulpturer som inviterer til balanse, og buede takoverganger som åpner for kreative linjer gjennom rommet. Denne evnen til å «lese» et byrom — å se bevegelsespotensialet der andre bare ser statiske og funksjonelle hindre — er en av parkours mest fascinerende aspekter, og noe utøvere sier tar år å fullt ut utvikle og finpusse.

I Oslo er det noen lokasjoner som over tid har etablert seg som særlig rike og varierte treningsarenaer for parkourutøvere. Rådhusplassen med sine store, åpne betongflater og varierende arkitektoniske elementer er populær om sommeren. Sørenga sjøbad-området er et nyere favorittsted med moderne, bevegelsesvennlige betongelementer og en åpen beliggenhet som gir plass til et bredt repertoar av bevegelser. Bjørvika-området rundt Operaen er kanskje det mest ikoniske parkourstedet i hele Oslo: da operabygget med sitt spektakulære skrå tak ble åpnet i 2008, ble det fra dag én en magnetisk tiltrekkende utfordring for utøvere fra hele landet — og til arkitektene Snøhettas store overraskelse ble dette ikke et problem, men snarere et levende bevis på at god arkitektur inviterer til menneskelig bruk i all sin mangfoldige form.

Forholdet mellom norske parkourutøvere og lokale myndigheter er generelt bedre og mer pragmatisk enn i mange andre europeiske land der politiet har forsøkt å forby sporten aktivt. De fleste norske kommuner har valgt konstruktiv dialog fremfor forbud, og Norges Parkourforening har jobbet målrettet med å etablere og vedlikeholde disse dialogkanalene for å sikre at utøvere har legitime steder å trene. Det eksisterer likevel reelle friksjonspunkter: private eiendomsbesittere er tidvis problematiske, og rundt historiske bygg og sentrumsnære museer har det i perioder vært konflikt om bruken av arealene. Noen kommuner har allerede tatt konsekvensen og investert i dedikerte parkourparker — for eksempel i Drammen og Fredrikstad — som raskt ble populære møtesteder for lokale utøvere på alle nivåer.

Nøkkeltall: skader, kjønnsfordeling og vekst

Parkour har lenge slåss mot et omdømmeproblem som farlig og utilgjengelig sport. Tallene forteller en langt mer nyansert og positiv historie — og avslører en bevegelse i sterk og vedvarende vekst.

Sikkerhet, skader og hardnakkede misforståelser

Den vanligste og mest seiglivede misforståelsen om parkour er at det er farlig i seg selv — at skader nærmest er uunngåelig for den som driver med det. Statistisk sett stemmer dette bildet dårlig med virkeligheten. Studier fra Storbritannia og de skandinaviske landene viser at parkourutøvere som trener under kompetent veiledning og følger progressjonsprinsippene, faktisk har en skaderate som er sammenlignbar med — og i flere studier lavere enn — mer «tradisjonelle» idretter som fotball, håndball og langrenn. De fleste alvorlige skader i parkour skjer hos to veldefinerte grupper: nybegynnere som tar for store sjanser altfor tidlig i læringskurven, og erfarne utøvere som ved grenser av overmodighet slurver med den nøyaktige sikkerhetsvurderingen.

Det organiserte norske parkourmiljøet er sterkt opptatt av sikkerhetskulturen og jobber aktivt med å kommunisere den utad. Norges Parkourforening tilbyr sertifiseringskurs for instruktører med grundige moduler om progressiv og alderstilpasset opplæring, systematisk risikovurdering av miljøer og spesifikke situasjoner, nødprosedyrer og de psykologiske mekanismene rundt det å hjelpe nybegynnere med å håndtere naturlig frykt på en sunn og konstruktiv måte. Ungdomsprogrammer som drives i strukturert samarbeid med skoler og kommunale fritidsklubber er eksplisitt bygget rundt en trygg og gradvis oppbygning av grunnleggende ferdigheter — ikke rundt spektakulære hopp som skaper virale videoer.

Det er også verdt å løfte frem at parkour i mange tilfeller fungerer som et genuint inkluderende og ivaretakende sosialt fellesskap med verdier som stikker dypere enn selve bevegelsene. Miljøet er kjent for å ta godt imot nye utøvere uansett bakgrunn, kroppsfasong eller fysisk utgangspunkt, og det eksisterer en sterk uuttalt norm mot å presse hverandre til bevegelser man ikke er mentalt og teknisk klar for. Mange instruktører og erfarne utøvere forteller at dette sosialt trygge miljøet er noe av det som holder ungdom i sporten over tid, og at parkour hjelper unge folk med å bygge et bevisst og respektfullt forhold til egne kroppslige og mentale grenser — en ferdighet som har verdi langt utover treningsarenaen.

Mer enn hopp: parkour som personlig utvikling

Norske parkourinstruktører ser gang på gang de dyptgripende effektene sporten har på unge utøvere — effekter som strekker seg langt utover det rent fysiske og prestasjonsbaserte.

"Vi ser det gang på gang: ungdom som kommer inn døren med dårlig selvbilde og sosiale utfordringer, og som etter noen måneder med parkour er helt forandret. Det handler ikke bare om å lære hopp og klatreteknikker — det handler fundamentalt om å lære seg selv å kjenne, å stole på kroppen sin og å tørre å prøve ting som først virker fullstendig umulige."

Idrett eller livsstil? Parkours identitetsdebatt

Innen det globale parkourmiljøet har det i mange år eksistert en grunnleggende og tidvis opphetet spenning mellom to tydelige leire: de som ser parkour som en idrett med naturlig plass til offisielle konkurranser, rangeringer og medaljer som i andre disipliner, og de som ser det som en filosofi og livsform som uunngåelig mister sin dypeste mening så snart det omdannes til poenggivende prestasjoner foran dommere med tallkort. Denne debatten er langt fra av rent akademisk natur — den har meget konkrete konsekvenser for hvordan sporten organiseres, hvem som finansierer den og hvem som i siste instans har makten til å definere hva «god» parkour egentlig er og bør være.

Internasjonalt olympisk komité begynte å vurdere parkour som potensielt OL-innslag i perioden rundt 2019, noe som umiddelbart splittet det globale miljøet langs allerede eksisterende bruddlinjer og skapte intens debatt. World Parkour Federation — opprettet som en rival og utfordrer til den etablerte World Freerunning and Parkour Federation — ble en sentral aktør i dette politiske spillet om internasjonal anerkjennelse og tilgang til store penger. I Norge reflekteres spenningen i et parkourmiljø der mange utøvere er genuint ambivalente: de verdsetter økt legitimitet og tilgang til offentlige ressurser som ville følge av idrettsforbundets anerkjennelse, men frykter at et rigid og standardisert konkurranseformat vil snevre inn og til slutt kvele det kreative og filosofiske mangfoldet som har gjort parkour til noe genuint unikt.

Norges Parkourforening har inntatt en gjennomtenkt og pragmatisk posisjon i debatten — en posisjon som forsøker å romme motsetningene fremfor å løse dem kunstig. Organisasjonen støtter utviklingen av konkurranseformater for dem som ønsker det og finner mening i det, men insisterer like fullt på at foreningen ivaretar parkour som en bred, allsidig og filosofisk rik aktivitet med appell til mennesker som aldri har planer om å konkurrere. Dette er en krevende men nødvendig balansegang: Norges idrettsforbund krever en viss konkurransestruktur for å gi full anerkjennelse og tilgang til idrettsmidler, mens grunnmassen av utøvere bruker parkour primært som kreativ selvutfoldelse og personlig utvikling heller enn som en vei mot pallplasser og internasjonale meritter.

Jenter og kvinner: et miljø i tydelig endring

Parkour har tradisjonelt vært en sterkt mannsdominert sport, og det visuelle utrykket — gutter i hettegensere på tak og betongvegger — har ikke akkurat hjulpet med å invitere bredere deltakelse. Men bildet er i ferd med å endre seg markant i norsk parkour, og endringstakten har akselerert tydelig det siste tiåret. Andelen kvinnelige utøvere i norske parkourklubber har steget jevnt og trutt, fra rundt 15 prosent i 2015 til over 30 prosent i 2024. Denne veksten er ikke tilfeldig eller selvgenererende — den er resultatet av bevisst og målrettet rekrutteringsarbeid, jentespesifikke treningsgrupper der terskelen for å prøve oppleves som betydelig lavere, og et kulturelt skifte i måten parkour markedsføres og presenteres offentlig.

Rollemodeller spiller en avgjørende og tidvis undervurdert rolle i rekrutteringen av nye kvinnelige utøvere. Norske utøvere som er aktive på internasjonale freerunningscener, og instruksjonsvideoer på norsk fra kvinner som konkret viser at parkour ikke krever spesielle medfødte fysiske forutsetninger, har bidratt til å vise unge jenter at sporten ikke er reservert for gutter med X-games-ambisjoner og spesielle kropper. Internasjonale Women's Day-treninger og jentecamp arrangert av Norges Parkourforening trekker hundrevis av deltakere hvert år og fungerer som en viktig og tilgjengelig lavterskelinngang for kvinner som er nysgjerrige men usikre på om de vil passe inn i miljøet.

Det er likevel ærlig og nødvendig å erkjenne at reelle utfordringer gjenstår selv i et positiv utviklingstrekk. I de mer prestasjonsorienterte delene av parkourmiljøet og i nettverkene med høy teknisk standard er kjønnsbalansen fortsatt betydelig dårligere enn i nybegynnermiljøene. Kvinner rapporterer tidvis om uønskede kommentarer og en opplevelse av at kompetansen undervurderes av mannlige medutøvere, særlig i offentlige treningsrom der folk utenfor det organiserte miljøet er til stede. Norske parkourinstruktører og klubbledere er i stor grad bevisste på disse utfordringene, og eksplisitte og skriftliggjorte atferdsnormer kombinert med aktive tiltak for å skape et trygt og inkluderende miljø er noe stadig flere klubber jobber systematisk med å implementere og kommunisere utad.

Parkour og mental helse: den undervurderte dimensjonen

En dimensjon ved parkour som nevnes med stort og konsekvent engasjement av utøverne selv, men som sjelden dekkes grundig i norske medier, er sportens positive og tidvis transformerende effekt på mental helse. Parkour krever fullstendig og uforbeholden tilstedeværelse i øyeblikket — det er rett og slett for farlig å la tankene vandre til helgens planer eller jobbproblemer mens man klatrer på en vegg, balanserer ytterst på et rekkverk eller beregner et presisionshopp over et gap. Denne tvungne mentale tilstedeværelsen ligner nøye det psykologer kaller «flow»-tilstand: en total absorpsjon i den pågående aktiviteten som i forskning er sterkt assosiert med subjektivt velvære, redusert kronisk angst og økt kreativitet i etterkant.

Mange norske utøvere — og spesielt de som begynte med parkour i de vanskelige tenårene — forteller om sporten som en trygg havn og et psykisk anker i perioder med indre uro, identitetsstrev og sosial usikkerhet. Det sosiale aspektet er sentralt her og kan ikke undervurderes: parkourmiljøet er uformelt og åpent, ikke-hierarkisk i sin kjerne og sterkt preget av gjensidig støtte og oppriktig oppmuntring. Man konkurrerer ikke mot hverandre i den klassiske og tidvis stressfulle idrettsforstand; man heier på hverandre, deler teknikker og kunnskap åpent og finner genuint glede i andres fremgang og mestring. Denne positive og inkluderende sosiale dynamikken skiller parkour markant fra mange mer prestasjons- og resultatbaserte idretter der det ikke alltid er plass til alle.

Forskning spesifikt på sammenhengen mellom parkourutøvelse og mental helse er fremdeles begrenset i omfang og metodisk bredde, men de studiene som foreligger er gjennomgående oppløftende. En britisk studie fra 2021 ved University of Brighton fant at unge parkourutøvere rapporterte signifikant høyere nivåer av selveffektivitet og psykologisk motstandsdyktighet enn sammenlignbare kontrollgrupper uten parkourutøvelse. Norsk idrettsforskning har begynt å interessere seg for dette feltet, og basert på internasjonale funn er det god grunn til å forvente mer systematisk og bred kunnskap om emnet — og potensielt organisert bruk av parkour i forebyggende psykisk helsearbeid rettet mot ungdom — i løpet av de kommende fem til ti år.

Veien videre: fremtidsutsikter for norsk parkour

Norsk parkour er i en periode med sterk og bredt forankret vekst, og fremtidsutsiktene er genuint positive for alle som er engasjert i miljøet. Det er bred enighet om at de neste fem til ti årene vil være avgjørende for om sporten etablerer seg som en varig og robust del av norsk idrettsliv med stabil finansiering og bred samfunnsanerkjennelse, eller om den forblir i en kreativ men ressursmessig marginal nisje. Nøkkelfaktorene som vil bestemme utfallet er tilgang til gode og hensiktsmessige treningsarenaer, stabile finansieringskilder — særlig fra det offentlige — og rekruttering og utdanning av tilstrekkelig mange kompetente instruktører til å møte den voksende etterspørselen fra stadig nye utøvere.

På infrastruktursiden er det grunn til reell og velbegrunnet optimisme. Oslo kommune og flere andre norske kommuner har signalisert interesse for å inkludere parkourvennlige og bevegelsesorienterte elementer i planleggingen av fremtidige byromprosjekter og parker. Erfaringene fra Drammen og Fredrikstad viser dessuten tydelig at dedikerte parkourparker og urbane aktivitetsanlegg faktisk kan fungere som sterke magneter for ungdom som ellers ikke ville deltatt i organisert idrett av noe slag. Innendørs anlegg spesielt tilpasset parkour — gjerne i kombinasjon med klatrevegger, trampolinhaller og andre urbane idretter under samme tak — er under planlegging eller allerede under utvikling i flere norske byer, noe som vil gi utøverne muligheten til å trene hele året uavhengig av det norskeværet.

Teknologisk sett åpner sosiale medier og strømmeplattformer stadig nye og reelle muligheter for norske utøvere til å bygge et publikum og en levedyktig økonomi rundt parkour som profesjon eller seriøs deltidssysselsetting. Norske freerunners er allerede etablert og aktive på YouTube, Instagram og TikTok, og noen har klart å bygge reelle og stabile inntektsstrømmer gjennom sponsoravtaler, betalte workshops og forestillinger, og produksjon av innhold. Dette gjør det gradvis mer realistisk å kombinere seriøs parkourutøvelse med et normalt og bærekraftig liv etter endte studier — noe som er avgjørende for å holde på de mest dedikerte utøverne gjennom voksen alder og hindre at de faller fra i jakten på mer konvensjonelle karriereveger. Norsk parkour har aldri sett lysere ut enn nå, og de beste kapitlene i bevegelsens norske historie er kanskje ennå ikke begynt å bli skrevet.